...in sunny Guantanamo

Guantanamo: “Honor bound to defend freedom”

Av Victoria Brittain og Gillian Slovo

Regi: Nicolas Kent og Sacha Wares

Scenografi: Miriam Buether

New Ambassadors, London, 16. juni - 6. september 2004

(Forestillingen hadde premiere ved Tricycle Theatre, før den ble overført til West End, og 20. august til New York).

Overskriften er hentet fra et utsagn av Donald Rumsfeld under en pressekonferanse (sitert i stykket): … to be in an eight-by-eight cell in beautiful, sunny Guantanemo Bay, Cuba, is not at – inhumane treatment. Etter avsløringene av forholdene i Abu Ghraib ville han kanskje valgt litt andre ord. Eller holdt kjeft, slik han også for en stor del har valgt å gjøre.

Guantanamo: Honor bound to defend Freedom er basert på mer enn 25 timers intervjuer med tidligere fanger fra Guantánamo og deres pårørende. Stykket er skrevet på oppdrag fra Tricycle Theatre, som spesialiserer seg på dokumentardrama, og som i avisomtaler er blitt betegnet som Englands ledende politiske teater. Journalist Victoria Brittain og forfatter Gillian Slovo foretok intervjuene i slutten av mai og begynnelsen av april i år – bare noen uker etter at fem britiske fanger var sluppet fri i februar. De to reiste fra London til Manchester, Birmingham, Tipton og Leeds, og møtte familier med herkomst fra Jamaica, St. Lucia, Irak, Jordan, Pakis- tan og Bangladesh. Møtene fant sted i private hjem eller på kafeer – og i stedet for å stille egne spørsmål ønsket Brittain og Slovo at intervjuobjektene selv skulle bestemme hva de skulle snakke om.

Intervjuene, som snarere er monologer, utgjør tyngdepunktet i den knappe, to timer lange forestillingen (inkl. en pause). Vi hører om fangenes bakgrunn, omstendighetene omkring arrestasjonene (hvis ikke kidnapping er et riktigere ord), om deres overførsel til Guantánamo og om tilværelsen og forholdene i fangeleiren. Historiene kryssklippes med andre utsagn, bl.a. klipp fra Donald Rumsfelds pressekonferanser. Andre av de i alt 15 medvirkende, er Jack Straw, flere juridiske rådgivere og en ung engelskmann hvis søster var et av ofrene i World Trade Center.

Justismord?

På hver side av den lille scenen står det fangebur, på 8 x 8 fot, med sprinkler og innsyn fra alle sider. Inni et par av dem er det skue- spillere i oransje kjeledresser. De fangene som i forestillingen blir identifisert med navn, og som snakker til oss – enten gjennom brev til deres pårørende, eller gjennom intervjuene – sitter eller ligger på noen benker. Her kommer og går også de andre, aktørene eller vitnene. Scenebildet og de repetitive arrangementene gjør unektelig forestillingen noe monoton og statisk. Men det føles likevel litt forkjært å reise en slik innvending i en slik sammenheng: Time is dragging on so slowly and things doesn’t change here at all, […] I still don’t know what will happen to me, where I will go and when – som en av fangene, Moazzam Begg, skriver hjem. (Her sitert etter bokutgaven.)

Det er en lavmælt forestilling. Flere av intervjuuttalelsene og ikke minst brevene må leses med blikk for undertekster. Både fordi brevene fra Guantánamo er sensurert og fordi det ofte virker som om fangene ønsker å skåne sine pårørende. De skiftende synsvinklene og kryssklippingen av tekstene, utgjør derfor et puslespill som publikum må sette sammen i sitt eget hode. Mot slutten av forestillingen faller noen brikker på plass, som det heter, selv om det på ingen måte ender med at puslespillet går opp. Guantanamo er nemlig ikke et rettssalsdrama, og strengt tatt heller ikke et stykke om justismord. Fordi det ikke finnes noen «justis».

Fra scenen på New Ambassadors lyder Mr. Beggs ord som et skrik i mørket: […] take him to court, and let the court decide whether he is guilty or not. If he is guilty he should be punished. If he is not guilty he should not be there for a second,…. I am not asking for mercy from anyone, I am asking for justice.

Tortur

Victoria Brittain og Gillian Slovos stykke presenterer oss for en gruppe svært forskjellige mennesker, mht til bakgrunn og forhold. Når det etter hvert danner seg et mønster, er det som er felles for dem at de muslimer, og at de har vært på feil sted til feil tid.

Jamal al-Harith var ryggsekkturist på vei til Tyrkia, da jeepen han satt i ble praiet, og han ble overlevert til Taliban. Som deres fange, ble han stilt mange av de samme spørsmålene som av ame- rikanerne senere – da han etter Talibans fall ble tatt til fange av amerikanerne, overført til Kandahar og senere til Guantánamo. De stilte spørsmål som … Oh what mosque do I go to back home? Would you believe it, what mosque do I pray at back home? (laughs).

På Guantánamo fant Jamal al-Harith ut at mange av fange- vokterne var «dumme». De sa at de ikke fant noe på ham via Interpool, ikke engang en parkeringsbot. Jamal er en av de fem britiske fangene som ble sluppet fri fra Guantánamo i februar. De forteller om de konkrete forholdene i leirene – eller demonstrerer hva forholdene gjør med en: Ruhel Ahmed er blitt nesten blind, fordi han ikke fikk de kontaktlinsene han trengte. Faren sier om sønnen etter hjemkomsten: He’s got less feeling, less feeling than before. He always talk. He always talk. Two nights he stay here. The whole night he walks. He walk himself… around the house… from there. To there.

Dokumentasjonen av tortur og overgrep i leirene, gjengis ikke like detaljert og systematisk i dette stykket som i rapporten som ble sluppet i begynnelsen av august i år. Jamal al-Harith (som også er et av intervjuobjektene i rapporten), forteller likevel om bruk av elektrisk tortur (i Afghanistan), falske tilståelser, fotlenker, og blant annet om hvordan han på Guantánamo ble plassert på isolat, et- ter å ha nektet å bære armbind. Han rev det av – fordi det minnet ham om tatoveringene i de tyske konsentrasjonsleirene. Isolatcella var av metall, og det blåste iskald luft inn, som i a freezer. Det var umulig å sove fordi han skalv av kulde. Andre som ble sendt på isolat, hadde forsøkt å organisere og gjennomføre protestaksjoner, bl.a. mot manglende legetilsyn og medisinsk behandling.

Språk

I Genève-konvensjonen heter det at en fange: Either [one] is a prisoner of war, as such covered by the third concention, or a civilian covered by the Fourth. There is no intermediate status: Nobody in enemy hands can be outside the law. Men amerikanerne gir, som kjent, ikke fangene på Guantánamo status som krigsfanger. De kaller dem for detainees. Nyordet er bare et av flere eksempler på språklig manipulasjon. Det ble blant annet i de første månedene registrert 32 selvmordsforsøk bare i leirene i Guantánamo, før det plutselig tilsynelatende ble slutt. Så viste det seg at amerikanerne bare hadde gått over til å bruke et annet navn, «Manipulative Self- Injurious Behaviour».

Jamal Al-Harith, sier: … they have these names they use. In [Delta] it was ‘reservation’. ‘You’re going in for ‘reservation’. It means interrogation, but they didn’t like to use the word ‘interrogation’. ‘You’re not really being interrogated, we’re investigators.

They use all these words. In Delta it was – no sorry in X-Ray it was ‘exhibition’. ’You’re going for exhibition’ this meant interrogation. They use words, but there is evil behind it man. There’s malice.

(Delta og X-Ray er navn på to forskjellige leire i Guantánamo Bay).

Kafkaesk

Publikum kan ikke, ut ifra intervjuene ta stilling til om irakskfødte Bisher al-Wahab eller Moazzam Begg fra London er uskyldige. For i motsetning til bl.a. Jamal al-Harith er de stadig sperret inne, og som fanger på Guantánamo er de skyldige inntil det motsatte er bevist. Slik konfronteres publikum både med sitt eget fiende- bilde overfor muslimer, og en virkelighet som (for en gangs skyld) må kunne kalles kafkaesk.

Bishers og Moazzams historier blir fortalt av deres pårørende og formidlet gjennom utdrag av sensurerte brev fra fangeleiren. Bishers bror, Wahab al-Rawi (spilt av Aaron Neil), ble arrestert på flyplassen i Gambia i oktober 2002, dit han hadde kommet for å starte en fabrikk. Hans yngre bror Bisher kom til Gambia noe senere og ble også arrestert. Under forhørene med Wahab ble det hevdet at fabrikken var en dekkmanøver for en treningsleir Bisher skulle lede, men det ble også hevdet at brødrene planla flere ter- roraksjoner i Gambia. Etter 23 dager ble Wahab løslatt (uten å få kompensert investeringene på 250.000 dollar). Hvorfor ble ikke Bisher løslatt? Fordi han som yngste sønn i den velstående irakiske familien fortsatt hadde irakisk pass? (Familien forlot for øvrig Irak på grunn av Saddam Hussein, etter at faren var arrestert og torturert – forteller Wahab). Eller skyldes det Bishers interesse for motorsykler og risikosport?

Moazzam Begg betegnes av faren Mr Begg (spilt av Badi Uz- zaman) som en idealist. Han drev en islamsk bokhandel i London, før han og kona reiste til Afghanistan for å drive en skole – noe de likevel ble nektet å gjøre av Taliban. I stedet begynte Moazzam å montere vannpumper på den afghanske landsbygda. Da den ame- rikanske bombingen begynte forlot småbarnsfamilien Afghanis- tan i all hast, og reiste til Pakistan hvor Moazzam ble arrestert.

I stykket gjengis det flere utdrag av Moazzams brev. Siden i fjor sommer skal han ha blitt plassert på isolatcelle – stemplet som «enemy combatant». Det antydes at Moazzam kan ha kommet med en tilståelse om at han skal ha være agent for al-Quida. Men også at Moazzam – i likhet med noe slikt som hundre andre fanger på Guantánamo – er blitt gal. Minst femti av disse igjen skal være fullstendig ute av stand til å redegjøre for seg rasjonelt (i følge den omtalte rapporten).

Vi vet lite om Moazzam, men vi blir imidlertid fortalt at andre – de nå frigitte fangene – også kom med tilståelser. De innrømmet (i likhet med utallige andre) å ha vært i treningsleiren Al-Farouq i 2000. Men den britiske etterretningstjenesten fant – heldigvis – ut at tilståelsene måtte være falske. De hadde nemlig alibier i få England til samme tid. Hvordan har Moazzam Begg avgitt sin tilståelse?

Historien om Moazzam vil nok ha sin fortsettelse. Men han og de tidligere fangene vi hører om i stykket er (bortsett fra Bisher al-Rawi), britiske statsborgere. De fleste av de andre fangene på Guantánamo og Afghanistan kommer fra land med regjeringer som har langt mindre innflytelse. They are being hold infinitely, blir det sagt til slutt i stykket.

Journalistisk

I Nicolas Kents og Sacha Wares’ regi er forestillingen svakest når den minner mest om tradisjonelt teater. William Hoyland imiterer rett nok Donald Rumsfeld meget treffende, uten egentlig å paro- diere ham. Men den realistiske representasjonen av fangene og deres pårørende er et kanskje ikke helt heldig valg. Det virker litt for velmenende. Det er ofte vanskelig når skuespillere skal spille autentiske, levende personer, men det blir ikke enklere når de skal spille ofre eller martyrer. Jeg hadde foretrukket mer indirekte form for representasjon, hvor skuespillerne ikke lever seg inn i rollene når de gjengir tekstene. Det føles samtidig litt kinkig å bedømme oppsetningen estetisk. Det er ordet som står i fokus, og ordene får et annet resonansrom i teatersalen enn når man sitter i sine egne stuer foran TVen.

Teatret står i et skjæringspunkt mellom opplysning og poesi, og en hver regissør eller dramatiker må treffe egne valg og etter beste evne. Et stykke eller oppsetning om Guantanamo kunne nok vært mer «kynisk» kunstnerisk og blitt større teater, men det er likevel vanskelig å forestille seg viktigere teater. Victoria Brittain og Gillian Slovo har ikke lagt inn et eneste eget ord i teksten. Og stykket mangler den polerte finishen til mang en reportasje, dokudrama eller «faction». Det gir teksten og forestillingen en form for redelighet man ikke skal undervurdere.

Victoria Brittain og Gillian Slovo gjorde videre intervjuene til stykket før avsløringene av forholdene i Abu Ghraib, og på et tidspunkt hvor utsagnene fra de tidligere fangene var blitt trukket i tvil, fra some quarters (i følge Guardian, 5/8). Først etter avsløringene fra fengslet i Bagdad har verden begynt å åpne øynene for hvor langt amerikanerne er villige til å gå i krigen mot terroris-men. I programmet oppgis det at Brittain og Slovo forsøkte å få regjeringsmedlemmer i tale, men at ingen ville intervjues.

I stykket hevdes det at fangeleirene i Guantánamo er et eksperiment for å finne ut hvor langt man kan gå for å få informasjoner ut av folk, og et eksperiment i hvor langt man kan gå uten at noen protesterer.

Tricycle Theatre har tidligere bl.a. produsert Half the Picture; The Scott Arms to Iraq Inquiry (1994); Nuremberg, 1946 War Crimes Trial (1996); Sbrenrenica, UN War Crimes Tribunal 1996 (1996); The Colour of Jus- tice, The Stephen Lawrence Inquiry (1999); Justifying War, Scenes from the Hutton Inquiry (2003).

Nummer 2 2004