Teater med offerlogikk

Premieren begynte allerede utenfor teateret. For femte lørdag på rad hadde «de gule vestene» fylt gatene i Paris med demonstrasjoner. På Cartoucherie i utkanten av Paris møtte Ariane Mnouchkine oss i døren, slik tradisjonen på Théâtre du Soleil er. Hun fortalte at i dag skal alle få sine billetter refundert. «Vi kan ikke ha det slik at folk ikke har råd til å gå på teater, og forestillingen i dag er et eksempel på at teateret må tørre å blande seg i politikken» spøkte hun. Den noe opportunistiske spøken traff ikke helt, det var noe helt annet enn et arbeiderklassepublikum som var møtt fram denne dagen. Og kontroversene rundt Robert Lepage og Théâtre du Soleils samarbeid har handlet like mye om kunstnerisk frihet som kunstnerisk ansvar. Men fordi disse debattene i liten grad har vært plukket opp i Norge, la meg begynne med en oppsummering.

Kontroversene

Da stykket ble avlyst i Montreal juli i år, hadde det rast en heftig debatt omkring Robert Lepages forestilling Slav. Forestillingen var et bestillingsverk til Montreal Jazz Festival og ble i markedsføringen beskrevet som «en teatral odysse basert på slavesanger»*. Kritikken gikk på at både hovedkarakteren, sangerinnen Betty Bonifassi, og resten av castet ikke hadde en hudfarge eller kulturell bakgrunn som reflekterte sangenes opprinnelse. Robert Lepage ble anklaget for kulturell appropriasjon, og publikum ble møtt av demonstrasjoner på vei inn i teateret. Etter bare tre fremførelser ble forestillingen tatt av plakaten. Robert Lepage forsvarte forestillingen ved å gi utrykk for bekymring for sin kunstneriske ytringsfrihet. «Teateret har alltid vært basert på prinsippet at noen spiller noen andre enn seg selv. Når vi forbys å innta noen andres sko, når det gjøres ulovlig å identifisere seg med noen andre, nekter man teateret å være hva det er». Mer enn dette ville han ikke si om beskyldningene om kulturell appropriasjon. Istedenfor å diskutere en forestilling – som om den hadde fått spille, ville snakket for seg selv– ville han nå bruke sin kunstneriske stemme på en neste forestilling, Kanata; et samarbeid med Théâtre du Soleil. Han var stolt og berørt av å få være den første gjesteregissøren som skulle få arbeide med Ariane Mnouchkines legendariske kompani.

Mnouchkine tar til motmæle

I motsetning til Lepage, lot Ariane Mnouchkine seg intervjue om kulturell appropriasjon, den kommende produksjonen og kontroversene rundt Slav, i avisen DeLevoir**. Hun lot det gå frem at de arbeidet med en forestilling som skulle omhandle kanadisk historie – sett i lys av forholdet mellom innflyttere og urfolk. Like etter intervjuet, ble det publisert et åpent brev på Facebook, der 35 representanter for Canadas urbefolkning uttrykte bekymring. «Hun vil ha våre historier, men ikke våre stemmer», skrev de. De krevde å få vite hvorfor de ikke hadde konsultert representanter fra de ulike urbefolkningsgruppene og hvorfor ingen med deres bakgrunn fikk medvirke i produksjonen? Brevet vekket debatt. Ariane Mnouchkine og Robert Lepage inviterte til et dialogmøte med de 35 underskriverne. Til ingen nytte, for kort tid etter trakk den amerikanske samarbeidspartneren seg. Produksjonen mistet sin finansiering og ble avlyst. Det oppsto en voldsom debatt, hvor også kulturministeren blandet seg inn. I september forteller så Festival d’Automne à Paris at Théâtre du Soleil ville vise forestillingen, som nå hadde fått navnet Kanata – Épisode 1 – La Controverse, som en del av deres festivalprogram. Altså en slags versjon av den kansellerte produksjonen. I forhåndsomtalen av stykket skrev Ariane Mnouchkine at hun opplevde debattene som forsøk på kunstnerisk sensur og som et brudd med en humanistisk tradisjon. Det kunne hun ikke godta.

Premiere?

Inne i Théâtre du Soleils bibliotek og matsal ble vi møtt av den varme gjestfriheten Théâtre du Soleil er så kjent for. Det ble servert varm suppe, og med et glass vin i hånden diskuterte publikum kulturell appropriasjon heftig – men høflig. Siden september har premieren vært varslet som årets teaterbegivenhet i den franskspråklige verden. Stedet og tidspunktet hvor Lepage og Mnouchkine skulle bevise at kampen var verdt det. «Alle er her», sa min bordkammerat og så bort på folkemengden. Det var påfallende mange celebriteter og TV-kameraer å se.

      I et hjørne ser jeg Arnaq; vi kjenner hverandre fra Grønland. Hun er fra Nunavut og studerer i Paris. Overrasket over å finne henne her spør jeg hva som motiverer henne til å se et stykke som har fått så mye kritikk for måten de fremstiller folk med hennes bakgrunn på? Hun smiler nervøst: «Jeg prøver å forstå hvorfor det er så viktig for dem å forstå oss på sin egen måte». 

      Ariane Mnouchkine ønsker velkommen med en annen forklaring på hvorfor vi har fått billettene våre refundert – forestillingen er ikke ferdig, «dette er bare begynnelsen på en reise», forteller hun. «Og vi som trodde dere skulle pensjonere dere!» roper en person tilbake. «Aldri!» svarer Ariane. Det utløser latter, om så noe nervøst fra noen. At Mnouchkine påpeker at dette er en prøve, er mindre sjokkerende dersom man kjenner kompaniet. Théâtre du Soleil har kalt premieren av flere av sine forestillinger for «den siste prøve». Mer uvanlig, og kilde til mye kaos, er det derimot at plassene i Théâtre du Soleils amfi denne gangen er nummerert.

En bildemaskin

Inne i salen blir vi møtt av et ikonisk bilde fra den kanadiske gullalderen, Cornelius Krieghoffs «Wyandot kriger kaller på elg» (ca. 1868) er satt opp på scenen. Så stille som kun en avbildet person kan stå på en scene står han. Han er malt realistisk i sine opprinnelige klær, med et gevær i hånden og minner oss om en langvarig relasjon mellom urfolk og innflyttere på den andre siden av Atlanteren.

      Inn trasker to skuespillere, vi er på kunstmuseum i Ottawa. Spillestilen er naiv, men dialogen har flere lag. Bildet fader over i Joseph Légarés maleri «Josephte Ourné» (1840). Den unge indianerkvinnen som er avbildet har et navn, det har maleren også. Tonen er satt: Dette skal handle om avbildning og hvem som har lov å avbilde hvem?

      Når de to forlater scenen, blir bildene levendegjort. Som i en dans kommer skuespillere kledd i draktene fra maleriene inn og tar rammen med seg ut. En kano med en mann med opptaksutstyr, som lytter etter lyder, flyter gjennom røyken på scenen. En bjørn lusker rundt blant søylene, som i en skog. Det har noe naivt, nesten barnslig over seg. Så fint om det er dette de vil vise tenker jeg. Men så høres motorsager, og inn kommer hele kompaniet og river ned søylene. Et totem blir kuttet ned, og en tradisjonell hytte revet fra hverandre. En kvinne med et barn kommer til syne. En katolsk prest kommanderer to soldater til å ta barnet ut av armene hennes. Plutselig virker ikke det naive ved scenespråket like overbevisende. Det forenklede bildet av den lange historien om overgrep mot de kanadiske urbefolkningene oppleves som et unødvendig dramaturgisk grep – som om det må med. Ikke fordi vi som publikummere ikke kjenner denne forhistorien, men fordi kunstnerne vil fortelle oss at de kjenner den.

Framstilling av forskjeller

Lepage er en regissør som forteller i bilder. Det gjør han også denne gangen. Det medfører noen ganger at det dramatiske og onde blir naivt framstilt. Nærværssituasjonen i teateret kan få slike «realistiske» framstillinger av voldtekter, drap og mishandlinger til å minne en om hvorfor teater umulig kan skje på samme måte som livet, og på den måten kan slike bilder få et lag av å være en parodi på egen kunstform. Slik er det også tidvis i denne produksjonen, hvor vi senere skal stifte bekjentskap med en seriemorder (Maurice Pickton). Han er selvfølgelig også grisebonde og bor i en campingvogn, og dreper kvinner ved å føre de bak et vindu det sprutes blod utover. Historien fortsetter nemlig i Vancouver i nåtid. I et fattig nabolag møter vi to unge franske kunstnere, skuespilleren Ferdinan (Sébastien Brottet-Michel) og malerinnen Miranda (Dominique Jambert). I scenen som utspiller seg mellom dem og deres kinesiske utleier (Man Waï Fok), klarer Lepage heldigvis å utdype noen av sine tanker omkring tematikken. Den unge skuespilleren forsøker stadig å imponere den kinesiske eiendomsutleieren med kinesiske gloser. Interessant er også Lepages forsøk på å vekke latter ved å spille på stereotype framstillinger av asiater. Et grep jeg forøvrig var utsatt for på Trøndelag teater og deres Rai Rai i Sherwoodskogen for få år siden. Da gapskrattet salen, mens jeg ble pinlig berørt på vegne av kunstnerne. Denne gangen forsøker noen å le høflig for å vise at de ser poenget: det er forskjell på hvordan vi kan framstille ulike folkeslag.

       Når han gjentar grepet og ironiserer over amerikanere i en scene hvor den franske skuespilleren skal lære seg amerikansk uttale av en stemmepedagog, får han derimot full uttelling i det franske publikummet. «Du må tenke du er en potet!» er rådet stemmepedagogen gir. 

At teaterets historie er full av karikerte fremstillinger av andre folkegrupper minner han oss om når den jødiske apotekeren (Vincent Mangado) låner Miranda en sprøyte og sier «Du kan kalle meg Shylock» etter den jødiske pengelåneren i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig. For min del er allikevel det å se det multietniske ensemblet til Théâtre du Soleil spille alle de ulike rollene som best forsvarer forestillingens påstand om at det er grunnleggende for teateret å leve seg inn i roller og situasjoner ulik dem en selv befinner seg i.

            Den humanistiske dimensjonen av påstanden fremkommer i vennskapet mellom Miranda og en ung prostituert kvinne i nabolaget; Tanya (Frédérique Voruz). For de som kjenner kanadiske forhold, er det lett å tenke at hun har urbefolkningsbakgrunn. Hun vil ikke si hvor hun kommer fra, men forteller at hun vokste opp under vanskelige familieforhold ute i ødemarken, dessuten er hun prostituert. En fordom Lepage riktignok kommenterer ved å la hennes prostituerte venninne ha amerikansk bakgrunn. Skinnjakken og fjærene hun pynter seg med sender også slike signaler. Men Lepage har gjort det utydelig for oss; han har gitt henne etternavnet Farrozhad og lar henne bruke sitt morsmål, persisk, i sekvensene der hun snakker med sin mor.

En lang og dyster lek

Forestillingen varer i to og en halv time. Den tiden bruker Lepage på å finurlig vise hvordan de ulike karakterene er sammenbundet i den samme historien. Gjesten på museet vi møtte i begynnelsen viser seg å være moren til Tanya, som senere blir drept av grisebonden Robert, som blir avslørt fordi den ene politimannen går i samme skuespillerklasse som den franske skuespilleren Ferdinan. Under en improvisasjon har Ferdinan lært politimannen at hvis man vil «vinne scenen» må man være modigere og smartere enn sin motspiller. Inspirert av dette lurer politimannen fram en tilståelse ved å låse seg inn på drapsmannens celle og utgi seg for å være hans medfange. På den måten får han grisebonden til åpne seg. Men når Ferdinans kjæreste, Miranda, får venner blant de narkomane og prostituerte og han får høre om alle drapene, tør han selv ikke å bo i området lenger og flytter. Inn flytter dokumentaristen vi møtte i kanoen i første scene.

Det er en intrikat lek med historier som utspiller seg i stadig mer realistiske tablåer og scener. De stadige sceneskiftene er det stort sett skuespillerne selv som står for. Dermed blir det også en framvisning i ulike måter å flytte bord, stoler, søyler og søppelkasser på stadig mer imponerende måter.

Til slutt er alle ofre

Det er en lek det er vanskelig å komme ut av. For min del oppstod spenningen i stykket på dette nivået. Når malerinnen Miranda etter to timer spør seg hvordan hun kan få en slutt på alle drapene og misbruken av kvinner, blir det også en meta-kommentar til forestillingen. Hvordan skal du klare å avslutte denne leken, Lepage? Det er da hun bestemmer seg for at kunsten må virke som vitne i samtiden og for å male portretter av alle de savnede kvinnene. «Hvis ikke jeg skal få lov til å male hennes tårer, hvem vil gjøre det da?» – sier hun. Det er en elegant måte å avslutte spillet på, men for min del har den en bismak. For slutten kommer ikke uten kamp. Mirandas utstilling blir, som forestillingen, forsøkt sensurert. 

     Som i så mange andre samtaler i dagens samfunn tvinges det fram en løsning som består i å løfte fram offerrollen. Kunstneren er offer for sin misforståtte godvilje, hun vil jo bare hjelpe, urbefolkningen er ofre for en lang historie av overgrep. Nå kunne man la seg provosere av at Lepage på denne måten likestiller kunstnerens kamp med urfolkets kamp, men selv trekker jeg på skuldrene. Om det er lengden på forestillingen og den lange reisen jeg har gjort, eller at de fleste av mine venner enten er kunstnere eller har urfolksbakgrunn, og at jeg derfor for lengst har fått min dose med offerlogikk, som gjør at jeg føler meg livstrett når jeg forlater forestillingen, vet jeg ikke.

     Men jeg møtte igjen Arnaq, og da vi så oppgitt på hverandre, spurte jeg henne; Hva nå? Hun svarte med en grønlandsk vertshusspøk: «Det er synd på grønlendere, gi mig en øl!». På vei inn til byen så vi en plakat som var blitt liggende igjen etter demonstrasjonene. «Macrons måte er ikke vår måte», stod det. Hadde man byttet ut Macron med Lepage hadde den kanskje oppsummert min opplevelse av forestillingen. Kanata – Épisode 1 – La Controverse har blitt en kompleks og dyster lek, som forsøker å skape identifikasjon med urbefolkningen i Canadas situasjon og fremholder kunstnerens politiske ansvar for å tale opp for de svake. Men budskapet er lett å glemme, for det er insisteringen på å gjøre det på deres måte jeg kommer til å huske best. Det er en måte som gjennom lek med narrativ og stereotypier framstiller urfolk og kunstnere i den, i følge dem, gjeveste av alle roller: offerrollen. Stakkars oss.

Fotnoter:

* https://www.thestar.com/entertainment/stage/2018/07/06/robert-lepage-calls-cancellation-of-slav-show-a-direct-blow-to-artistic-freedom.html 

** https://www.ledevoir.com/culture/532131/les-ameridiens-du-;canada-lus-pa...