Heddas depresjon

Hedda Gabler

Av Henrik Ibsen

Regi: Anne-Karen Hytten

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Lysdesign: Ole Bråten

Musikk: Nils Økland

Dramaturg: Åste Marie Bjerke

Den Nationale Scene, hovedscenen, 23. januar 2019

Mysteriet Hedda

Mange anmeldelser og analyser av Hedda Gabler, som jeg har lest, har innledet med å skrive at Hedda er et mysterium. Det er således en klisjé jeg bruker når jeg innleder med å konstatere det samme. Men ikke desto mindre mener jeg det – i begrepets opprinnelige betydning. Jeg ser Hedda som en figur, som alle kan finne nye og forskjellige sider i, nettopp fordi hun er et mysterium. Hedda er allmenneskelig og overmenneskelig. Hun har så mange forskjellige sider som gjør henne gåtefull og ubegripelig. Én fortolkning vil fange henne i et aspekt, eller ett perspektiv. Men hun vil alltid være mer, ny og annerledes i et annet perspektiv, en annen fortolkning. Hun rommer og kan speile et mangfold av fortolkninger. Det er derfor også lett å bli skuffet, når man ser en ny scenisk tolkning. Er Hedda ikke mer enn dette? Jeg forstår henne på en annen måte, enn den jeg ser fremstilt på scenen. Slik var min reaksjon på Stine Robins Hedda-tolkning på Den Nationale Scene. Mer om det om litt.

Tidløs moderne iscenesettelse

Anne-Karen Hyttens iscenesettelse er tidløs modernisert, i scenografi, kostymer og språk. Teksten er betydelig forkortet og konsentrert og man har lyktes med å gi språket et moderne preg. Fokus på Hedda er styrket, men også selve intrigen er fokusert, spesielt assessor Bracks manipulasjon og utnyttelse av Hedda.

Scenografien er enkel. Teatersalongens dekorerte prosceniumsbue benyttes som visuell ramme om spillet i Hedda og Jørgen Tesmans nyinnkjøpte borgerlige hjem, som for øvrig er ganske enkelt møblert. En stor del av spillet foregår lengst fremme på scenen i nær kontakt med, og ofte med ansiktet, især Hedda, vendt mot publikum. Litt bak på den kun få meter dype scenen, løfter golvet seg i 4-5 trappetrinn opp mot en høy mørk vegg med to dører inn til husets indre rom. Denne påtrengende veggen ga meg, i tillegg til å gi en fornemmelse av noe innelukket og klaustrofobisk, assosiasjoner til det antikke teaters scenefront. Samtidig er denne dekorasjonen abstrakt bemalt på en måte som lar lysets subtile reflekser i maleriet gi assosiasjoner til nordlyset i den mørke og nordiske vinternatten. Som en helhet synes iscenesettelsen, og kanskje spesielt scenografien, å spille på møtet mellom klassiske og nordiske dimensjoner, inspirert av Ibsens kombinasjon av klassisk tragedie med nordisk menneskefremstilling i Hedda Gabler. Men de tragiske dimensjoner forløses ikke riktig i regi og spill, i hvert fall ikke før i de siste fem minuttene.

Gjennom det meste av forestillingen benyttes en dempet bakgrunnsmusikk, en blanding mellom klassisk og jazz, og sikkert også Nils Øklands egne komposisjoner. I enkelte pregnante scener, dvs. når Hedda bruker pistolene sine, benyttes sterk og høylytt musikk.

Er Hedda egentlig deprimert?

Sammen med et par vite blomsterbuketter er Hedda, barbeint og kledd i en enkel, hvit kjole, en visuell kontrast til de ellers mørke omgivelsene. Men i sitt indre er hun langt fra hvit, her hersker mørke og forvirring. Stine Robin er sterk og nærværende som Hedda hele veien gjennom forestillingen. Som innledningsvis antydet, reagerte jeg på det jeg opplevde som en psykologisk avgrensning og forenkling, i forhold til en større og mer universell Hedda-forståelse. Robin spiller Hedda som et dypt deprimert menneske, som har mistet, eller er i ferd med å miste, både den indre og ytre realitetsorientering. Hun drives av tilfeldige innfall eller griper til tanker og ideer fra andre, og er dermed også et lett offer for Bracks manipulasjoner. Hun er desperat etter å finne holdepunkter å støtte seg selv til. I sin desperasjon strør hun om seg med sarkastiske bemerkninger, flakser fra den ene mer desperate tanken til den neste og unnviker enhver samforståelse med sine medmennesker. Løgn er like naturlig for henne som et hvert annet uttrykk. Slik kan bare et dypt deprimert menneske opptre. Hadde dette vært virkelighet – og ikke teater – ville noen i hennes omgivelser ha oppdaget hvor ille det sto til med Hedda, og sørget for at hun fikk hjelp og behandling. Slik sett synes jeg at Stine Robin forminsker Hedda til et psykisk sykt menneske.

Hverdagsmenneskene rundt Hedda

Den menneskelige forminskelsen blir kanskje også styrket av det dempede psykologisk-realistiske spillet hos personene omkring henne. De bidrar ikke til å sette Hedda inn i et større perspektiv. De oppfører seg som en samling selvsentrerte og grå hverdagsmennesker. Eilert Løvborg spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg har ikke de store dimensjoner man kanskje kunne forvente av ham, selv om han lyser opp i noen sekunder, når han og Hedda kommer inn på «kameratskapet» deres i ungdommen. Men disse tanker, og følelser, føyses fort bort av Hedda. For øvrig er Løvborg grå og alminnelig som de andre omkring Hedda. Den karakteren som ved siden av Hedda kanskje er sterkest fremhevet, er advokat Brack (hos Ibsen kalles han assessor), spilt av Gerald Pettersen. Han fremstår som en betydelig eldre mann enn Hedda. Han er utspekulert i sine tilnærmelser til Hedda og benytter enhver anledning til å befeste sin makt over henne. Når han gjennomskuer hva Hedda har stelt til med Løvborg, gjennom å ha brent hans dyrebare manuskript og gitt ham en av sine pistoler i hans mest formørkede øyeblikk, da blir dette anledningen for Brack til å feste sitt endelige grep om henne. Ligger det kanskje et underforstått Metoo-spark til det gamle svinet Brack her?

Thea Elvsted, i og for seg utmerket spilt av Kamilla Grønli Hartvig, er den grå musen i forestillingen. Som sådan kan det nesten virke som om det er hun som setter tonen blant personene omkring Hedda. Kim Jøran Olsen er en godmodig tøffel- og bokelskende Jørgen Tesman, uendelig fjern fra sin kone, som på sin side heller ikke har annet enn forakt til overs for ham, hvilket han ikke synes å registrere. Og Sissel Ingri Tank-Nielsen som Jørgens elskede tante Julle er akkurat så gammeldags tantete som man forventer av en gammel tante.

Heddas grandiose finale

Forestillingen varer i underkant av to timer (og er egentlig ganske kort fordi det også er en pause). Den første timen og femti minuttene har et overveiende tradisjonelt preg, og tenderer til å bli kjedelig. Men i de siste minuttene bryter Hedda gjennom den grå og borgerlige tristessen med en kort intensiv og ekstatisk dans hvorpå hun med blikket mot publikum skyter seg selv i tinningen med et brak som får veggen bak henne til å velte fremover og nærmest blåse publikum bakover i setene. På baksiden av veggen står det med stor skrift, som meislet i stein: Hedda Gabler.