Når okseblodet bruser

Jeg var en av de som så S. Jensens forestilling valgnatten 4. sept. 2013.

Jeg så den på TV og jeg fikk ikke med meg alt. Da innledningen var over var jeg såpass utslitt at jeg falt i dyp søvn. Jeg våknet ikke før det hele var over, og vet ikke hva jeg gikk glipp av. Det plager meg ikke. Jeg fikk med meg begynnelsen. Den gjorde et dypt inntrykk, og kan vurderes som en enakter.

Forestillingen handlet om en dame (Jensen) som skal si farvel til en mann (Jens) hvis nærvær åpenbart har plaget henne, og som hun etter å ha sagt noen hyggelige ord til publikum (og seerne) sier adjø (morna) til. Scenen besto av en talerstol, og en bakvegg dekket med plakater med slagord som FRIHET, TRYGGHET og HANDLEKRAFT.

Da Jensen kom inn på scenen, kvapp jeg til. Ikke på grunn av det kritthvite smilet, som så vidt jeg kunne se gikk rundt hele hodet, men på grunn av kostymet.

Hun var kledd i en tettsittende kjole i grå sjatteringer og utstyrt med et mønster av raketter med blodige tupper. Dette var et relativt sterkt signal. Jeg rettet meg opp i stolen. Det hadde vært en godstol da jeg satte meg ned i den. Nå satt jeg der som på nåler. Kombinasjonen av de blodige rakettene og det enorme smilet var spennende, men også litt uhyggelig. Hvorfor smilte hun dette enorme smilet? Og hvorfor hadde hun kledd seg ut med disse rakettene? Det måtte være en sammenheng. En kodet melding. En munter trussel til hennes fiender, og en glad forsikring til hennes venner. Om hva? Det hadde jeg ikke tid til å spekulere på. For nå gikk Jensen inn mot midten av scenen.

Hun var som jeg allerede har påpekt i svært godt humør, noe som ble forsterket av et entusiastisk publikum. Dette var en forestilling som var en suksess før hovedpersonen kom inn på scenen.

Spørsmålet var om den allerede etablerte begeistringen gjorde Jensens framføring dårligere eller bedre enn den ville blitt med et litt mere nøytralt publikum.

Tja, begge deler kan man vel si. Det som gjorde den bedre var at publikums entusiasme utløste en synbar spilleglede hos Jensen. Her smittet både publikums begeistring over på Jensen og Jensens begeistring over på publikum. Man kan si at begeistringen fra sal til scene og fra scene til sal, forsterket hverandre, til en eufori som ikke unnlot å gjøre inntrykk.

Jubelen sto i taket allerede da Jensen kom inn på scenen. Da hun løftet armene i været etter å ha ropt sitt første hallo, gjorde en mannlig tilskuer på første benk det samme. Kontakten var etablert.

Et lite øyeblikk falt Jensen ut av rollen. Da mannen på første benk jublet, mumlet hun

– He he he he.

Det gjorde hun på en innadvendt måte som tydelig viste at denne lille lat- teren var ment for henne selv og ikke for publikum.

Deretter løftet hun hendene opp mot brystet, presset håndflatene mot hverandre, smilte til publikum, skjøt ansiktet fram, trakk det tilbake, bukket og mumlet:

– He, he.

Også denne gangen var det tydelig at hun lo for og til seg selv, ikke til publikum.

Nå oppdaget hun hun tydeligvis enda en person hun kjente på første benk. Hun vinket til vedkommende og utbrøt:

– Hei.

Hadde hun sagt «hei» med normal stemme, ville jeg trodd at det var et signal til publikum, for i Bertolt Brechts ånd å bryte illusjonen og understreke kontakten mellom scene og sal. Men siden hun sa det så lavt at det opplagt var umulig å høre det lenger bak i salen skjønte jeg at det utelukkende var et uttrykk for uhemmet glede over å oppdage en god venn på første benk.

Nå beveget hun seg mot talerstolen, stanset, så ut mot salen, smilte og blunket til nok en kjenning, slo ut med armene og ropte:

– Er det bra?

Salen svarte med jubel. Inspirert av dette, smilte Jensen enda bredere og ropte:

– Er dere glad?

Jubelen steg.

Nytt rop:

– Er det fest?

Nå hylte publikum. I bass og fistel. Det klirret i glass. Hatter føk i været. Stemningen var ellevill. Visst var det fest! Party! Hei og hå! Smil og latter! Bomber og granater! Jensen så lykkelig ut over salen.

Plutselig forandrer ansiktet hennes utrykk. Smilet forsvant. Hun så ut over salen med et overraskende uttrykk av desperasjon.

Det varte bare et øyeblikk, men her lot Jensen oss i et glimt ane at det som skulle komme ikke nødvendigvis bare ville bli en fest.

Hva var det som gikk gjennom hodet hennes nå? Jeg vet ikke, men jeg kan gjette. Hun hadde oppfordret den forrige regjeringen til å sende en hel del mennesker ut av landet. Dettte gjaldt folk som ikke kunne tilpasse seg norske seder og skikker, og ikke gikk den vanlige veien gjennom telefon eller TV-aksjoner når de skulle tigge om penger.

Jensen hadde sagt det klart og tydelig.

– Nok er nok! Send dem ut!
Hvor mange da? Noen milliarder mennesker i løpet av noen tiår? Romfolk og muslimer. Tatere og sigøynere. For selv om noen ble sendt ut ville flere komme inn. Som maur til tua. Som bier til blomstene.

Ut skulle de. Uansett. Men hvordan? Hvordan ville Jensen sende milliarder av uønskete mennesker ut av dette langstrakte, karrige landet. Hun ga selv svaret:

– Med buss.

Var dette grunnen til hennes plutse- lige desperasjon? Etter festen måtte jo Jensen selv innfri sitt eget krav. Hun måtte selv lede den vanske- lige oppgaven det var å sende milliarder av mennesker ut av landet. Med buss.
Det var noe å tenke på. Men Jensen var ikke den som tok sorgene på forskudd. I neste øyeblikk var smilet på plass igjen. Hun så begeistret ut mot publikum og ropte med kraftfull selvsikkerhet.

– Blir det regjeringsskifte?

Både måten hun ropte på og publikums jubel, levnet liten tvil om at det var akkurat det det ble, men nå kom forestillingens andre vendepunkt.

Jensens ansiktsuttrykk forandret seg igjen. Denne gangen fra begeistring, til et sekund av alvor. Et uttrykk av ansvar. Et ansvar hun snart måtte ta. Hvorfor det? Jeg kan bare gjette. Var det stadig disse busslastene som plaget henne? Ikke umulig, men nå hadde utrykket av desperasjon forsvunnet. Det flakkende blikket var fast og rolig. Hva betydde det? At hun hadde funnet løsningen på problemet. Ja. Det skulle ikke forundre meg. Men hva var løsningen? Jeg fortsetter å gjette:

En milliard mennesker i buss, tenkte Jensen. Det går ikke. Vi har ikke nok busser. Det må finnes andre løsninger. Finnes de? Ja. Hvor? I oljereservene. Norge er ikke bare et langstrakt og karrig land. Vi lever i et langstrakt, karrig og rikt land. La oss hente fram oljereservene. Hvorfor spare når vi kan bruke. La oss lage en ny handlingsregel. Skru krana på full styrke. Investere tungt både i den private og den kollektivet trafikken;

Bygge ut motorveien, øke fartsgrensene, bygge ut jernbanettet med firedoble spor ut av landet og oppheve bompengeavgiftene sånn at vi kan ta med noen romfolk i bilen fra Finmark til svenskegrensa, uten at det koster skjorta.

Uttrykket av tenksom ansvarlighet, varte heller ikke lenge, men lenge nok til at ingen skulle være i tvil om at vi her sto overfor et menneske som var villig til å ta et personlig ansvar i regjeringsskiftet. Uansett (ny gjetning) koste hva det koste ville.

Nå gikk Jensen opp på talerstolen. Hun så ut over forsamlingen. Etter en liten pause, sa hun høyt og svært langsomt:

– Dette har jeg ventet leeeenge på å si.

Ved å gjøre «lenge» til hovedord i replikken fortsatte hun å bygge opp forventningen, som spredte seg i salen. Hun hadde ikke bare ventet. Hun hadde ventet LENGE. Det betydde at det var noe viktig hun hadde ventet på å si. Ja, noe som var viktigere enn det meste hun hadde ventet på. For ellers ville hun vel ikke ha ventet så lenge som hun åpenbart hadde.
Jensen så ut over publikum igjen.

Etter en ny triumferende pause sa hun like høyt og like langsomt som da hun hadde uttrykt at hun hadde ventet lenge:

– Og jeg har gleda meg leeeenge til å si det jeg nå skal si.

Det var helt stille i salen nå. Igjen var hovedordet i replikken «lenge». Jensen hadde ikke bare gleda seg. Hun hadde gleda seg LENGE. Til å si hva da? Noe som var så viktig, og samtidig så gledelig at hun både hadde ventet og gleda seg lenge til å si det. Hva kunne det være? Det måtte være svære saker. Noe utrolig viktig. Noe som fikk oss til å tenke. Noe vi også ville ha gleda oss til å si hvis vi hadde tenkt på det. Og samtidig noe hun ikke kunne si før nå. Endelig. Etter all ventetiden. Den var dørgende stille i salen. Jensen åpnet munnen. Nå kom det. Forestillingens klimaks. Det hun hadde ventet og gleda seg så lenge til å si og som publikum også hadde begynt å vente på og glede seg til:

– Morna, Jens.

Man skulle tro at denne replikkens med sitt relativt enkle innhold, ville virke som et antiklimaks på det forventningsfulle publikum. Den gjorde ikke det. Jubelen sto fremdeles i taket da hun hadde sagt det hun hadde på hjertet. Så vidt jeg kunne høre fikk ikke avslutningsreplikken «Morna Jens» jubelen til å stige. Den ble ikke høyere enn den hadde vært da hun hadde sagt f. eks. «Er det fest?». Men den ble ikke mindre heller. Noe som var imponerende i og med at replikken «morna Jens» i seg selv ikke er en spesielt kraftfull avslutning på en enakter.

Det som fikk stemningen til å holde seg på den toppen den hadde vært på siden skuespilleren kom inn på scenen var måten den ble framført på. Med voldsom styrke, stor entusiasme, og uhemmete glede lot Jensen sitt enkle budskap gjalle ut over:

– MOORNA JEEENS!

Latteren runget. Flasker og glass ble tømt. Det var ikke vanskelig å skjønne at dette var en gjennomført godt vellyk- ket forestilling for de som satt i salen. Det gjorde altså ikke jeg. Jeg satt foran et fjernsynsapparat.

Filmet teater blir ikke alltid like vellykket. For TV-publikummet ble nok ikke Jensens forestilling den samme opp- levelsen som for dem som opplevde henne i virkeligheten. Ansikt til ansikt. Det skyldes flere ting. Når skuespilleren står på en scene oppstår en egen kontakt med publikum. Samtidig bidrar avstanden mellom scene og sal til at denne kon- takten ikke blir for intim. Skuespilleren kommer aldri innenfor tilskuerens revir. Den avstanden hvor hun kommer så tett på at det blir mer ubehagelig enn underholdende. Samtidig arbeider skuespilleren med å oppnå størst mulig kontakt med publikum ved å gjøre sitt sceniske uttrykk så stort som mulig.

Dette ble det største problemet i Jensens forestillingen da den ble transformert fra scene til skjerm. Den entusiasmen som åpenbart virket levende og naturlig for dem som satt i salen, virket unaturlig forstørret og påtatt for meg som så det på TV-skjermen. Dessuten ga de stadige nærbildene meg en ubehagelig følelse av at Jensen kom for tett på meg. Innenfor mitt personlige revir der jeg helst vil være i fred.

På skjermen ble hennes okseliknende gange og uttrykk av glede, begeistring, desperasjon, ansvarlighet og triumf forstørret slik at de sammen med flekkingen av tenner og de blodige rakettene på kjolen, ga framføringen et grotesk uttrykk. Det pussige er at dette jo var Jensens uttrykk slik de var i virkeligheten, og at nettopp denne kunstigheten var en forutsetning for at hun skulle nå fram til og virke ekte på et publikum som ikke satt foran en TV-skjerm og kunne se henne i et nærmest konstant nærbilde. Samtidig skal jeg ikke unnslå at hennes begeistring og gode humør ble båret fram av ekte følelser. Også på TV. Jensen spilte ikke bare glad. Hun VAR glad. Det var et pluss. Det var bare det at uttrykket ble såpass sterkt at det sprengte TV-formatet.

Dette gikk også utover teksten. For de som satt i salen virket nok replikkene både morsomme og kraftfulle. På TV- skjermen ble de mer anonyme. De enkle setningene forsvant som vanndråper i et følelsesmessig fossefall. Dette gikk særlig ut over avslutningen.

Det brølet som dundret mot meg fra TV-skjermen var formidabelt, men kontrasten mellom tyngden i framføringen og ordene som ble sagt falt ikke heldig ut i stua der jeg satt.

Skuespilleren ga meg en følelse av at det hun brølte var av historisk viktighet. Et slags «I have a dream» eller «Ich bin ein Berliner» på norsk. Dessverre hadde ikke Jensens «morna Jens» samme kvalitet.

TERNINGKAST

På scenen

Som TV-teater:

Nummer 3-4 2013