Gjøre godt

Goliat

Manus: Maria Tryti Vennerød

Regi: Katinka Rydin Berge

Scenografi- og kostymedesign: Even Børsum

Lysdesign: Kristin Bredal

Parykk- og maskdesign: Julia Wilde

Produsent: Anita Basmo Bjørnstad

Lyd: Eivind Sten Johnsen/Hjalmar Littauer

Lys: Tara Fox

Vega scene. Premiere 1. desember 2018

Den ufødte babyen Anette har prologen i Goliat, i form av et dikt om kråker som stuper ned og hakker seg inn i øynene på lam. Slike kråkeangrep skjer faktisk rett som det er i virkeligheten, hvor fuglene gjerne organiserer seg sånn at noen i flokken holder vakt og varsler de andre om det kommer mennesker til for å berge lammene. Noen av kråkeflokkene flyr til og med inn i fjøs for å angripe. Hitchcock, anyone?

Med denne prologen settes den uhyggelige stemningen som varer hele den drøye timen Goliat - aller første egenproduksjon på det splitter nye kulturhuset Vega i Oslo - varer. Men selv om grunnstemningen er nifs, åpner fortellingen for mange flere temaer enn det som typisk hører til et skrekkfilm-univers. Her blandes kjente myter med psykoanalytiske perspektiver, i en på samme tid overtydelig og forvirrende, kjølig og opprørende fortelling.

Kammerspillet Goliat er sentrert rundt fire personer: De voksne brødrene David (Kai Remlov) og Goliat (Herman Bernhoft), deres høygravide mor Borgny (Hege Aga Edelsteen) og hennes ufødte datter Anette (som er fysisk og visuelt til stede på scenen – spilt av Line Heie Hallem). I første scene samles de til moren Borgnys 50-årsdag, og det er kun David av de to brødrene som fra før har fått vite Borgny er gravid med lillesøsteren deres. Kanskje er det denne overraskelsen som gjør at familiens fortellinger om seg selv kommer ut av balanse og må ses på i et nytt, grelt og fatalt lys. Bursdagsfeiringen blir altså ikke, slik slike familiesammenkomster i film og teater sjelden blir, en fornøyelig stund der alle spiser kake og er glade for hverandres selskap. I stedet blir festen en arena for konflikter som ryster innvollene på dem alle (både bokstavelig og metaforisk).

Stivt/organisk

De tre av aktørene som allerede er født er sminket likbleke og har et nokså stivt kroppsspråk og stivnet mimikk. Den ufødte Anette framstår som den mest levende og organiske karakteren, med synlige tynne blodårer på kostymet og bevegelser som illuderer at hun beveger seg i vann. Blikket indikerer at hun er nærsynt (slik vel de fleste ufødte barn er) og mimikken og hodebevegelsene er langsomme. Likevel virker hun som den som er mest «på» av de fire i familien, all den tid hun ser ut til å få med seg det meste som skjer med alle.

Spillestilen, kostymene, lyseffektene, scenografien – alt er skarpskåret og framført så behersket at det umiddelbart skapes et inntrykk av noe overflatisk, sarkastisk og kalkulert. Men Maria Tryti Vennerøds ladede tekst kontrasterer det kalkulerte, og utover i forestillinga sørger enkelte sprelske regigrep for blodgjennomstrømming i det kjølige universet som er etablert på Vegas hovedscene.

Uro

For eksempel bryter David og Goliat brått ut av den kontrollerte og stive spillestilen og blir mer kropp, dyr og underbevissthet. En av kampene mellom de to brødrene tar form av et blodig og snerrende basketak mellom to grizzlybjørner, hvor man virkelig får inntrykk av at de forsøker å drepe hverandre. Assosiasjonene beveger seg slik videre fra kampen mellom den svake David og kjempen Goliat til de bibelske brødrene Kain og Abel, fra forholdet mellom underdog og overmakt, til temaer som sjalusi og brodermord.

Kontrasten mellom spillestiler er ett av flere grep som skaper uro i forestillinga. Ett annet er at scenelyset slukkes komplett og plutselig en rekke ganger. Disse black out-ene gir en effekt av at historien restartes, at den går i nøytralt før et nytt tema og en ny scene igangsettes. Ut over i forestillinga følger ikke disse blackoutene nødvendigvis rytmen som tilsier «ny scene»; ofte sitter skuespillerne på akkurat samme sted og fortsetter i samme tema når lyset tennes igjen som før de gikk i svart. Dette skaper distanse til handlinga.

Likeså er hele bakveggen på scenen opplyst i skiftende skarpe farger, og innimellom lukker de svarte sceneteppene seg som en blenderåpning rundt lyset. Bevegelsene i denne levende scenografien understreker slik jeg oppfatter det ikke det som blir sagt på scenen. Igjen skapes et inntrykk av dissonans – som igjen forsterker det noe uforutsigbare, marerittaktige preget.

Humor og innsikt

Selv om mye er mørkt, er det også en del humor i forestillinga. De gravalvorlige bibelske temaene brytes av av joviale og absurde vendinger, som når ufødte lillesøster Anette sier til Goliat «Kom a, bro’. Vi tar en sigg!». Videre er det noe vittig over kombinasjonen mellom navnene Borgny og Anette – som kanskje gir mest assosiasjoner til ujålete arbeiderklasse – og de svulstige navnene til to av de mest kjente mytiske figurene vi har – David og Goliat.

Kanskje sier navnevalgene til de to førstefødte noe om mor Borgnys forventninger til dem? For gjennom opprullingen av historien kommer det fram at krøplingen David har blitt klart favorisert av moren, mens hun helt fra første øyeblikk har sett på Goliat som et monster. Moren har tydelig villet skape et heltebilde av David, og at Goliat hatet ham. Men både David og Goliat motsetter seg Borgnys versjon av fortellingen.

Det er én essensiell historie fra barndommen til David og Goliat, som moren har fortalt så mange ganger at hun tydelig har laget et slags stivnet bilde av den. Når den i selskapet fortelles på nytt med nye innspill fra de to sønnene blir hun – og de alle – tvunget til å se annerledes på sakene. De nye innsiktene de forskjellige familiemedlemmene får av hverandre i denne korte og kondenserte tragediefortellingen, ligner på klarsyn som kan oppstå etter år med psykoanalyse. Her får det groteske og fatale konsekvenser for de involverte, men det bringer også kilde til ny vitalitet – tydeliggjort blant annet ved Anettes euforiske fødselsøyeblikk.

God vilje

Det står skrevet i Første Mosebok: Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor ser du ned? Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.»

I Maria Tryti Vennerøds versjon av Kain/Goliat velger hovedpersonen til slutt nettopp å se opp. Dette kan oppleves lettvint tatt i betraktning alt som har utspilt seg på scenen. Men mot et bakteppe av at alle har like mye skyld, rettferdiggjøres Goliats endringsvilje. Det kan oppstå en ny frihetsfølelse når man ikke lenger har noe å tape.

Der fortellingen i Goliat åpner med et bilde på det gjennomgående onde i naturen (de kalkulerende og torturerende kråkene) slutter det i en motsatt tone. Anette – som nå er ute i verden og ute i lyset – avslutter med et dikt om alle tings gjennomgående godhet:

Kråkene er ikkje slemme

Ikkje skjærene heller

Og ikkje lamma

Ikkje ulven og ikkje rotta

Ikkje slangen og ikkje kakerlakken

Ikkje sommarfuglen og ikkje larven

Ikkje katten

Ikkje komodovaranen

Ikkje delfinen

Og ikkje spekkhoggaren

/…/

Der Maria Tryti Vennerøds tekst og Katinka Rydin Berges regi ved første øyekast virker kalkulert og kjølig, viser Goliat seg etter hvert seg å romme både nære, mangefasetterte og dyptloddende temaer. Det stilles spørsmål ved hvem som egentlig er svak og hvem som er sterk, hvori styrke og svakhet ligger, om svakhet kan brukes fordelaktig, hvem som bør få merkelapper som martyr og hvem som egentlig kan kalles ond. Styrke, svakhet og handikap er ikke nødvendigvis evige og uforanderlige størrelser. Vi er alle vekselvis sårbare og sterke. LIsta er lagt for Oslos nye teaterscene.