Mose og disco

Verda er ein skandale

Av Agnes Ravatn

Regi og dramatisering: Toril Solvang

Scenografi og kostyme: Marcus Olson

Kostymesyer: Augusta Chavarria Persson

Lysdesign: Sofie Anderson

Lyddesign: Stig Morten Sørheim

Maske: Unni Gjerde

Komponist og musiker: Sandra Kolstad

Stord kulturhus, 25. januar 2019

Verda er ein skandale er ei fortelling om natur og kultur, identitet og samfunnsengasjement, ensomhet og fellesskap. Spesielt forholdet natur/kultur gjennomsyrer både scenografi, kostymer, lys, lyd og spillestil på Haugesund teater. Resultatet er ei underholdende, helstøpt og dels hjerteskjærende forestilling, med flere helt uimotståelige øyeblikk.

Forestillinga henter navn fra og tar utgangspunkt i Agnes Ravatns kritikerroste essaysamling, som samler reisebrev fra da hun, mann og baby flyttet fra Oslo til den vesle vestlandsbygda Valevåg i Sunnhordaland, for å finne ut hvordan og om de ville håndtere et roligere liv «milevis unna kulturandedammen i hovedstaden», som det heter i bokomtalen. Opplevelsene til familien speiles i Ravatns mange samtaler med naboen, vennen og forfatteridolet Einar Økland.

Økland får form av en slags vismann i Ravatns liv – spesielt når det gjelder hennes undersøkelse av om det er mulig å leve et godt liv på bygda. Beskrivelsene av møtene mellom de to er både rørende og vittige. Og når disse møtene blir kroppsliggjort på scenen på Haugesund teater bevares både humoren og alvoret fra boka, i et eget, sprelsk scenespråk.

Personlig og allment

Regissør og dramatiker Toril Solvang har i samarbeid med de tre skuespillerne Ane Skumsvoll, Siren Jørgensen og Sandra Kolstad knadd Agnes Ravatns tekst videre, hvor også skuespillernes personlige tanker rundt temaene som løftes i boka får plass på scenen.

Gjennom en stand up-aktig innledning er det det mest direkte temaet fra boka – hvor man skal velge å bo og hvilke konsekvenser det vil få for ens liv og kunst – som blir løftet med eksempler fra de tre skuespillernes egne, levde liv. Mot slutten er det større temaer som behandles gjennom det dokumentariske grepet. Mer om dette senere.

Etter innledningen veksler Skumsvoll, Jørgensen og Kolstad på å gå inn og ut av rollene som «Eg» i Ravatns bok, som Einar Økland – og andre karakterer de to møter på. Rolleskiftene oppleves lekne og organiske, og flere av de vittigste passasjene fra boka er formidlet på henrivende vis. Som når Agnes spør Einar om hvorfor de egentlig flytta fra Oslo, og Einar svarer: «Me hadde det godt og likte oss godt i nabolaget. Men så begynte me å få skuleungar og ville ikkje ha brekende Oslo-ungar. Og så såg me at det begynte å rakne rundt oss.» «Korleis?» spør Agnes (Siren Jørgensen). «Det blei ubehagelig med alt ml-eriet.» «Anmelderiet?» «Nei, AKP-ml!» spytter Skumsvoll som Einar Økland ut og formelig kaster seg ut av lenestolen. Og salen er i ekstase.

Komikken understrekes av at de tre skuespillerne skrider rundt på scenen i maksimalistiske kostymer og ekstravagante hodekreasjoner. Lagene på lagene av forskjellige blomstermønstre gir like mye assosiasjoner til norske bunader som afrikanske folkedrakter eller brasilianske karnevalshabitter. Kostymene befinner seg altså i spennet lokalt/ globalt, og bidrar til å sprenge grensene for bygdetematikken. Men når de tre skuespillerne «rister på stakkene» gir det kanskje mest trauste bonderomantiske assosiasjoner.

Taktilt og nært

Scenografien oppleves nær svulmende, med møbler, gulv og bakvegg ikledd ekte mose, og bokstavene til VERDA ER EIN SKANDALE ikledd både mose, blomster, syntetisk pels og paljetter. Natur og kultur i skjønn forening, altså. Det er som jeg formelig kan kjenne taktiliteten i scenografien, fra heier og myr, helt ut til min tilskuerplass nokså langt bak i salen.

Innimellom beveger skuespillerne seg ut blant publikum, stryker på dem eller gir dem blomster og sier «Lev vel». Dette oppleves oppriktig hjertelig fra utøvernes side. Én av disse scenene synes jeg fungerer enda bedre enn de andre, og det er hvor «Agnes» og «Einar» går tur i måneskinnet og diskuterer filosofiske spørsmål. Flaneringen deres foregår rundt hele publikumsamfiet, og det sølvskimrende lyset og de oppmikkede stemmene til skuespillerne får oss til å oppleve oss som helt fysisk med på denne vandringen. Det er noe med lys- og lydbruken som gjenskaper stillheten som kan oppstå i vindstille nattestid på landet og som skaper en spesiell intimitet mellom de to som snakker. Og med oss i publikum.

Sandra Kolstad har spesialskrevet sanger til forestillinga, som hun framfører med playback-komp underveis. I starten oppleves sangnumrene som litt umotiverte i helheten, men utover i forestillinga glir de mer organisk inn. Ofte framfører de tre aktørene koreograferte numre, ispedd kung fu-positurer og tumling, til sangene også. Dansenumrene oppleves både som barnlig selvhøytidelige og lekfulle og gir igjen kropp og sjarme til forestillinga som helhet.

Desperat

Utover i forestillinga kler de tre skuespillerne av seg lag på lag av kostymene, til de står igjen barføtt i bare singleter og tights. Et bilde på at de gradvis avkler seg rollekarakterene i stykket og blir mer og mer seg selv? De ender iallfall tilbake i stand up-sjangeren, hvor de en etter en avdekker sin desperasjon for hvordan det skal gå med oss i framtida og hvor dårlig det allerede går med så mange av klodens innbyggere. Uten å levere spoilere må det nevnes at det kommer hjerteskjærende vitnesbyrd fra de tre, servert uten smartness, men desto enklere å kjenne seg igjen i for alle i salen. Da er det godt å ha Kolstads trøstende sang i mente: «Dear Future Self, Don’t You Worry».

Regissør og dramatiker Toril Solvang har uttalt at hun har forsøkt å undersøke og komme bak hva som ligger i Agnes Ravatns ironi. Det har den lykkes med, uten å miste underholdsningsaspektet på veien.