Folkets lyd

Ved inngangen til studioscenen på Dansens Hus står seks utøvere på to rekker og rasler i takt med duskene sine. Fra første stund er man inne i en raslende duske-musisering. Fra høyttalerne kan man høre ambient klokkespillmusikk. Med dusker også festet på dansernes føtter, som et perkusjonsinstrument, kommer ensemblet rytmisk inn. «Go go go, now now now» og «yes we have to do it, right now» – er noe av heiaropet som hviskes. Det er mye pust i hviske-heiaropet deres og det gjør at det høres like raslende ut som lyden av duskene. Fremførelsen er energisk, som om de skulle ha ropt for full hals. Stammespråket i dette universet er heiaropet, men også trampingen. Dunk, dunk, dunk og dunk, dunk, dunk-metronomen. I et saktegående crescendo går hvisking over til rop og intensiveres. Maningen og takten som holdes minner om ens egen puls. 

Hviskende, raslende heiarop!

I enkelte sekvenser brytes ensemblesamholdet opp, og blir bestående av ulike soloer som en atonal sekvens. Dissonans i symbiose. Periodevis bryter det sammen og går sammen igjen, og skaper audiovisuelle konstanterende harmonier. I så måte er Cheers i et konstant spenningspunkt mellom en dissonerende eller konsonerende tilstand, enten det gjelder lyd eller bevegelse. Duskene som er festet på føttene får en egen dansesekvens ved at utøverne ligger på gulvet og utfører en pulserende benkoreografi. Det absurde helhetsbildet ser ut som om planter på en annen planet vaier i vinden. Selv om utøverne går over i å øke stemmens volum ligger duskenes hviskende og raslende lyd der som en gjennomgående groove.

       Gressplenen i dette landskapet er et vertikalt og stripete gardin i forskjellige sterke, nærmest barnslige farger. Det minner meg om barne-tv(se for deg Sesam stasjon som møter Teletubbies på dansegulvet). Her skal det lekes tenker jeg, og lek og moro ble det og. En av gardinene fra veggen strekker seg helt ned til gulvet og fortsetter ut på scenegulvet der den transformeres til en stor gul pil. Det er en gul pil. Den peker på en grønn skumfinger med hvite detaljer. Skumfingeren har et ansikt. Det er Laura Marie Rueslåtten som ligger der og nærmest gjemmer seg. Et lite rundt lysorgel ligger plassert på magen hennes. Der lever Rueslåtten i sin egen verden. Innimellom spiller hun på lysorgelet. Lyden minner om noe UFO-aktig. Kanskje var hun utenomjordingen som ringte hjem, slik som i E.T.? Hopp, hopp, hopp. Plutselig var hun borte. Jeg håper hun fant veien tilbake.

Risikosport

Cheerleadingens akrobatiske side vises på ulike måter. Først horisontalt ved at aktørene ligger «oppstilt» på gulvet og viser ulike oppstillinger og pyramideformasjoner. De ligger som sild i tønne før én etter én skyver kroppen sin i liggende posisjon bortover langs gulvet. Fra den ene siden til den andre. Kjeden formes og utforsker tyngdekraften på en annen måte. Etterhvert som kjeden blir lenger, blir det vanskeligere for en utøver å komme på toppen av kjeden. De andre blir nødt til å hjelpe den aktuelle utøveren med å skyve vedkommende bortover. Det er tungt og det gjøres i en bestemt rytmikk. Utbrudd av heiarop som signallyd hjelper til med det tunge skyvearbeidet, men også for å holde takten som allerede er etablert: HOI! (= Her kommer siste utøver). Hoi! (= Nå dusken). Hoi, hoi, hoi! Prikken over i-en. Dusken blir kastet fra person til person bortover i kjeden. Siste person tar imot og poserer i typisk cheerleaderspråk: Det ene benet strakt, det andre med kneet ut, en arm på siden, den andre strakt over hodet med dusken. Kjedeformasjonen er nådd og går over i en ny formasjon.

        Jeg ble fristet til å plukke opp en av duskene som lå fremfor meg på første rad. Bryte publikumskontrakten og delta, slik som i sporten, og heie på utøverne. De ulike cheerleading-koreografiene horisontalt på gulvet tydeliggjør cheerleading som risikosport. I disse sekvensene forlenges øyeblikkene som ellers skjer i fritt fall og ikke minst i hurtig tempo. Jeg skulle ønske at jeg hadde satt meg bakerst i amfiet så jeg kunne sett formasjonene bedre. Men jeg ser at det er tungt gulvarbeid som gjøres der jeg sitter på fremste rad. Alt er snudd på hodet: gressplenen er på veggen, koreografien foregår på gulvet, og hva det er heiegjengen intenst heier på er uvisst. Den horisontale cheerleading-koreografien minner meg om synkronsvømming. Jeg blir sittende og lure på om ikke sykronsvømmere trener på denne måten ute av bassenget. 

       På et tidspunkt kollapser energien og utøverne ligger utmattet på gulvet. Det er her bollesveissoloen kommer susende inn. En fjernstyrt lekebil kamuflert under en dusk får den til å ligne en ansiktsløs bollesveis. Den lager en pipelyd som minner meg om filmen WALL·E. Bollesveisdusken virker å prøve å vekke utøverne som nå har kollapset og ligger spredt på gulvet. Den setter seg fast i mellomtiden og er svært bestemt på å prøve å komme seg ut av knipen. I øyeblikket heier jeg på bollesveisdusken. Måten bollesveisen beveger seg og lager pipelyd på får den til å fremstå som om den har en egen sympatisk personlighet. Pipelyden blir et eget heiarop bollesveisdusken maner for seg selv for å komme seg ut. Noe den gjorde. Heldigvis. Med et pip var også den plutselig borte idet ensemblet våkner. Etterhvert kommer aktørene seg opp fra gulvet og opp i høyden, i et synkroniseringsspråk vi kjenner til fra før: performance cheerleading. Deretter akrobatikk i form av å slå hjul og lage pyramider, noen ganger samlet, andre ganger deler gruppen seg i to. 

Deilig kostymevalg

I motsetning til populærkulturens fremstilling av cheerleadere som seksualiserte objekter, er dette ikke å finne i Cheers. Her er det kortbukser og 70-tallsaktige joggedressjakker som er bekledningen, og et noe befriende syn også. Essensen av hva cheerleading er ble midtpunktet i stedenfor kvinnekroppen(e). De har ikke på seg sminke, og håret er utslått og brukes til tider til å headbange. Alle utøverne, Marianne Kjærsund, Sigrid Hirsch Kopperdal, Julie Moviken, Berglind Rafnsdottir og Charlott Utzig, har en prepubertal uskyld i uttrykket sitt. Blid og positiv energi som smeltes sammen med periodevise ivrige heiarop. Det som enkelte vil kalle for et maskulint rop. Det tenkte jeg aldri på under visningen – feminitet og maskulinitet streifet meg aldri. Ikke før spørsmålet ble stilt under kunstnersamtalen etter forestillingen. For meg var de som figurer i barnas tegneserieverden, eller bare som barn. Heiagjengen med stor H som er fanget i en tid full av det lekne og gøyale. Et sted midt mellom fortid og fremtid, i en tidsmaskin eller tid. Et sted Laura Marie Rueslåtten endte opp i ved en tilfeldighet under den gule pilen, og senere hoppet avgårde. En parallell verden. I denne bisarre heiagjengverdenen plukker utøverne mot slutten opp klokkespillinstrumenter og selvlysende dusker. Klangen fra klokkespillene er vakker. Kanskje prøver de å lokke Rueslåtten tilbake? De forlater scenen like brått som Rueslåtten. Der sitter jeg i mørket og håper at det ikke er slutt.

        Det er med cheerleading som utgangspunkt at koreograf Kristin Ryg Helgebostad og komponist Laura Marie Rueslåtten i Cheers spiller på surrealistiske verdener som brytes opp i flere bestanddeler. Ulike heiarop vi kjenner til fra sportstribunen integreres i forestillingens musikalske vokabular som ellers er gjennomstrømmet av lyd og musikk. Sportens rituelle handlinger speiles og lekes med i Cheers på en måte som engasjerer. Det gjøres med folkets lyd: tramping og klapping, hoing og heiing. Instrumenter vi alle bærer med oss: Kroppen og stemmen. Urinstrumentet. Et felles stammespråk som skal skape motivasjon. Et samfunnsritual som gjentas, og brytes, og gjentas, og deles opp, løsriver seg, og kommer sammen igjen. Dansen er mangefassettert og tar utgangspunkt i en jevn rytmikk som sitter lenge i ens egen kropp etter visningen. Det blir en felles musikalitet som smitter. På vei ut av forestillingen tramper og maner jeg frem mitt eget heiarop.

(Teksten er skrevet som en del av Dansekritikerrørslas andre samling høsten 2018. Tema for  workshopen var musikk som del av koreografi, og ble ledet av Hild Borchgrevink.)