Det nye norske

Rommen Scene åpnet i januar 2019, som en ekstern filial av Det Norske Teatret. En satelittscene i en satelittby, fem minutters gange fra

Ekko fra dalen

Scenisk stunt basert på innsendte historier fra, og samtaler med lokale ungdom i Groruddalen.

Med Amell Basic, Catharina Vu, Arturo Tovar og Kjersti Dalseide
Regi og omarbeiding: Belinda Braza og Anders Hasmo

Første stunt i serien Ekko frå dalen: 27. februar 2019, Det Norske Teatret på Rommen Scene

Neste Ekko frå dalen blir sannsynligvis høst 2019

Rommi bussholdeplass, mellom blokker og skoger, inne på Rommen Skole og Kulturhus. Her spilles stykker som først har gått på Det Norske i Oslo sentrum, blant annet Blokk til Blokk og Abrahams barn. Her skal det også spilles stykker laget for nettopp denne scenen. Først ute er Tante Ulrikkes Vei av Zeshan Shakar, med premiere juni 2019. Men på Rommen scene skal det også arrangeres stunts med kort vei fra idé til scene.

Lokal forankring

Ekko frå dalen er en serie som baserer seg på innsamlede historier fra Groruddalen. I første stunt har lokale ungdom blitt utfordret til å sende inn sine historier om å være flerkulturell. I tillegg har gjengen bak Ekko frå dalen vært på Stovner bibliotek og snakket med ungdom.

Det som kom inn av historier og tanker, bringes tilbake til oss via fire skuespillere, etter kun fem dagers prøvetid. Scenen er nedstrippet. Skuespillerne sitter på hver sin svarte høyttaler. De er vertskap og budbringere, og har på vanlige klær. Bare en av dem ser helt norsk ut. «Ekko er lydbølger som blir kastet tilbake», sier en av dem. «Ekko er radiosignaler», sier en annen. Så følger opptak av lokale ungdom over høyttalere. De snakker om å være flerkulturell. Sorte torsoer bæres inn på scenen. Noen av de innsendte historiene iscenesettes og fester seg i meg med en klar tydelighet, som denne: En ung mann kommer seg endelig inn på et utested han tidligere ikke har vært på, fordi han har blitt stående i kø utenfor med vennene sine. Denne gangen er han ute med jobben. Denne gangen er han sammen med bare hvite, over 25 år. Denne gangen kommer han inn. Dørvakten ønsker ham velkommen til og med. Han danser. Han drikker. Han ler. Og han får kontakt med en jente. Jenta lurer på hvor han bor. Smedstua. Hun nikker som om hun vet hvor det er. De danser, får fin kontakt, hun vil bli med på nachspiel. Men etterpå i taxien, på vei til Smedstua lurer hun på hva de gjør der ute på motorveien. Vi skal til Smedstua, sier han. Men du sa Smestad, sier hun og ber ham stoppe taxien. Hun går utenfor og ringer noen. Hun ender med å dra tilbake til byen, unnskylder seg med at venninnen er dårlig.

Ufiltrerte historier

Historiene vitner om at mange står i spagaten mellom medias bilde av stedet de bor og deres egen oppfatning av det samme stedet. Mange føler på en dobbelt belastning i å både være flerkulturelle og bo på et belasted sted. Ungdom vokser opp med å renvaske nabolaget sitt, og tenke på å ikke se skumle ut. Det er de spesifikke detaljene som fester seg. Å høre andre beskrive det stedet du bor som det tristeste stedet de kunne tenke seg. «Betong, skitt, søppel, linje 5, ungdom, pistoler, drap, mørkt. Hun visste ikke at jeg bodde der». «Hva med aking i Liabakken, fotballkamper, naboskap, åpenhet, StovnerLove?»

En person har skrevet om å alltid ha et ledig sete ved siden av seg på bussen, selv om bussen er full. En ikke flerkulturell har også kastet seg med og vil bruke anledningen til å lage innvandringsdebatt. Men en som har fått jobb på grunn av sin flerkulturelle bakgrunn har også sendt inn historien sin. Og en som ser på det flerkulturelle som en viktig arv. Skuespillerne bidrar, på sin side, med sceniske motbilder til fordommene våre. En opptelling av forskjellige nasjonaliteter som bor i Norge kan bli til en fest med jubel og energi. Scenelyset er varmt. De har gullkroner på hodet. Det kastes konfetti.

Det nye norske

Mellom scenene undersøkes forskjellige ord, som nevnte ekko og flerkulturell, men også kultur, natur, framtiden. Ordene blir markører og skaper fokuspunkter mellom historiene. Skuespillerne leser dem på nynorsk, og jeg tar meg i å lure på om det er et godt grep. (Jeg blir nysgjerrig på hvordan de er skrevet.) Når de flerkulturelle skuespillerne selv kløner med nynorsken, blir det nynorske et subtilt språkgrep som både forankrer prosjektet og viser fram barrierer. Det nynorske står også i kontrast til ungdommenes stemmer over høyttalerne. Med sine sosiolekter skaper de et eget nynorsk. Det er fint å høre på ungdommene, og helt i tråd med Det Norske Teatrets profil. Eller som teatersjef Erik Ulfsby nylig skrev i en kronikk i Dagsavisen: «Vi som ber namnet Det Norske Teatret må halde fram med å vinne tillit hos nye grupper. Det gjer at vi må arbeide saman med dei mange kreative kreftene som finst midt blant oss, i vår eigen by. Det er i teateret si eigeninteresse å ta del i eit samarbeid som gir oss impulsar og måtar å uttrykke oss på, som vi elles vil gå glipp av.»

Brobygging

Etter hvert ligger det hvite ark spredt utover på scenen og vitner om alle historiene som har kommet inn, men arkene får meg også til å tenke på hvite flagg og våpenhvile. Mot slutten kommer alle spørsmålene som har blitt sendt inn. «Vil noen gang ordet utlending bli et positivt ladet ord? Når defineres man som norsk?» «Når jeg snakker språket, eller når jeg føler meg norsk?» «Er det viktig å føle seg norsk?»

Spørsmålene blir ikke hengende i løse lufta, for det hele avsluttes med en samtale på scenekanten, en viktig forlengelse av det ufiltrerte sceniske stuntet. Lokale ungdommer på første rad sier at de kjenner seg igjen i alt som sies. «Dere bygger en bro med de som føler seg alene», sier en. Noen av dem som har sendt inn historier er der kanskje selv. Det vet vi ikke. Det er teaterfolk. Det er lærere, en del elever. Andre interesserte. Salen er halvfull. Selv om det er gratis. Men ingen går før samtalen er over.

For å fylle opp salen, må man kanskje få lokalbefolkningen enda mer involvert i flere ledd av prosessen? Jeg tar meg i alle fall i å ønske meg at det var flere lokale ungdommer der, både i salen og på scenen sammen med skuespillerne. Så har stuntet klart å vekke nysgjerrigheten min, og jeg tenker: Ære være Det Norske Teatret for å holde dørene åpne og tørre å vise fram det som fort kunne vært en lukket verkstedsvisning.

https://www.rommenscene.no

Kronikk av Erik Ulfsby om Rommen Scene i Dagsavisen: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/det-norske-teatret-til-groruddalen...