TURNÉ-LIV

Jeg har fått beskjed om å være personlig og litt frekk så jeg kan vel begynne med å nevne at mitt første møte med Liv, første lille turné med Liv, mitt TURNÉ-LIV begynte i Kirkeveien i 1965. Jeg var 10 år og kom syklende fra Frognerbadet, der var jeg jo så å si hver dag den gangen og var på vei hjem til mor og far og middag, kom syklende med røde klorøyne og vått badehåndkle på bagga og da jeg rundet Oscar Mathisen statuen ved Frogner Stadion så jeg plutselig min far, fattern, drive å sykle sikk sakk mellom trærne der, steile litt osv., ganske så eplekjekk oppførsel. Til applauderende latter fra en dame med langt, lyst, flagrende hår som syklet efter. Litt ureflektert kanskje ropte jeg: Far, hei far! Og han stoppet opp, litt overrasket og var litt sånn, responderte litt sånn lavmælt med: å hei du, hei hei. Du må hilse på… på Liv… vi jobber sammen for tiden skjønner du i… Fjernsynsteatret med…Smeltedigelen. Og jeg husker Liv som noe lyst og skinnende som altså jobbet sammen med fattern i noe som jeg var litt usikker på hva betød: Smeltedigelen (?). Så selv i min unge alder var jeg ikke helt sikker på om det passet helt det at vi nå syklet videre, sammen, nedover Kirkeveien mot Frogner plass. Men da jeg fikk et karbonadesmørbrød med løk inne på restaurant West-End passet alt veldig fint for meg, i hvert fall. For restaurantlivet det var allerede en oppdaget oase for meg. Neste dag ved søndagsfrokosten sa jeg til mor: «jeg var på restaurant i går jeg sammen med far og…» men her stoppet jeg for jeg får øye på far inne på kjøkkenet som begynte å veive vilt med armene og mors litt spørrende ansikt skjønte jeg at her var det klokt å tie. Det ble et tidlig møte med de voksnes blomstersne for meg.

Men ser man tilbake på det nå så kan man vel si at dette var min første lille reise, lille turné med Liv. En liten bit av Kirkeveien.

Det skulle efter hvert bli mye Kirkeveien på oss to.

For det er det ekstra fine med å jobbe med Liv: hun står utenfor porten din i sin blå bil eller så kan den plutselig være helt rød og venter, klar til å ta med deg på jobb. Og den kjøreturen kunne også, av og til, ende opp i en slags reise, en slags turné. For som alle store kunstnere så har Liv denne følsomme fjæren inne i seg som er svært mottakelig for nye inntrykk og alternativer. Den evige søken. Og denne søken slår også inn når det gjelder alternative sideveier, mulige avkjøringer som dukker opp på vår vei mot prøvelokalet: «det er ikke inn her da?». Og sånn sett var vi innom mange artige stikkveier, servicestasjoner og industriområder på vår vei mot Lang dags ferd mens vi hadde noen Fortrolige samtaler om veivalgene. Ja en liten turné rett og slett. Og mye god latter, som man vet forlenger livet – men også veien.

«Jeg vet at det er dette jeg vil nå. Det er her jeg hører hjemme» sa Liv.

Ikke den gangen, der på West-End i 1965 over karbonadesmørbrødet… men på presse-konferanse-leseprøven på Riksteatret i mai 2010 da vi dro i gang Lang dags ferd-produksjonen. Og du siktet da til nettopp Riksteatret og turné. Til det å være en del av et ensemble som skuespiller, i en buss, rundt i Norge. Hele Norge. Og det var en uttalelse som vi på Riks satte utrolig pris på. Og som publikum, ja hele landet også skulle vise seg å sette veldig stor pris på.

Og det ble en signingsferd.

Liv, du gjorde Norge større rett og slett: både for oss i bussen og ikke minst for publikum som reiste efter oss der det var mulig å oppdrive billetter. I Nord-Norge måtte vi stå i kø for å sjekke inn på hotellene da det nettopp hadde ankommet flybårne publikummere fra hovedstaden som også skulle bo på samme hotell. De kom til steder de aldri hadde vært før sa de. Og da Harstad, med sine 1200 plasser, som var det siste stedet det var mulig å få billetter i hele landet, også ble utsolgt var det hele fullbrakt. Da sa vi bare: dere får prøve Dramaten.

Og om landet ble større for oss i bussen så ville jo hele utlandet inn i den bussen. Den utenlandske pressen. Den norske satt der allerede.

Dvs.: det ble helt naturlig for oss med Wall Street Journal på Røros,

BBC som satt og ventet i Molde,

og Japans største TV kanal som fløy ens ærend fra Tokyo for 35 minutter i Drammen.

Jeg satt hver dag i bussen med en liten telefonkatalog med faxer, fra pressen. Fax er den eneste måten man kan henvende seg til Liv på for som du sier: «jeg gjør ikke computer».

Og så var det en slags indre kjerne av publikummere eller skulle man kanskje si en helt spesielt inderlig kjerne som enten hadde lest alle bøkene dine og fulgt med på hele livet ditt og ville ha de signert eller hadde gått i klasse med deg en gang mente de. Det var utrolig mange efter hvert som mente de hadde gått i klasse med deg.

Og så møtte vi:

Damen i Svolvær som hadde fått innvilget boliglån langt tilbake i tiden siden banksjefen syntes hun lignet slik på Liv Ullmann.

Kunstneren i Nordfjordeid som i sin studietid i England hadde haiket med en trailer og unngått å bli voldtatt da hun hadde sagt at hun sa at hun var søsteren til Liv Ullmann.

Den garantert tauseste drosjesjåføren i Tuddal.

Vi lå på Tuddal Høyfjellshotell og skulle spille i Notodden på kvelden. Dit er det en 40 min. biltur. Liv som likte å være tidlig ute skulle ta en drosje dit. Og det ikke uten en viss bekymring. Erfaringen var at fikk de henne i bilen så gikk praten. Og slikt er slitsomt for en fokusert skuespiller som Liv som bare ønsker å sitte litt meditativt og kanskje bla i manus. Så efter grundige sonderinger med hotelleier og lokale tips hadde vi funnet frem til den garantert tauseste mannen i bygda, ja i hele Telemark. Han var navngjeten for det. Og da jeg så at det var en skikkelig tyrirot av en skikkelse bak rattet så følte jeg meg rimelig trygg at dette kom til å gå bra. Men efter ett minutt ringte Liv meg og bare holdt mobilen som en mikrofon ut fra baksetet og hvor jeg, ganske riktig, hørte skravla gå ustoppelig på en nærmest utdødd dialekt. Og det gikk som et kontentum helt frem til Notodden. Liv Ullmann hadde bare ved sin tilstedeværelse stukket hull på en sagnomsust taushet.

Publikumsvakten i Molde som kom inn bak scenen og så Liv sparke en liggende scenemester: Jeg hadde bedt en av publikumsvaktene i Bjørnsonsalen om å slå av en svært forstyrrende vifte ute i salen rett før forestilling. I mellomtiden hadde forestillingen startet. Liv og scenemester Knut hadde lenge hatt et slags underlig oppvarmingsrituale som de hadde utviklet over tid. Det begynte med at Knut en kveld bare på tull la seg ned i fosterstilling på scenegulvet og sa at Liv bare kunne sparke ham. Og slik ble det, som så mange andre rare ting man gjør bak en scene før det bryter løs, en tradisjon. Så da denne stakkars unge kvinnelige publikumsvakten kom bak scenen for å bekrefte at nå var alt i orden med viften var det bare for å se Liv Ullmann tilsynelatende sparke løs på en liggende tekniker. Så det er en familie i Molde nå, i flere ledd, som vet akkurat hva slags menneske Liv Ullmann er.

Møte med skuespilleren Per Lillo-Stenberg i Steinkjer. Far hadde jo pensjonert seg nå og blitt gardkjerring på sin kjærestes gård på Røra i Nord Trøndelag. Da Steinkjer var nærmeste sted for ham å se forestillingen så kom han dit. Det ble et hyggelig gjensyn og langbord på Grand Hotell efter forestilling. Da kom efter hvert den noe amorøse våren i 1965 opp som samtaleemne og Liv og far krydret den ekstra opp med mange morsomme og uskyldige detaljer. Da jeg for spøk til slutt spurte far over langbordet: hva holdt du egentlig på med den gangen fattern? Så svarte han rolig og bramfritt: du vet Ole – det var jo vår.

Så Liv du ga oss en turné med mengde inntrykk. En hel mosaikk vil jeg si. Og så er du en av de snilleste skuespillerne jeg har hatt med på turné. Bare lunsjen ble servert kl. 14.00 sharp og dagens intervju ikke varte mer enn 35 min klaget du aldri, ikke på et hotellrom.

Så kjære Liv: kan du ikke komme tilbake til Riksteatret snart og gjøre Norge større igjen for oss

og gi oss Turné-Liv.

Kan du ikke stå utenfor porten min igjen,

for uansett hvilken farve du har på bilen

om den så er grønn

jeg kommer til å sette meg inn i den uansett

fryktesløs

og så tar vi Kirkeveien

og så tar vi hele landet.