Hav det lukter svidd av

Ideen bak Ole Anders Tandbergs oppsetning av Havboka er like enkel som genial. Det ante meg allerede da jeg hørte at han hadde tenkt til å la hovedrollen gå til Håkjerringa, og at den skulle spilles av Jan Sælid. Men jeg hadde ingen forestilling om hvordan ideen

Havboka

Basert på Morten Strøksnes’ bok

Dramatisering, regi og scenografi: Ole Anders Tandberg

Kostyme: Maria Geber

Videodesigner: Anders Åhslund

Komponist og lyddesigner: Joel Sahlin

Riksteatret, Nydalen, 29. januar. Spilles på turné, og Nationaltheatret fra august 2019

skulle settes ut i praksis.

Havboka trenger kanskje ingen nærmere introduksjon, men er altså en form for reiseessay, hvor forfatteren Morten Strøksnes forteller om sin og kameraten Hugos forsøk på å fange en håkjerring i Vestfjorden. Boka inneholder et vell av kunnskaper; først og fremst om havet, men også alle de rare forestillingene menneskene har (hatt) om det, og dyrene som bor der, og om alt vi ennå ikke vet. Samtidig som den har en spennings- og ikke så rent lite, guttebokaktig, oppbygging. Boka er preget av Strøksnes’ bakgrunn som journalist og en evne til å skape tydelige situasjoner som leseren blir trukket inn i. Ved siden av jeg-fortelleren (en Oslo-gutt; men født i Kirkenes), møter man sjøvante Hugo, en (livs)kunstner, som har flyttet inn i et fiskebruk på Skrova, sammen med kona. Han fungerer også som inngang til lokalmiljøet, som utgjør enda et nivå. Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er en sakprosaroman som overskrider tradisjonelle sjangre og ikke minst avstanden mellom det leksikalske og poetiske språket, og det er antagelig det som virker pirrende på ambisiøse regissører?

Havboka på HT

Havboka ble første gang dramatisert på Hålogaland Teater vinteren 2017. Der hadde Anders T. Andersen valgt å iscenesette den som en slags konsertperformance, hvor aktørene vekslet mellom musikk-, sang- og tektsnumre, samt mer eller mindre spilte situasjoner og roller. Samtidig som det ble vist foto og filmopptak, blant annet av de ikoniske svart-hvittfotografiene til Kåre Kivijärvi, på skjerm på bakveggen

I følge Lene Westerås, som anmeldte den her i tidsskriftet (nr. 1 2017) var hele teksten fra boka med. Det er muligens en overdrivelse, men det var en litt for teksttung forestilling. «Kan man rett og slett få en for stor dose hav?» lurte Westerås, som mente at informasjonsmengden førte til at håkjerringa forsvant av syne. Ole Anders Tandberg går tilbake til den gamle formelen at teater er basert på tvekamp (agon), og det virker rent umiddelbart riktig for Havboka. Men drama betyr ikke nødvendigvis realistisk etterlikning. Tandberg tar seg frihet til å dikte videre på den sentrale konflikten, og ikke minst hvordan man kan gi den en scenisk gestaltning som berører.

Et osean av tid

Forestillingen åpner med at man hører rare lyder, og ser en mann i halvprofil som glaner på snøen på tv-apparatet der sendingen er slutt. Det er mørkt som i en nattlig kjellerstue, og på gulvet er det en mengde flasker, som viser at mannen i stresslessstolen har sittet i det samme rommet veldig lenge. Tiden, den uendelig lange verdenhisoriske tiden, er en viktig bestanddel av den narrative strukturen, der det første vi blir fortalt er at det var en gresk astronom og geograf, Pytheas, fra det 4. århundre, som oppdaget og ga navn til landet Thule. Et sted hvor det var helt mørkt om vinteren, og lyst om sommeren. Og menneskene foretok ser mange merkelige ting. Jan Sælid tar opp en flaske, som viser seg å være tom, og reiser seg for å finne en annen, før han snur seg mot salen med en rødglødende kjeft: karakteren Håkjerringa er etablert.

Tv-reporter

Vi befinner oss ikke lenger (bare) i en kjellerstue, for det er vannet og 500 meter dype havdypet som er Håkjerringas egentlige element: «Vannet eller mørket omslutter meg, uten at jeg merker mye til noen av delene (…) slik dere ikke registrerer lufta som omgir kroppen, men bare tar den som noe gitt,» sier han. Den siste observasjonen skal vi legge oss på minne. Men før det, innføres det en annen karakter, på tv’en. Morten er en reporter, med skjerf og lue, og snakker med den lett forstilte guttaktige iveren som ofte preger menn som bikker 50. Det at teksten er delt mellom Håkjerringa og ham, gjør at flere betydningslag blir satt i spill, og fremfor alt at Jan Sælid gis anledning til å utfolde et stort register. Både som «dyrisk» kraftskuespiller (slik man kjenner ham fra rollene i Kongen dør, Verdiløse menn og Stormen) og fordi han har et så musikalsk gehør. Han gir begge de to karakterene distinkte trekk, men økonomiserer med virkemidlene, slik at han aldri gjentar seg, og til tross for at han bare har seg selv som med- og motspiller. Håkjerringa er full av forakt for den godslige reporteren, mens Morten på sin side ikke har noen fornemmelse for hvem det er han snakker til der ute. Det gir rom for mye situasjonskomikk, men det ligger også en del komikk i at Morten, i motsetning til i boka, aldri går ned i en båt, men holder seg på land, og at fjellandskapet i bakgrunnen ikke får oss til å tro at han befinner seg i villmarken.

Moby Dick

Forestillingen tillater seg altså å drive litt gjøn med Strøksnes’ macho-fakter. Men satiren rammer først og fremst naturprogram; «fulle av beist og amerikanske voice-overe som påstår at dere kan bli slukt når som helst,» som Håkjerringa sier. Mens han opplyser om at haier dreper 10 til 20 mennesker i året, sammenlagt over hele kloden, mens mennesker dreper faktisk nesten tre haier i sekundet. Men i og med at forestillingen har karakter av tvekamp, er det ikke til å komme forbi at haiskrekken vår også gjør ham litt stolt. De aller første haiene levde allerede for 450 millioner år siden, og hadde en fart på 70 km/t, forteller han tilfreds. Andre ganger virker det som haienes ensomhet volder ham problemer. For en håkjerring har ikke kroppskontakt med noen andre enn de den spiser.

Underveis stifter vi (som i boka) bekjentskap med allskens fabeldyr og monstre. Og selv om haiene ligger Håkjerringa spesielt på hjertet, lærer vi også om blekkspruter, den massive utryddelsen av hvaler og en rekke andre dyrearter, og endelig at menneskene også er i ferd med å utrydde seg selv og sitt eget livsgrunnlag. Når trålerne i Lofoten raker havbunnen ødelegger de den 8000 år gamle korallskogen i løpet av sekunder. «Det er som å sage ned trær for å plukke epler,» konstaterer Håkjerringa (og Strøksnes). Håkjerringa sitter med de fleste argumentene; men det gjør man jo når man sitter og skjeller ut de man ser på tv.

Misantropi og poesi

Kampen mellom Håkjerring og reporter, dyr og menneske, er ikke bare inspirert av Melvilles Moby Dick; som blir sitert av Håkjerringa, som er i besittelse av flere bøker. Den henspiller også på den foruroligende slutten på haijakten i Havboka. Strøksnes og Hugo får Håkjerringa på kroken, men snøret ryker, og den forsvinner ned på dypet; men med en diger krok i kjeften og en 6 meter lang kjetting etter seg.

Dobbeltrollen til Jan Sælid spiller på at det fins flere lag i begge to. Morten har et stort miljøengasjement, men også et «jegerinstinkt» eller uutryddelig behov for spenning. Det kan gjøre flere enn Håkjerringa til misantroper. Jeg nevnte Moby Dick, men Håkjerringa er selvfølgelig også en fjern slektning av Shakespeares Caliban. Med Havboka er det som om Ole Anders Tandberg har fanget essensen av Morten Strøksnes’ sakprosaroman. Og det miljøpolitiske budskapet står klippestøtt, selv om formen er leken. Som forestilling skaper Havboka et helt selvstendig og poetisk univers. Det er en oppsetning som er like original og (trolig) kommer til å bli like uforglemmelig som De Utvalgtes kongeniale iscenesettelse av Jon Fosses Skuggar. (Publisert 30.01. 2019).