Kunsten å minnes de døde

Forestillingens tittel, Alt jeg ikke husker, antyder et spørsmål om i hvor stor grad et menneskeliv kan gjenfinnes i andres hukommelse. Og at alt det som ikke finnes i minnene av noen kanskje er det viktigste?

Alt jeg ikke husker

Etter en roman av Jonas Hassen Khemiri.

Regi: Maren E. Bjørnseth

Dramatisering: Kristofer Blindheim Grønskag

Scenografi og kostyme: Katrin Bombe

Lysdesign: Roger Indgul

Medvirkende: Vetle Bergan, Ragne Grande, Kenneth Homstad, Hans Petter Nilsen, Janne Kokkin, Ida Cecilie Klem.

Premiere på Studioscenen, Trøndelag Teater, 10. november, 2018.

Aller først:

Jeg har ikke lest romanen av Jonas Hassen Khemiri, så denne anmeldelsen handler om forestillingen på Trøndelag Teater. Derfor vurderer jeg ikke hvor tett opp mot romanen Kristofer Blindheim Grønskag har lagt seg i dramatiseringen av den. Dessuten skal det heller ikke være nødvendig for publikum å kjenne et stykke på forhånd for å få utbytte av det.

Å hoppe i tid

Studioscenen er i helsvart, publikum sitter over scenegulvet i bratte rader på tre av veggene; en parapet på den fjerde, der det står et lite hvitt hus med opplyste vinduer. Skuespillerne kommer inn under publikum. Publikum titter ned i avstand fra det som skjer. Scenografien skaper små rom, de fargerike klærne en skarp kontrast til det svarte rommet, og dette gir disse dyktige skuespillerne med et sterkt scenenærvær muligheten til noe intimt, nesten privat på gulvet.

Hans Petter Nilsen er forfatteren og skriver med kritt på bakveggen stykkets tittel: Alt jeg ikke husker. Vetle Bergan legger seg ned på scenegulvet og tegner et omriss av seg selv og blir den døde Samuel. Ragne Grande er Samuels kjæreste Laide, Kenneth Homstad er bestevennen Vandad. Janne Kokkin spiller mor, mormor, og andre roller i omkretsen. Ida Cecilie Klem er vennen Panteren og andre roller.

Forfatteren har truffet Samuel en gang, men blir interessert i å finne ut hvem han var, ved å snakke med de nærmeste i livet hans, og skrive en bok om ham. I forestillingen er Samuel allerede død, og tidsperspektivet hopper sømløst frem og tilbake mellom gjenfortalt og aktuell tid. Forfatteren forholder seg i all hovedsak taus gjennom hele forestillingen, bortsett fra noen innledende og avsluttende forklaringer – det innebærer at Hans Petter Nilsen er på scenen hele tiden, men uten å si noe – han er en taus part i samtalen de andre har med ham, mens de spiller ut sine liv med Samuel.

En anekdotisk forestilling

Med denne fortellermåten bygger forestillingen på det anekdotiske. Og disse små beretningene av møter, samtaler og hendelser byr ikke på store symbolske verdier (som for eksempel en lignelse), men glimt av et på mange måter normalt liv. De bygger opp til en lineær fortelling om Samuel og fører til spørsmål rundt dødsårsaken – en ulykke eller bevisst handling? Denne samuelsfortellingen blir trengt sammen i møtet mellom kjæresten Laide og vennen Vandad. Det er som forskjellene mellom disse to skal vise oss dybden eller motsetningene i Samuel liv. Denne fortellingen fører ganske langt bort fra det reflektive i tittelen: Er det ikke en ganske så etablert sannhet at ulike mennesker har ulike perspektiver på samme virkelighet?

Å dramatisere eller ikke dramatisere

Det er en riskoøvelse å dramatisere romaner. En ting er forskjellen i tekstomfang, at romanen er konkret og faktisk så mye større en det teatret rommer. Viktigere er nok de strukturelle forskjellene: En lesers møte med en bok er vesensforskjellig fra publikums møte med scenen. Leseren kan når som helst stanse opp, bla frem og tilbake, dvele ved avsnitt og hendelser, lese langsomt eller fort. Et teaterpublikum er slaver av det tempoet som er bestemt for forestillingen. Ordene og hendelser kommer hinsides publikums kontroll. Det skaper en enorm forskjell i tempo, i opplevelsesrom og tankerom mellom romanen og teatret. Og det som måtte finnes som beskrivelser av uuttalte følelser, tanker, opplevelser i romanen må enten gjøres til replikker eller som kursivtekst eller regi for skuespillerne. Valgene med hensyn til hva som skal tas med fra det episke til det dramatiske blir avgjørende for om fabelen vil fungere. Grønskag har valgt den vanligste løsningen ved dramatiseringer, en lineær (episk) beretning. Sannsynligvis i tråd med Khemiris roman, begynner han teksten mot slutten fortellingen og lar tilbakeblikkene fortelle en ganske klar historie. Men jeg opplever at et slikt fokus på den lineære beretningen (og detaljene som må til for så skape den), gir lite rom for publikums egne tanker og opplevelser. Vi må få med oss beretningen om Samuels liv fra de mange ulike anakdotene, og min deltakelse blir redusert til å gjette på eller mene noe om Samuels dødsårsak.

Anmelders erkjennelser

Det er godt mulig og jeg ser virkelig ikke bort i fra, at jeg som vokste opp før den digitale tidsalder, før de sosiale mediene, før realityprogrammer, før kjendisnysgjerrigheten i det som en gang ble kalt den kulørte ukepresse ble til hverdagskultur på tv, datamaskiner og mobiltelefoner døgnet rundt. Og der hvem som helst kan bli kjendis og alle kan mene noe om andres privatliv. Kanskje jeg mangler tilstrekkelig nysgjerrighet til å la meg rive med av forestillingens mange anekdoter om et passe normalt og fiktivt liv. At jeg rett og slett er en for dårlig kikker. Og at det dermed er jeg som ikke forstår eller mangler forståelse for forestillingens premisser. For den griper ikke tak i meg.

På den andre siden kjenner jeg nok døde mennesker til å kunne være med i en diskurs om forholdet mellom døde liv og minner. Hvor mye vet noen om et annet menneske? Eller kan vite? Eller om seg selv, for den del. Jeg synes forestillingen Alt jeg ikke husker glemte å ta tittelen med på scenen.