Et raust tidsbilde

De usynlige

Av Roy Jacobsen

Regi og dramatisering: Anders T. Andersen

Lysdesign: Øystein Heitmann

Musikalsk konsulent: Espen Elverum Jakobsen

Fotografier: Kåre Kivijärvi, Tom Sandberg, Dag Alveng

Hålogaland teater, Scene øst, 28.november 2018

Roy Jacobsens kritikerløftede roman De usynlige vaker som bakteppe og er stykkets tekstgrunnlag, mens forestillingen slår ny bærekraftig rot på den lille opphøyde sceneplattformen som også er med på å illustrere øysamfunnet Barrøya på HTs Scene Øst. Teksten er tro mot romanen og det er ingen tvil om at Jacobsens tekstunivers etablerer seg godt og ikke minst, den får den tiltrengte plassen gjennom regigrepet som er tatt. Anders T. Andersen regisserte i fjor Morten Strøksnes roman Havboka, en forestilling som da ble betegnet som heseblesende av undertegnede. Han har nå rendyrket scenerommet, støyen er minimalisert. Det er pust, det er ro, det er mellomrom.

Gjenkjennbar poesi

Gjennom én stemme og én pust forpakter de fem skuespillerne dette eposet fra øyriket på norskekysten, lik karakterene i stykket sammen forpakter jorda de skal leve av. Det er fortellerkunsten som sprenger seg til overflata når vi skal inn i historien til den lille familien, mens musikk, lys og fotografier står som enkle riss i disse to aktene. Ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres datter Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og deres gamle far Martin er hovedpersonene vi møter på Barrøya, ei øy som gjerne kunne vært hvilken som helst øy med karrige kår i en epoke med karrige år. Samtidig har skuespillerne sine tildelte roller og vekslingen mellom disse og felles fortelling gir De usynlige et spennende, om ikke alltid like godt timet, tempo. Samspillet mellom skuespillerne er forestillingens sterkeste kort. Det er Ingrid som er stykkets egentlige hovedperson, og Trude Øines gjør en stødig prestasjon. Ivar Beddari viser et bredt register gjennom den gamle Martin og den unge Lars. Trond Peter Stamsø Munch som far Hans og Guri Johnson som mor Maria trekker veksler på god kjemi gjennom mange år helt fra da vi for 35 år siden så dem i ungdomsfilmen Piratene. Likevel er det Kristine Cornelie Margrete Hartgen i rollen som Barbro som her har det lille ekstra. Hun fremviser en klo og et driv som overbeviser gjennom en intensitet og tilstedeværelse som berører på sitt beste. Men det finnes en raushet i replikkvekslinga generelt. Skuespillerne blir gitt tid til å formidle beretninga og publikum får nødvendig tid til å ta teksten inn over seg. Den poesien vi finner i Jacobsens roman kan man tidvis treffe på i enkelte scener, for eksempel der mor forteller Ingrid om hvordan man renser dun. Samling og rensing av dun er en av de viktigste arbeidsoppgavene på Barrøya og det selges til fintfolk på fastlandet. Om man holder en hånd med urenset dun opp mot en hånd med renset dun kan man «ikke leve med tanken på ikke å rense også den urensede, den er så forferdelig med all kvist og gras og bitte små skjell at det ikke er mulig å leve med den uten å dø.»

Teatret står støtt i stormen

De minimalistiske kulissene er med på å trygge den klare fremføringen fra hver enkel aktør. I samme øyeblikk har regien også tatt et djervt og godt valg, man har stolt på skuespillerne gjennom å bygge opp dette scenerommet som er ulikt mye av det Hålogaland teater har satt opp. Det trenger jo ikke alltid handle om kulisser, eller hva? Hvor mye skal man vektlegge at to fra produksjonens kunstneriske team trakk seg to dager for premieren? Scenograf og kostymeansvarlig Inghild Karlsen samt videokunstner Sabina Jacobsson. Kontrakten med publikum består, tilhørerne må måle forestillinga ut fra det som er gitt på scenen, og akkurat i den settinga ikke hva som eventuelt kunne vært. I den kunstneriske prosessen bølger det alltid en uro, så får man ta vare på det som flyter i land og gi beinet når det gjelder, og det er slett ikke alminnelig vrakgods som har flytt i land på Barrøya denne høsten. Man kan heller diskutere om tempoet i stykket kunne vært senket enda et hakk for å gripe tidsbildet, eller hvor godt selve tittelen De usynlige står seg i denne dramatiseringa, da noen nyanser selvsagt har forsvunnet i transformasjonen fra bok til scene. Hålogaland teater viser seg uavhengig av høstens stormer fra sin beste kunstneriske side når skuespillerne kommer publikum nært og har tekstlig hold.