Young without the Reality Machine

Våren 1999: Jeg er 23 år og står barbent og leser replikkene til Antigone. Celine (Engebrigtsen) leser replikkene til søsteren Ismene. Jeg vil inn på teaterhøyskolen. Stykket er skrevet av en franskmann som heter Jean Anouilh, men handler egentlig ikke om Frankrike, eller jeg tror det i hvert fall ikke, - men med de replikkene blir jeg likevel dratt rett inn i henne, jeg blir Antigone bare ved å svare Ismene, jeg kjenner hvordan hun elsker å leve, — særlig i de replikkene om å løpe barbent i gresset, om å ikke ville legge seg, for bare å kunne få noen timer til ut av natten.

            Jeg er også ofte på besøk i huset til familien Winge/Onstad. I hele huset er det bilder og skisser til en oppsetning Stein gjorde av Antigone på Trøndelag Teater i 1969, for 30 år siden (!). Faren til Stein, som var billedkunstneren Sigurd Winge, hadde tegnet scenografien, kostymene og plakaten. Antigone er tegnet med kjempestore øyne. Hver gang jeg ser de øynene tenker jeg på at med skissene til Sigurd Winge blir aldri forestillingen borte, teaterforestillingen har liksom blitt fanget i tiden med de tegningene (sånn som de bildene man poster på Instagram på profilen sin, og ikke bare som Insta-story eller Snap, og sånn som det er med bra Insta-profiler at man liksom føler at man kjenner ALT det den personen er.

            Eller, nå datt jeg ut av å skrive i jeg-perspektivet til Goro som 23 åring. Jeg tenkte jo ingenting av det der da. (Og det fantes ikke Snap da). Jeg var til og med for ung og ignorant til å forstå at den jenta jeg levde meg inn i i timene hos Celine, var en helt annen enn den Thea Stabell hadde jobbet med i 1969; altså hun Antigone av Sofokles som ofrer seg for broren sin og landet sitt, fordi hun setter gudenes lov over sitt eget liv. Det perspektivet på Antigone jobbet nok Thea og Stein og Sigurd med, men hos Celine hadde jeg mer enn nok med å kjenne gresset under føttene.

      Jeg er på KHiOs bibliotek og leter i Teaterhøgskolens manuskriptarkiv. Det er så morsomt det arkivet, for mesteparten av manusene har notater og sceneanvisninger kladdet inn for hånd, skrevet av skuespillerne som var med i originaloppsetningen. Når du har tilgang til både skuespillerens private handleliste og at de må huske å ringe mormor, og kan se hvor i manuset det er tegnet en pil etterfulgt av ordet: “VENDEPUNKT”, gir det en følelse av å være med på prøvene. Blant utvalget av Sofokles’ manus finner jeg jaggumeg Trøndelag Teaters versjon fra 1969, og på førstesiden står det Regi: Stein Winge, Scenografi: Sigurd Winge. #kismet.

       Jeg tror manuset var eid av noen som var med i koret, for det er rundinger og piler og streker som ser ut som koreografi av hvordan koret skal bevege seg på scenen.

       Jeg leter videre i manusarkivet på KHiO etter Brechts Antigone fra 1948. Men Brecht er umulig å finne. Det finnes bare én versjon av stykket i innbundet form på tysk, i serien BRECHT STÜCKE IV. (Så Brechts versjon er kanskje aldri blitt satt opp i Norge? Hm.) Så plukker jeg med meg en av Anouilhs versjoner, i en oversettelse for Riksteateret. (Anouilh har blitt satt opp masse i Norge, jeg kan velge mellom 4 ulike bearbeidelser. Hm.) Og så tar jeg med en adapsjon av Cocteau, og én fra Den Nationale Scene: “En moderne versjon av Kjetil Bang Hansen”. (Tenk at jeg fant adapsjonskategorien “Moderne versjon”! LOL. Gøy.) Men nå må jeg slutte å låne manus for jeg skal jo se en forestilling også, kommer jeg på.

          Når jeg nå, 20 år etter at jeg leste stykket første gang, leser den scenen mellom Antigone og Ismene klokka 6 om morgenen etter gressgåinga, så begynner jeg å grine med en gang. For hun sitter fortsatt i kroppen hun lille jenta, livsbejaeren, hun lille Antigone, og lille Goro. Sånn er det med god dramatikk.

Jeg finner Brecht på engelsk på internettet.

            I følge en artikkel jeg leser er den største forskjellen på Brecht og Sofokles at Sofokles har en Antigone som setter gudene/det gudommelige foran menneskene, og Brecht en Antigone som setter menneskelighet foran lovene.

            Verselinjene i Brecht-versjonen er enda finere enn Østbye/Vandvik/Gullberg-versjonen fra Trøndelag Teater. Og så Hölderlins oversettelse, da! (Den tyske lyrikeren som var kompis med Hegel og Schelling, og som døde alene i Tübingen i 1843; legene sa han var uhelbredelig syk av sinnsykdom.)

            Bare se nå: Der den norske versjonen har en Kor-strofe som begynner med: “Jorden er rik på underverk. Største underverk er mennesket selv”, har Hölderlin setningen. “Ungeheuer is viel. Doch nichts ungeheuerer als der Mensch”.

            Ungeheuer kan bety: Monstrous, enormous, tremendous og dreadful. Altså: Many things are monstrous - but nothing more monstrous than man.

            Det er nesten så Hölderlin selv går inn i en slags rolle som spåmannen Teiresias, og bruker Antigone til å komme med en ny profeti. Det ble sagt at han kjente så sterk empati for de greske gudene at han følte at han var dem, at han liksom kjente gresset under føttene til Antigone når han oversatte henne. (Eller: det siste der var jeg som levde meg inn i å være Hölderlin, og ikke fra Wikipedia og poemhunter.com). Uansett, nå kom jeg ut av det, det jeg skulle si var at Hölderlin peker på mennesket selv som den kommende årsaken til verdens undergang.

            Noe slikt gjør ingen av de norske gjendiktningene av Sofokles.

Når jeg googler videre ser jeg at Hölderlin er kjent for å gi en personlig og annerledes lesning av “virkeligheten”, men at det ble regnet som sinnsykdom i hans levetid, og at Walter Benjamin senere mente han hadde bidratt til en helt ny og veldig innflytelsesrik modell for gjendiktning. Når jeg sammenlikner manusene ser det ut som om Brechts versjon egentlig er Hölderlin, bare med en prolog og noen forlengede scener puttet inn, der Brecht har prøvd å være Hölderlin i språk og verseform. Sånn kunne Brecht sette stykkets ramme til 1940-åra og 2. verdenskrig, men fortsatt være i Hölderlins hode anno 1799.

           Så Hölderlins perspektiver, eller Brechts, har aldri kommet seg inn i norsk teaterhistorie? (Hm.)

           I Norge har vi alltid bare satt opp det teaterstykket som handler om gudene som det eneste det er verdt å ofre livet for. Eller som det står på et brodert bilde hos min mormor:

Til Jesu vier jeg mitt liv, all verden har kun smerte. 

Men JUST DET, jeg skal jo se forestillinga til Ann Liv Young, det var det denne researchjakten begynte med. På blackbox.no så står det at Ann Liv Young fokuserer på Brechts 1948-versjon. Hun er opptatt av om dagens politiske klima kan gjenspeiles i Brechts spørsmål i Antigone, om individuelle og kollektive muligheter til å handle i møte med FASCISMEN. (Men Brechts versjon er jo egentlig Hölderlin. Så kanskje Ann Liv Young egentlig mener go-gærningen fra Tübingen og ikke bare Brecht, hun bare vet det ikke, for den profetiske pekinga har blitt #lostintranslation.)

OK, reserach done.

          10 år etter at jeg sto i stua til Celine og levde meg inn i liksom-gresset hadde jeg mitt første møte med Ann Liv Young. Og med Sherry, det illsinte, barbiedokkekledte, alter-egoet hennes, i Stockholm. Jeg hadde delt mesteparten av det tiåret mellom Oslo og Stockholm, og var grisefrustrert over en spesiell type aggressive hang-ups i stockholmsk diskusjon; det var konsensus om hva som er en politisk diskusjon, om hvordan man fører en politisk diskusjon, og hva et politisk individ var. Jeg var griseirritert over scenekunstdiskusjoner som ble kuppa av hangups-diskusjonene, og over at publikum i scenekunstmiljøet alltid visste hva de så, og forsto alt; også når de møtte Sherry. Og det gjorde de jo ikke, for Sherry er jo klin gæren og roper og er slem og sier til publikum at nå må du holde kjeft og slutte å påstå hva jeg er og nei jeg er ikke dømmende det er du som er dømmende og forresten jeg blir helt utslitt av dere og jeg vil ikke bli helt utslitt for jeg vil ta med datteren min på Pippi World imorgen og det må jeg få lov til når jeg er på gjestespill i Stockholm og ja jeg er i rolle er du?

         I ettertid tenker jeg at når Young spilte i Stockholm så var det faktisk bare mediokert interessant som sosial situasjon, sett i senere Sherry-lys — for det var helt likt alle paneldebatter, eller kaffesamtalene som utfoldet seg hvis man var litt norsk og litt pønk og sa ting som var HELT UTE bare fordi man var så interessert i hvor opplagte rollene og dramaturgien i hang-ups-diskusjonen var. Men selv om situasjonen var forutsigbar i Stockholmskonteksten var det interessant at Ann Liv Young rammet det inn som forestilling. Og at publikum ikke skjønte at det var de som ble hovedpersonene, og ikke hun.

        Derfor begynte jeg å se henne i så mange kontekster jeg kunne, for å se hvordan hun speilet scenen_byen_landet_kontinentet_ historien.

        I New York i 2011 så jeg Sherry i en catfight med Penny Arcade på scenen til Pussyfaggottrealness-festen. De ropte:

                                                                   PENNY ARCADE

“I did this already 20 years ago! I did it first!”

                                                                   SHERRY

“No, you didn’t! You didn’t do this! You didn’t have this fight with me!”

Jeg er ganske sikker på at Penny ikke skjønte at det var Sherry hun krangla med og ikke Ann liv Young.

       Og så så jeg Ann Liv Youngs Mermaid Show under “American Realness” (festivalen der alle norske programmerere shopper alt de tar med seg til Norge og sier at det er deres kuratering). I Mermaid Show har Young på seg en fiskehale og er ellers naken (som man jo er når man er et slags fiskedyr), og sitter i et barnebasseng og spytter fisk på publikum og roper litt sanger i mikrofonen. En amerikansk kollega av meg (som nå synes at Norge er digg) var så provosert over å få fiskeslim på seg at samtalen etter forestillingen endte i:

AMERICAN COLLEAGUE OF GORO

“It’s not art! It’s shit! You don’t fucking spit fish at me!!! It’s fucking disrespectful! You should fuckin’ respect the audience! And I work fucking hard to be in this business! It’s a fucking hard business! And I don’t just spit fish at the audience and think that that’s enough to get me international tours! It’s so fuckin’ European to like that kind of shit!”

        Excitiiing! tenker jeg. (For jeg er jo en European som elsker that shit og særlig de perfekte replikkene som triller ut akkurat nå. Men jeg er også en Norwegian som er konfliktredd, så jeg setter opp et fårete smil, som jeg gjør når sinte menn roper til meg slik at de ikke skal tro at jeg tenker at han er en sint mann som roper, og det var bra at Young ikke kom ut i foajéen da for da hadde hun fått seg en på tygga, for hun er ikke så god på det smilet, tror jeg).

I Berlin, i den ene black box-scena på teatret Hebbel am Ufer våren etter, sa Sherry:

                                                                         SHERRY

“I can’t tell which one of you are hipsters or not! Here guys have beards and glasses from the 70ties and man-buns and you’re like not laughing, not provoked by the same stuff you guys are in Brooklyn”.

       Berlinpublikummet på HAU er jo faktisk så lite lettskremte at Sherry ble litt som en kosestund, og jeg kjøpte litt av bæsjen hennes bare for å få littegranne Sherry-kick, selv om jeg var i nothing-is-provoking-city.

        I Oslo har jeg hatt de mest perfekte Sherry-øyeblikkene. Situasjoner hvor HELE publikum sitter på nåler, og ikke bare er enten provoserte eller likegyldige. Hun fikk til at alle var i tiden hele tiden; at vi tenker så det knaker og prøver å forstå hvilke fiksjonslag hun leker med, at vi venter på hva hun skal si i neste sekund som om hvert sekund er dramaturgiens høydepunkt, - hooked på å oppleve den der hightened tilstedeværelsen som hun er så god på. Som man blir god på som publikummer, når man er villig til å bli utsatt for en illsint trashsminka realsize barbiedokke.               (#konflikreddmenvillig #norway #perfect)

        OK, fast forward til torsdag 27. september kl. 19 på Black Box teater.

Programteksten har sitat fra et intervju jeg har lest med Ann Liv Young i New York-magasinet RAVELIN, der det står at publikum ofte hater forestillingene hennes, men at hun vil lage ting som man ikke nødvendigvis forstår med en gang, og som stiller vanskelige spørsmål. Og at noen kaller henne shocking og at det synes hun er helt greit.

        Jeg skjønner at sitatet er valgt ut for å lage myte rundt det vi skal se. Og dét synes jeg er helt greit, for mytene om henne er det dramaturgiske landskapet som alle verkene hennes leses igjennom uansett. Tiden av kunstnerskapet og de ulike stedene de er blitt vist, er den dramaturgiske og romlige rammen for det pågående scenekunstverket Ann Liv Young, med alle publikummere i de ulike landene som del av iscenesettelsen.

        Siden programmet legger vekt på the shocking Ann Liv Young, tenker jeg at vi skal få se et nytt Sherry-aktig publikumsangrep, men med en ny karakter, og at ANTIGONE passer til karakter-rekken hennes: De er alle personligheter som er “fucka-folk-som-har-issues-og-som ikke-har-gått-i-terapi-så-de-tar-det-ut-over-andre-for-eksempel-publikum.” (Det der var ikke ment som en uthenging av karakterene hennes altså, at de ikke har grunn til å være så fucka som de er, jeg tror at alle har grunn til å være så fucka som de er jeg, og herregud, her snakker vi om ei som må leve med en fiskehale hele livet, for så å bytte halen sin for en vagina for å få en prins, og Sherry er en versjon av Cinderella, og Cinderella er stengt inne i et tårn og plaget av stesøstrene og stemoren sin HELE tiden, så hun tror at mus er flinke til å sy (nei, det var Disney det). Uansett: hvem blir ikke fucka av sånt?) Antigone passer perfekt inn, hun som har en far som har ligget med sin egen mor, og så har stukket ut begge øynene sine og blitt uteligger fordi han skammer seg, og moren til Antigone har hengt seg, og som om ikke det skulle være nok så har akkurat brødrene hennes drept hverandre. Sånt blir det jo tull i huet av. Og materiale for sjokk-Young.

        Nå skal jeg komme til kritikken, jeg lover:

Torsdag 27. september kl 19: Jeg går inn på Black Box teaters Store scene.

Der skal vi sitte i amfiet (hæ), scenografien og skuespillerne er på scenegulvet, og det er hønsenetting som estetiserer scenebildet og som avgrenser scene og sal (hæ). Så jeg blir stressa av at jeg blir sittende for langt oppe i amfiet, for jeg må jo sette meg i en posisjon der jeg kan få fisk eller spytt eller hønsebæsj på meg over hønsenettingen, for ellers er det jo ikke noen vits i å gå på Ann Liv Young.

            Og så begynner forestillingen og det er en abstrakt dans mellom bilder og rapp-synging og nakenhet og body paint og rosa lys og regissøren som gir instrukser høyt og det er høner på scenen, - og alt er skikkelig likt så mye av det som har blitt vist av norsk scenekunst (i perioden da Iren Reppen satt som leder i scenekunstutvalget), og som passer formatet black box’ og håndbagasjescenografi og hvordan-få-kulturrådpenger og innpass på BBT/BIT/TAG og wops: formen er ikke forankret i konseptet i det hele tatt, men jeg vil ha penger, pust, (Goro, du må slutte å skrive så lange setninger) - og ikkeno likt det som pleide å komme ut av Ann Liv Young.

            For det er ingen grunn til å sitte på nåler, og ikkeno stress at jeg sitter på bakerste rad, og sammenhengen mellom bilder og innhold er så abstrakt at det ser ut som om hun akkurat har lest Lehmann og fått sånn: “Wow! Forholdet mellom virkemidler og det narrative (form og tekst) kan være ikke-hierarkisk! Jippi!”, 20 år etter liksom.

            Og siden det jeg ser ligner så mye på de konsept-og-form-passer-ikke-sammen-prosjektene som jeg beskrev i den lange setningen over, — og det derfor henger seg på Black Box teaters Store scenes historie, og ikke Ann Liv Youngs historie, så er det jo seff at det ikke er shocking med nakenhet og hønsebæsj. Og det er også seff at den der abstraction-is-the-shit-greia hennes ikke kan makte å bære det kjempemålet om det kjempepolitiske som hun har satt seg i pressemeldingen.

            Hvorfor går hun bort fra sitt eget format - sin kjempefungerende Young-maskin - når hun skal jobbe med dette som er så viktig for henne, i en tid hvor dette viktige er mye mer viktig enn det var i 2009?

Jeg er mer og mer forvirra.

Så jeg prøver med en ny take. (Jeg må jo det, jeg har jo vært FAN.)

Jeg prøver å lese abstraksjonen gjennom Brecht-brillene hun har gitt oss i pressemeldingen.

Jeg skriver i notatboka mi:

- Makter Antigone av idag (egentlig) å gjøre opprør mot staten?

( … Eeeeh…

…?…)

Haha, den setningen er morsom å lese hvis man gjør det på bergensdialekt. Litt sånn Tore Vagn Lid som holder foredrag om hva som (egentlig) er dramaturgi.

            Nei, nå må jeg konse.

…?

… men jeg skjønner ikke om det er Young som spiller rollen som Antigone, eller om hun sender rollen rundt i ensemblet?

            Nei! En er ganske ofte Ismene. Og en er ganske ofte Haimon. Så da er kanskje Young Antigone? Men Young er mest regissør, hun sier hele tiden instrukser til skuespillerne. Så Antigone av idag er bossy, men det eneste hun klarer å lage er abstrakt scenekunst som gjør tilskuerne forvirra?

 OK, én scene er faktisk en scene fra stykket, det er der Haimon ber Kreon om ikke å drepe Antigone. Young sufflerer og regisserer Haimon, for Haimon kommer ikke på hvorfor ikke Antigone skal dø, bortsett fra at DJ-karrieren hans blir bedre av at hun er så søt og sexy mot han, og det er bra for karrieren hans, nei det har han allerede sagt.

            Og et sted er det en scene der alle jentene driver og slår Daniel som spiller Haimon (sånn jenteslåing med slapp hånd som ikke egentlig gjør vondt) og sier “Daniel you’re so abusive you’re so abusive”. Og det er kanskje en kritikk av metoo, en kommentar til at når vi står så samlet som en gruppe så har vi sluttet å tenke, og har isteden hang-ups-diskusjoner som vi kan replikkene på, men vi har glemt å se om replikkene egentlig har noe med konteksten å gjøre. #stockholm

Jeg skriver i notatboka:

Scenen mellom Haimon og Kreon —>

HAIMON                   I        ANTIGONE

(selvopptatt Hipster)                          (scenekunstner som akkurat har lest Lehmann)

—> Dagens Haimon og Antigone har forsvunnet i            VANITY  &  DISABILITY

                                                                               TO READ CONTEXT

                                                                               #CONTEXTCONFUSION

METOO-scenen —>  

Individet er oppslukt av gruppen, individet tror at det gjør opprør (mot staten),

men INGEN HAR AGENCY. —> Antigone av idag finnes ikke.

Det betyr at:

(dagens) ANTIGONE = (Sofokles’) ISMENE = SANT (ifølge Ann Liv Young)

Vi er alle ISMENE = beskytter først og fremst oss selv

+ føler tilhørighet ved å være lik som gruppen, dvs. klarer ikke å gjøre opprør mot staten

Hm. Ok, men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun er så opptatt av billedkomposisjon som hun er, det virker viktigere for henne at det rosa lyset er fint enn at jeg skal klare å kladde ned det der i boka mi.

     Kanskje det at Young har rygget tilbake i det avgrensede scenerommet er hennes misantropi i forhold til scenekunsten, misantropi i forhold til å undersøke publikum? Og hvis Young er en misantrop så er Antigone en misantrop og da gjør Young sånn at vi ikke får Young-kicket vårt, men gjør oss til en masse som klapper og har en hyggelig kveld i teatret og går hjem?

       I siste scene er det skum-maskin-moro, og mange tar opp iPhonen og foreviger det. Og SÅ! bryter hun skummet og sier “Now it’s finished that was the last scene now we’ll have an audience talk!” sånn i en setning uten komma, og det er skikkelig fint at hun sier det sånn fort og helt rett fram inne i siste bilde, og det er NÅ DET BEGYNNER tenker jeg: Alt det der vi har sett til nå var bakteppet og nå starter realitymaskinen!

         Men så er publikumssamtalen på grensen til vanlig og det er ikke hint av publikumsovergrep, selv om publikum virker helt klare for en masochistskosestund, og jeg er like forvirra igjen.

Så jeg går tilbake til reserachinga når jeg kommer hjem. I intervjuet i RAVELIN står det at Young sier at “It’s a really heavy, tragic, and intense show about suicide.”  Jeg skvetter litt av meg selv når jeg leser det, for jeg har aldri tenkt på at Antigone er suicidal. Og jeg som har jobbet med gresset og alt.

            Men ærlig talt, det å være villig til å slutte dette livet på grunn av en sak du brenner for, og det å ville bort, er to ulike ting. Og researchern som har lest alle adapsjonene synes at hennes død er mer en Jean d’Arc-død enn en Sylvia Plath.

       Det er tross alt ingen av Antigone-versjonene som snakker om en som vil bort fordi hun er deprimert (eller kanskje bitte litt hun i Anouilh, etter virkelighetssjokket hun får etter samtalen med Kreon, når hun skjønner at verden ikke lenger vil være slik den er når man er 20 år, når man ikke lenger er 20 år. #brutalt).

           Men det er greit at det er en Ann Liv Young-take altså, som sagt; jeg skjønner det, hvis hun ikke orker mer i alt det styret det er å være barn av Oidipus.

           Men problemet er jo at vi aldri får se så mye Antigone i stykket, vi får bare se Ann Liv Young som gir instrukser til de andre skuespillerne om bildene de skal lage. Og så skyter hun med lekepistol og kaster ketsjup til slutt.

          Og etter å ha sett Vinge/Müllers Hedvig skyte med lekepistol og kaste ketsjup i én time til Maria McKees “Show me Heaven” på samme scene, så er den blodsprutinga til Young ganske tam, og den er også tam hvis Young synes at dette stykket Is a really heavy play about suicide.

            Og det kan jo selvfølgelig hende at denne post-dramatiske taken på hva hun holder på med treffer masse folk i USA, men det har jo INGENTING å gjøre med at akkurat samme greie skal spille i rike-og-bortskjemte-Oslo, og faen kan ikke dissa programmererne skjønne at de fleste scenekunstnere driter i kontekstbytte (for de vil ha penger), og særlig hvis de har rygga inn i det avgrensede abstrakte verket, og da får de vel snakke litt til scenekunstnerne om det da, siden de tar på seg tittelen kurator og co-produsent og greier.)

Wops.

Ok, den dødslange parentesen her over var SLAKTEN. Her kommer SEKSER-terningkastet:

            Dagen etter jeg har sett forestillingen leser jeg i et intervju med Ann Liv Young i Morgenbladet at hun ble kastet ut av Theater Chur i Chur for to uker siden. Byen der Brecht hadde premiere på sin Antigone i 1948.

Hun hadde kjeftet for mye på teknikeren, så den andre av to forestillinger ble avlyst. Sceneteknikeren hadde ikke fikset det sånnat regnet i siste scene var fint nok og langt nok (skum er regn i Sveits. Red. anm.) og da ble sluttbildet ikke like (iPhone-)vakkert, og da ble Young sur. I intervjuet sier hun at problemet var at de ikke hadde kommunisert hvor dårlig regn de hadde i Sveits, og derfor så sa hun det hun mente, på scenen foran publikum, slik jo Ann Liv Young gjør, og da ble teknikeren fornærmet, og så sa han at han var fornærmet til teatersjefen, og da ropte teatersjefen at Ann Liv Young & crew bare kunne pelle seg vekk fra teatret hans.

Perfekt.

Med det ble teatersjefen til Kreon, som utviser Ann Liv Young, det vil si Antigone, uten diskusjon - og uten å skjønne at hans ettermæle er det som skriver den doble historien om stykket: Han setter seg selv i rollen som den eneveldige statslederen som ikke veier for og imot, og Ann Liv Young lar seg kaste ut. Hun kryper ikke til korset og sier unnskyld fordi hun er redd for aldri å bli programmert på en scene i Europa igjen, det vil si det samme som døden (og det er det jo, oss kulturrådtryglende scenekunstnere imellom.)

Så da har vi et nytt kapittel til Young-sagaen.

            At hun valgte å ikke lage drama i Oslo, kan vi (siden jeg nå er i sekser-terningkast-seksjonen) tolke som at det var et spark til oss at her i Norway er vi så proppa fulle av oss selv at både Antigone og teatret ikke kan være noe annet enn underholdende bedøvelse, helt uten stemme i forhold til staten, og vi kommer ikke til å ha sjans hvis vi som henne får en fascistmann som roper som statsleder, vi kommer bare til å ha det fårete smilet (og det funker jo ikke mot ropende menn hvis man vil få dem til å stoppe å rope og tenke isteden).

Hvis Young har gått så langt i konseptualismen av sin egen iscenesettelse, så er hun jo ikke lost in abstraction, men helt i sitt eget spor.

     Med Young-maskinen fullt intakt, på vei inn i Ann Liv Young 2.0