Multimodal håpsfeiring

Lyset i salen blir brått slått av. En datagenerert stemme, gjentar ordet «Corruption». En mannlig danser står midt i mellom to vegger som møtes diagonalt på scenen. Han trer sakte frem mot publikum. Hjertebankslyder blir stadig høyere. Straks blir en danser til syv. Ikledd mønstrete fløyelsskjorter, chinobukser og joggesko, ser de ut som alminnelige fotgjengere tatt ut av hvilken som helst sør-afrikansk storby. Men de har en formidlingsevne som er alt annet enn dagligdags.

Via Kanana

Koreografi: Gregory Maqoma

Kompani: Via Katlehong

Komponis: Samuel Makhathade Khabane

Lysdesigner: Oliver Hauser

Video: Jugen Meekel

Kostymer: DarDindie StylingConcepts

Tekst: Key-note Speech av PLO Labumba ved 2. antikorrupsjonkongressen i Kampala, Uganda, 2013

Dansens Hus, 25. januar 2019

Fysikalitet og rytmikk

Intrikate formasjoner, fremragende kroppskontroll og rytmikk, det er vanskelig å ikke la seg imponere. De isolerer hofter, bryst og skuldre, og kan veksle kjapt mellom ulike og krevende dansestiler - fra den robotlignende poppingdansen til den eksplosive streetdancen krump og den sjelfulle housedansen. Etterhvert tar et raskt, energisk og intrikat fotarbeid over scenebildet, karakteristisk for townshipdansen pantsula. I pantsula er fasjonable antrekk, Converse-sko og en sunn dose selvsikkerhet (swagger) sentrale deler av estetikken, og på scenen er pantsuladansingen her intet unntak. De får også til overbevisende akrobatiske prestasjoner som å slå salto i lufta, breakermovet flare, med ingen til minimal med forberedelse eller forvarsel. Som om det fysiske ikke er krevende nok, evner de å bruke stemmene sine til kamprop, sang og tale, på noe som høres ut som ett av Sør-Afrikas elleve offisielle språk. Det er vanskelig å ikke kjenne på dragningen fra deres livskraft, og man hører engasjementet de klarer å vekke fra deler av publkikum. Rop, klapp og hoder som dunker i takt med rytmen. Klassisk call-and-response, en teknikk hvor artister ønsker og å tilrettelegge for at publikum skal involveres i stykket, og som er karakteristisk for mange afrikanske og afrodiasporiske former for scenekunst.

Kandaka - klar til kamp

Midt oppi de mange bevegelsene, tar en kvinnelig solist kontroll over bevegelsesbildet. Hun styrer de mannlige danserne som nikkedukker. Hennes lederskap minner om krigerdronningene kandakaene som var hærførere i gammelriket Nubia, dagens Sudan. Det er vanskelig å ikke lese hennes posisjon som en feministisk kommentar. Senere resiterer hun et dikt om løsningene som må til for å bekjempe korrupsjonen som fortsatt holder svarte sør-afrikanere undertrykt. «Going forward, we must go back to the basics.» Det blir ingen frigjøring uten å vende tilbake til de urgamle tradisjonene som har bistått afrikanere i lang tid. Dette er et ghenesisk prinsipp og senere panafrikansk filosofi, som blir kalt for Sankofa. Ønsket om å forholde seg til sin egen urfilosofi framfor vestlige perpsektiver, er et aktutelt tema med tanke på debatten om dekoloniaslisering.

Militær presisjon

Tramp i bakken, klapp på brystet, i rask og pulserende rytmikk. Gumbootdansen er en dans som ble gjort av svarte sørafrikanere som ble tvunget til å arbeide i farlige gullminer. Den er oppkalt etter støvlene de måtte ha på i de flomrammede minene, som blir brukt som perkusjonsinstrument i dansen. I forestillingen får gumbootdansen et nærmest militært preg, når utøverne er så samkjørte rytmisk. Etterhvert sparker danserne en rekke vertikale spark som treffer deres panner i lynfart, og presser stemningen høyere. Her er det en sterk arv fra Zulufolkets krigerdans, Indlamu.

Fra sterk til sårbar

Det høye tempoet med durrende housemusikk, som har bygget seg opp i forestillingen, når et vendepunkt når en duett innledes av en mannlig og kvinnelig danser, til jazzmusikk. Den mannlige danseren lykkes i å forføre den kvinnelige danseren. Men det ser ut til at denne forelskelsen blir utnyttet til å begå et seksuelt overgrep, og det av flere enn den opprinnelige elskeren. Slikt er en beklagelig del av den sør-afrikanske realiteten. Det at én av tre kvinner vil bli voldtatt i løpet av livet, og at en person blir voldtatt hvert 26. sekund, får Sør-Afrika til å regnes som verdens voldtektsland. Å se realiteten på scenen fikk hårene i nakken til å reise seg, og skapte en stillhet i salen som ikke var der under det høytlytte engasjementet tidligere.

Multimodal formidling

Dans, video, sang, fotografi. Formidlingen ble gjort i mange ulike modaliteter. I noen deler av forestillingen ble dansernes skygger projisjert på de hvite diagonalene veggene som møttes på midten. Effekten av dette var at danserne og deres bevegelser ble fordoblet, og forsterket uttrykket. Andre ganger ble det vist bilder tatt ut av den sør-afrikanske hverdagen. Passasjerer i et stappet tog, beboere i sine hjem, kart over dansernes hjemby Johannesburg. Disse små glimtene kunne gjerne forlenges, for de vekket nysgjerrighet og var lærerike, spesielt for vi nordmenn som har en ganske annen hverdag.

Brutte løfter

Skuffelsene over de brutte løftene etter apartheid, ekko gjennom hele kontinentet. Den panafrikanske frigjøringsbevegelsen som avkoloniserte Afrika fra midten av det forrige århundre og kulminerte med avskaffelsen av apartheid i 1994, førte til politisk frihet, men ikke kulturell og økonomisk frigjøring fra de tidligere koloniherrene. Den dag i dag, betaler 14 afrikanske land - og Haiti - fortsatt skatt til Frankrike, for «tapet» av koloniinvesteringene deres. Og i Sør-Afrika er ressursene fremdeles svært skjevfordelt. Hvite sør-afrikanere tjener i gjennomsnitt fem ganger så mye som svarte. Den hvite minoriteten som utgjør kun 9.2 % av befolkningen, eier 73% av all jorden.

Nye tider

På tross av mange skuffelser, virker det som om det er nye tider i sikte. En iherdig debatt om avkolonialisering preger verdenssamfunnet, såvel som Norge. Den relativt nye sørafrikanske presidenten har satt landreform, som vil returnere land som svarte sørafrikanere mistet under apartheid, øverst på agendaen. Kvotering og positiv diskriminering i utdanning og i arbeidsmarkedet tvinger frem en endring i nåtidig og fremtidig yrkessammensetning. Og at et kompani som består av township-dansere som ikke er tradisjonelt utdannet, turnerer i Europa, åpner for utallige muligheter for utøverne som var utenkelig for bare et par år tilbake. Som koreograf Maqoma sa under samtale med kunstnerisk leder i Tabanka, Thomas Talawa Prestø:

«Det er selvfølgelig en økonomisk grunn til hvorfor det er viktig for sørafrikanske kunstnere som Via Katlehong å spille i Europa. Det åpner opp utallige nye muligheter, og tillater dem også å gi tilbake til de områdene som de henter sin kraft og inspirasjon fra. Jeg vet om to i kompaniet som allerede har oppgradert hvordan deres bestemødre bor. De har aldri før hatt en mulighet til å kunne bidra på denne måten.»

Via Kanana engasjerer, overrasker og bringer oss nærmere den uforløste striden sør-afrikanere har rundt identiteten til sin post-apartheide regnbuenasjon. (Publisert 30.01.2019)

Kilder

http://www.afrika.no/artikkel/2018/02/14/han-lærte-meg-å-være-stolt-av-min-afrikanske-arv

http://worldpopulationreview.com/countries/south-africa-population/

https://www.dansenshus.com/artikler/koreografisk-familiebegivenhet