Jakten på en far

De oroliga

av Linn Ullmann

Oversettelse: Urban Andersson

Dramatisering: Karen-Maria Bille

Regi: Pernilla August

Scenografi: Magdalena Åberg

Med Anita Ekström, Rebecka Hemse, Ingela Olsson.

Urpremiere på Dramatens Lilla Scenen, 1 november.

På Dramatens Lilla scenen står tre skuespillere og formelig lyser. De er kvinner alle tre og alle tre er iført maken herrepysjamas. Forresten; først ligger de ned, på hvert sitt leie spredt ut på hyllene som tilsammen utgjør scenografien, med rekker av innebygde skuffer. Når de åpnes velter materialet ut som fortellingen bygger på. Papirlapper, brev, bøker – «og glem endelig ikke fotografiene!»

Karen-Maria Bille har dramatisert og Pernilla August debuterer som sceneinstruktør når Linn Ullmanns De oroliga har urpremiere på Lilla Scenen. Tanken ser ut til å være å lage et drømmespill og samtidig skape assosiasjoner til et minneslaboratorium. Men når skuespillerne våkner og tar kommandoen blir det vi får se snarere et slags oratorium med plass både for både lyriske og saklig hverdagslige tonefall. Og det er en lykke å få se tre skuespillere med så forskjellige spillestiler utfolde seg på en og samme scene.

Tre skuespillere, tre spillestiler

Rebecka Hemse gjør barnet som ikke har et navn, men som for enkelhetens skyld kan kalles Linn Ullmann. Med absolutt treffsikkerhet og konsentrasjon er hun den som har direkte kontakt med salongen. Dette er hennes historie. Det er henne de to andre på scenen vender seg til, henne de supplerer, når de ikke går inn og ut i småroller ettersom handlingen krever det. Hemse er nærværende i hvert øyeblikk og jeg har nok aldri sett henne bedre.

Ingela Olsson har rollen som pikens like underskjønne som berømte mor, skuespillerinnen som vi kan kalle Liv Ullmann. Hun mangler helt den beinharde konsekvensen og de strenge reglene som styrer livet på pappas høyst elskede øy Fårö. Der han med hård hånd skaper arbeidsro må hun trygle og be, og selv da får hun det ikke.

Ingela Olsson er en elegant naturalistisk skuespiller som her viser at hun også er den fødte komedienne. Hun har en snert i replikken som vekker salongen til liv, og presisjonen i spillet blir også et svar på kritikken fra datteren. Når hun for tredje gang smeller til med «Nå har vi fortjent et glass vin, dere!”, forstår vi svært godt hva som menes. Men med treffsikker styrke gjør Olsson det klart at dama har vært ute en vinternatt før og at det nok skal gå bra denne gangen også.

Den som overrasker meg mest er Anita Ekström, som vel aldri før har satt sin fot på Dramaten. Hele yrkeslivet har hun på Stockholms Stadsteater med regissører mer politisk profilerte enn Bergman noensinne var.

Hun spiller mannen, dvs. Bergman, like enkelt som selvfølgelig, med bakoversveis og med stokk til pyjamasen. Og hun faller ikke for fristelsen til å herme Bergmans karakteristiske måte å snakke på. Like bra det, for det kan halve Sveriges skuespillerstand og hele Dramatens gjøre i søvne. Med en lett stilisert spillestil og en lys, skjør replikk blir hun en hilsen fra forna tiders ekspresjonistiske teater, som faktisk også var Bergmans startpunkt en gang.

Og hun gir ham verdighet, selv når han er gammel og syk og ikke forstår hva som hender med ham. Det er respektfullt og vakkert og jeg vil se den i salongen som tenker at dette er da ikke en mann! For det er det. Også. Fremfor alt er det skuespillkunst.

Hvor ble dramatikken av?

Spørsmålet er om disse tre, uansett hvor bra de spiller, kan kompensere for et manus som er har svært lite dramatikk å by på. Og som ikke handler så mye om det et svensk publikum anser seg ha rett til å forvente, nemlig Ingmar Bergman.

I programbladet presenteres stykket som et der far og datter sitter med en båndopptaker mellom seg. De har et felles prosjekt: datteren skal intervjue faren. Men både i Linn Ullmanns bok og Karen-Maria Billes dramatisering dreier det seg først og fremst om Linn Ullmanns liv og oppvekst som det talentfulle barnet til to talentfulle og ekstremt selvopptatte foreldre. Med boken skriver hun seg inn i det mønstret som faren også har hatt for bøkene om sin familie, der Ingmar er den forlorne sønnen til en altfor streng far og en altfor unnfallende mor.

For henne – som kanskje også for ham? – blir skrivingen en dans rundt det tomrommet som de voksnes fravær har etterlatt seg. Som episodene fra Linns eget liv, om mor og datter i New York, datteren prisgitt eiendommelige barnepiker. Eller om morens store Osloleilighet der den jugoslaviske elskeren ikke våger å gå inn og se etter om Liv har forsøkt å begå selvmord. Isteden ber han barnet gjøre det. Den hjelpeløse voksne fornekter seg aldri.

Men noe gjør han som er rett: han byr henne på sigaretter. Og løsningen er gitt. Det gjelder å bli voksen fort! Å være barn er for jævlig.

Kunsten og kjærligheten

Til slutt sitter de der, far og datter, hun med båndopptakeren. Hemse/Ullmann vet nøyaktig hvilket spørsmål hun vil ha faren til å svare på. Det handler om kjærlighet. Hva betyr kjærlighet for deg, pappa?

Egentlig er en bisarr tanke. En mann som har vært gift fem ganger og har ni barn merd forskjellige kvinner – skulle han vite noe om kjærlighet? Og Bergman/Ekstrøm vifter spørsmålet bort, bøyer seg demonstrativt ned mot båndopptakeren som står der. Kjærlighet – . Han er for gammel. Det er for sent. Men han gir henne et svar, om ikke det hun ville ha: For ham er musikken det største. En orkesterprøve, Beethoven, forventningen om å være med når kunstverket får liv. Ingenting kan være bedre.

Kunsten er kjærligheten som varer livet ut. Med kunsten kan hverken kvinnen eller barnet konkurrere. Det er et påstående som fortjener mer tid og plass enn denne forestillingen gir tid til.