Fengsel og teater

I mai 2017 fikk Einat Weizman stoppet sitt dokumentar-teaterstykke om politiske fanger, Prisoners of the Occupation, stanset av den høyrepopulistiske israelske kulturministeren Miri Regev. Regev proklamerte fra talerstolen i Knesset at ethvert teater som rører Weizmans stykke umiddelbart vil miste statsstøtten.

Første gang jeg møtte Weizman var i Tel Aviv mars 2014, under arbeidet med en kampanjevideo mot Nationaltheatrets samarbeid med det israelske nasjonalteatret Habima. Av de israelske scenekunstnere Marius von der Fehr og jeg snakket med var hun en av de få vi fikk sitere.

Sommeren 2018 fulgte jeg Weizman i hennes arbeid med å ferdigstille teksten til Prisoners of the Occupation, som en del av forberedelsene til å sette opp en norsk versjon av stykket. I løpet av det ukelange oppholdet snakket jeg med en rekke kunstnere om deres erfaringer med sensur.

Som følge av vanskelighetene med å få satt opp en regimekritisk scenetekst, har Einat begynt å skrive monologen I, Dareen T., som hun kan fremføre på små spilleste- der som ikke er avhengige av statsstøtte. Teksten er basert på intervjuer med den palestinske poeten Dareen Tatour, som ble fengslet og satt i husarrest på grunn av et dikt hun publiserte på Youtube (3. oktober 2015), og en Facebook-kommentar om en ubevæpnet palestinsk kvinne i Afula som ble skutt av sol- dater på en bussholdeplass (postet 9. oktober 2015). Gjennom arbeidsprosessen har Einat blitt godt kjent med Tatour, og mener at hun som jødisk israeler kan gi stemme til margi- naliserte grupper som risikerer fengsling på grunn av sine ytringer.

Einat forteller at erfaringene med sensur har gjort henne mer målrettet, og paradoksalt nok også åpnet for nytt materiale. Etter at den første versjonen av Prisoners of the Occupation ble stanset, har hun fortsatt arbeidet: «Jeg har intervjuet og blitt godt kjent med mange eksfanger som har delt sine erfaringer og bidratt direkte i skriveprosessen. Mange av dem har sittet innesperret i en større del av livet enn de har vært fri. Det er deres historier, og de er selvsagt veldig opptatt av at alt blir fremstilt riktig og sannferdig. En scene har også blitt skrevet av en innsatt og smuglet ut av fengs- let. Ingen av de som har bidratt i skrivingen kan krediteres, fordi de da risikerer å komme i fengsel igjen, eller å få forverrete soningsfor- hold. Stykket krediteres derfor meg og «ano- nyme politiske fanger».»

Demonstrasjoner
17. juli: Mens jeg er i landet vedtas flere kontroversielle lover og det er store offentlige demonstrasjoner på Rabin Square og Habima Square i Tel Aviv. Den som har fått mest internasjonal oppmerksomhet er den såkalte «apartheid-loven» som gir bare jøder nasjo- nal selvbestemmelse og fjerner arabisk som offisielt språk1. EU har ledet an i kritikken mot loven.
Etter demonstrasjonen utenfor nasjonalteatret Habima møter jeg poeten og dramatikeren Uri Weiss. Han har bakgrunn som jurist, og underviser ved Van Leer Institute i Jerusalem. I likhet med andre jeg snak- ker med sier han at loven ikke umiddelbart vil endre hverdagen for palestinere. I praksis foregår det allerede en systematisk forskjells- behandling utifra etnisk og religiøs tilhørig- het. «Hvis for eksempel jeg hadde publisert diktet som Dareen Tatour ble arrestert for, så ville jeg ikke blitt dømt, bare fordømt.»

– Men finnes det situasjoner der du også ville kunne bli straffet for en ytring?

– Det er et stort skille mellom ytringsfrihet i krigstid og fredstid. Under krigen mot Gaza i 2014 oppdaget noen av studentene mine et dikt jeg hadde publisert etter krigen i 2009, og de klaget til universitetsledelsen og beskyldte meg for å være upatriotisk. Da ble mine kurs gjort om fra obligatoriske til frivillige, og redusert fra tre til ett. Så, som en jødisk israeler kan du miste jobben på grunn av noe du skriver eller uttrykker, men du blir sjelden satt i fengsel. Med mindre du bæsjer på flagget, som Natali Cohen Vaxberg, eller snakker offentlig om det israelske atomvå- penprogrammet, slik Vanunu gjorde. For å stille det på spissen kan man hevde at den samme ytringen kan få en jødisk israeler til å miste jobben, en palestinsk israeler til å bli fengslet, eller en palestiner på Vestbredden eller i Gaza til å få brukket et ben eller bli skutt.

– Hva leter du etter i skrivingen din?

– Ett av målene er å beskytte de pa- lestinske barna. Jeg vil ikke la den israelske offentligheten glemme hva vi gjør mot barna i deres dagligliv, sier Uri Weiss, og utdyper:

– Jeg ser meg selv som en del av tradisjonen som jobber for en humanistisk jødedom. Talmud er i så henseende mer sentral enn Bibelen. Talmud er en sivilisering av Bibelen. Forkjempere for sionismen ønsker å gå tilbake til Det gamle testamentet og dét betraktes innenfor min tradisjon som en barbarisering av jødedommen. Religion og politikk bør ikke blandes på den måten det gjøres i sionismen.

– Du beskriver en dyster utvikling. Ser du noen lyspunkter?

– Den mest vellykkede bevegelsen for å beskytte jødedommens humanistiske fundament mot de fascistoide trekkene i den sittende regjeringen, var en protestbevegelse våren 2018 mot deportasjonene av afrikanske immigranter fra land som Sudan og Eritrea til tredjeland som Uganda og Rwanda. I jødedommen ligger det et påbud om å verne og beskytte flyktninger. Dette var en bred sosial bevegelse, som besto av blant annet akademikere, kunstnere, leger, piloter og aktivister. Den fikk bred folkelig oppslutning og det var store protestdemonstrasjoner i gatene etter at mange flykninger hadde blitt deportert til Rwanda og beviselig blitt drept eller mishandlet. Vi lykkes i alle fall midlertidig med å stoppe deportasjonene.

Det var også solidaritetsdemonstra- sjoner etter massakren på fredelige demonstranter i «March of Return» langs gjerdet rundt Gaza2. Der ble det fremført utdrag fra det seneste stykket mitt, som jeg under det rådende klimaet ikke kan få spilt på statsstøt- tede scener.

Militærdomstolen i Ofer
18. juli: Ved hjelp av nettverket Weizman har bygget opp med menneskerettsadvokater, idealistiske organisasjoner og fangeforeninger, får vi – geleidet av veteranaktivisten Nitza Aminov – overvære en dag i militær-domstolen i fengselet Ofer, inne på Vestbred- den. Nitza har jobbet aktivt mot okkupasjonen av Vestbredden siden seksdagerskrigen i 1967, og forteller at hun og hennes medakti- vister var sikre på at okkupasjonen ville være over i løpet av noen måneder. Vi passerer den omstridte muren som skjærer gjennom landskapet. Området rundt Ofer er goldt og tørt.

To adskilte veier fører fram til fengselet. Én for palestinske biler, én for israelske. Etter en grundig sikkerhetssjekk der vi må legge fra oss alt teknisk utstyr, pass og penger, slippes vi inn i ventegården for pårørende, der rundt hundre palestinere venter på at deres slektninger kanskje, kanskje ikke skal dømmes i dag. Etterhvert forstår jeg hvorfor kritikere bruker begreper som «pseudodomstol» og «samlebåndsrettssaker». Syv containere står på rekke og rad, inne i hver av dem er det rigget små rettslokaler, med enkle skranker og skrivebord. Jeg tenker at «slik hadde det sett ut hvis Ikea solgte rettslokaler». På veggen bak dommeren henger tre emblemer: Den klassis- ke vekten som symboliserer rettferdig justis, den syvarmede lysestaken som er emblemet for staten Israel, og sverdet, Davidstjernen og olivengrenen som representerer hæren.

Unge palestinske fanger føres inn på tiltalebenken, gjerne to-tre i slengen, før deres tilståelser, ofte avgitt under tortur eller volde- lige avhør, leses opp. Systemet er laget slik at varetektstiden er lang. Når rettssaken finner sted lønner det seg å innrømme skyld, for da kan man få en forhandlingsdom som inne- bærer at mesteparten av straffen allerede er sonet. Sier du deg ikke skyldig, blir du som oftest dømt til mangedobbel straff og større bøter. Den høye andelen som sier seg skyldige kan så brukes som statistikk for å begrunne at arrestasjonene var nødvendige og forsvarlige.

Dommer avsies i et rasende tempo. Ingen frifinnes. Plutselig roper dommeren for- virret, «hvor er aktor, vi kommer ingen vei uten aktor». Det viser seg at han er i en av nabocon- tainerne. Rettsikkerheten virker helt underordnet, så lenge formalitetene er etter boka. Jeg spør den kvinnelige veteranaktivisten som følger oss om hvorfor de unge fangene ikke følger med, men virker mest opptatt av å kommunisere med familiemedlemmene. Hun svarer at de har sett forestillingen før og vet hvor det bærer. De får svært sjelden møte familiemedlemmer, men under Rettssakene innvilges to personer per fange en sjelden anledning til visitt.

Vente på Godt

Etter en lang dag i retten drar vi til the Jaffa Theatre, det arabisk-hebraiske teateret i den gamle palestinske byen som snart er slukt av Tel Aviv. Vi skal se Ilan Ronens gjenopptakelse av Vente på Godot. Hans første produksjon av stykket, fra 1984, ble svært kontroversiellordi han brukte palestinske skuespillere i rollene som Vladimir og Estragon. Den gang, un- der Israels invasjon av Libanon, ble det opplevd som politisk provoserende å minne om at det lever palestinere innenfor Israels gren- ser. Ilan Ronens sønn Michael er også i publikum. Han forteller at det var første gang palestinske skuespillere opptrådte på en israelsk teaterscene. Forestillingen forekommer meg stiv og urytmisk, og jeg lurer på om publikum først og fremst er kommet for å tilfredsstille en lengsel etter at teater igjen kan bety noe.

Ronen trakk seg som sjef for Habima i 2016, etter at kulturministeren hadde truet med å fjerne statusen som nasjonalteater hvis ikke repertoaret ble mer patriotisk. Jeg har ikke fått bekreftet fra Ronen om det var noen direkte sammenheng mellom truslene og hans avgang, men i pressen ble hans siste forestilling, som var basert på Hans Falladas Alene i Berlin, beskrevet som en subtil kritikk av de totalitære tendensene til dagens israelske regime.

Becketts ikoniske tekst har ry for å fange fengsellivets essens. Fanger over hele verden har uttrykt at de kjenner seg igjen i Didi og Gogos absurde venting. Men for meg matchet ikke oppsetningen den absurditeten jeg akkurat hadde vært vitne til i fengselsdomstolen.

Uavhengige arenaer
19. juli: Jeg reiser til Jerusalem for å besøke Imbala, et nystartet kultursenter som er helt uavhengig av offentlig støtte. En gruppe kunstnere og aktivister har slått seg sammen og kjøpt et lokale der de har et galleri og en liten café. Jeg møter en av grunnleggerne, Sahar Vardi, som forteller om bakgrunnen for at de ville eie sitt eget visningssted.

– I ly av den voksende høyrepopulismen har det oppstått små private organisasjoner som bruker mye tid på å saumfare kulturprogram og klage til lokale, regionale eller nasjonale myndigheter hvis de finner noen uttrykk som de oppfatter som upatriotiske. Det var dette som skjedde da Weizmans stykke om politiske fanger ble stanset. Vi forsto at vi måtte eie lokalene selv. Da er det in-gen ekstremistene kan klage til.

– Har dere opplevd konkrete ekse pler på at rommet for ytringsfrihet er blitt mindre?

– Absolutt. Det er en av grunnene til at vi ville være fullstendig uavhengige. Kunstsenteret Babu ble for eksempel truet med nedleggelse etter at de viste en utstilling om Breaking the Silence3. Holdningen overfor Breaking the Silence er et svært tydelig eksempel på hvordan sensuren strammes til. Da de startet, i 2004, etter den andre intifadaen, hadde de sin første utstilling inne i Knesset, og den ble akseptert og verdsatt, selv om mange synes den var provoserende. Nå har det akkurat blitt vedtatt en lov som forbyr Breaking the Silence å snakke på skoler. Dette gjennom- militariserte systemet er svært redd for samvittighetsnektere. Breaking the Silence representerer det vi kaller «Shoot and cry», som er en slags sosioterapeutisk øvelse for angrende soldater. Nå er ikke det akseptabelt lengre. Nå er det «Shoot and cheer» som gjelder.

– Kan dere presentere kunstnere fra Gaza?

– Det er nesten umulig å få innreisetillatelse, men vi har hatt skypesamtaler med flere kunstnere og aktivister som var med på å organisere eller deltok i marsjen mot grensegjerdet. Selv om det endte i en massakre, så var dette en svært viktig og på mange måter vellykket massemobilisering. Det har ikke vært noen folkelig mobilisering i denne størrelsesorden i min levetid. Den var organisert nedenfra, ikkevoldelig, og var i stor grad preget av deltakelsen til unge kvinner. Den lyk-kes i å få Gaza tilbake på den internasjonale dagsorden. En annen ting vi gjør for å holde beleiringen av Gaza framme i israelsk diskurs er å oversette informasjon fra sosiale media inne på Gazastripen fra arabisk til hebraisk.

– Var Imbala også involvert i aksjonene mot deportasjonen av flyktninger?

– Nettverket rundt Imbala var helt sentralt i den aksjonen. Det som gjorde at den ble vellykket var at vi innså at vi ikke kunne endre denne regjeringens politikk, men vi kunne angripe det svake leddet i kjeden. Vi forsto at regjeringen i Rwanda ikke var vant til internasjonalt press, så vi kjørte en bred kampanje som fikk folk over hele verden til å skrive protestbrev til Rwanda. Det var myndighetene der som trakk seg fra returavtalen slik at deporta- sjonene måtte stanses, i alle fall inntil videre.

FreedomTheatre of Jenin
20. juli: Neste mål er å besøke poeten Dareen Tatour i husarresten utenfor Nasaret, og vi reiser via Vestbredden for å besøke the Freedom Theatre of Jenin. Deres playback teaterturné i Jordan-dalen med internasjonale observatører, Freedom Bus Ride, var mitt første møte med Palestina, i 2014, og gjorde et sterkt inntrykk. Siden har teateret gjennomgått en stor organisatorisk endring der den utenlandske ledelsen har reist hjem. Jeg overværer prøvene på deres arabiske versjon av Pippi Langstrømpe og møter den nye lederen Nabil al Raee og skuespilleren Ahmed Tobasi.

Tobasi er norsk statsborger og har arbeidet mange år på Nordic Black Theatre, men har nå vendt tilbake for å gi andre unge muligheten han selv har fått til å endre livet gjennom teateret. I det britisk-norskproduserte prosjektet And Here I Am skildrer han sin forvandling fra militant til kulturell frihetskjemper, via fire år i fengsel, og prosessen fram mot norsk statsborgerskap, før hjemreisen til Jenin. Nå planlegger han et dokumentarprosjekt i samarbeid med The Freedom Theatre og britiske Developing Artists. Stykket heter The Strike og skrives i samarbeid med Dahlia

Taha, en ung dramatiker som er blitt satt opp i flere europeiske land. The Strike handler om palestinske læreres ytringsfrihet.

– De siste årene har de palestinske selvstyremyndighetene slått brutalt ned på lærere som streiket og demonstrerte fordi de ikke fikk lov til å legge til rette for politiske diskusjoner i klasserommene. Hvis ikke en- gang lærerne kan forberede studentene på å ta aktivt del i det palestinske samfunnet, hva slags samfunn er det vi bygger da? Spør To- basi, og forklarer:

Det er vanlig å snakke om flere lag av okkupasjon. Først den israelske, militæ- re, deretter selvstyremyndighetenes, og så den patriarkalske kulturen som undertrykker den ene halvdelen av befolkningen. En kulturell frihetskamp innebærer å bekjempe og kritisere alle disse tre okkupasjonene.

I tillegg vil jeg nevne de internasjonale organisasjonene som legger sterke føringer for hvordan deres støtte skal brukes. Det er en viss ironi i at vi som kaller oss The Freedom Theatre av økonomiske grunner blir tvunget til å spille Pippi Langstrømpe. Vi får en støtte som innebærer at vi må bidra med formidling av svensk kulturarv, der det ligger som en forutsetning at det skal gjøres av en svensk regissør. Så viser det seg at regissøren er uten særlig kunnskap om forholdene på bakken i Palestina. Stykket kunne vært virkelig eksplosivt hvis vi hadde tatt tak i den åpenbare parallellen til den unge aktivisten Ahed Tamimi, som populært kalles Palestinas Pippi. Tamimi ble arrestert og fengslet etter at en video – der hun fiker til en israelsk soldat – gikk viral og spredte seg over store hele verden4.

– Har dere opplevd sensur av enkelt- stykker eller forsøk på å stanse forestillinger?

– Vi har ikke opplevd direkte stansing av forestillinger. Men mer indirekte trusler, som trakassering, avhør og fengsling. Men det å bli truet kontinuerlig er den daglige virkeligheten i det å være under okkupasjon. Særlig etter at vi laget Orwells Animal Farm, der selvstyremyndighetene ble fremstilt som grisene som tok over revolusjonen og innledet et nytt repressivt regime. Etter det stykket ble jeg arrestert, holdt i avhør i tre uker og fikk ett års personlig utreiseforbud.

Vi har blitt kritisert for å være et politisk teater, men det er jeg stolt av. Et hovedmål framover er at tft kan forandres fra en kulturinstitusjon til en bred kulturell bevegelse, som klarer å etablere samarbeid mellom de mange ulike religiøse, økonomiske, geografiske, ideologiske og seksuelle skillelinjene i Palestina. Uten en nasjonalistisk agenda. Jeg forstår behovet for nasjonalisme og nasjonsbygging, men rasistisk nasjonalisme er basis for okkupasjonen – som er det vi slåss mot, sier Nabil.

På grensen
21. juli: På vei fra Jenin til Dareens hjem utenfor Nasaret, som bare ligger snaue 30 km fra hverandre, må jeg passere grensen mellom den okkuperte Vestbredden og Israel. På grunn av sabbaten er fotgjengerporten stengt, og jeg må haike med palestinere som bor i Israel og har riktig farge på bilskiltene. I praksis har det i mange år vært et segregeringssystem med blant annet egne veier for israelsk-skiltede biler. Soldatene ved grenseposten spør hva jeg har gjort i Jenin. Når jeg svarer at jeg har besøkt teateret, skvetter de til. «Ut av bilen! Har du våpen! Har du kniv!». Jeg blir ført inn i avhørsrommene på siden, strippet og kroppsvisitert. De går gjennom kamera og oppta- ker, vil ha forklaring på alt og blir stadig mer aggressive: «Du kaller deg kunstner. Hvorfor er du da i Palestina? Palestina er politikk.»

Einat, som skulle plukke meg opp på den israelske siden av grensen, har allere- de reist til Dareen ettersom vi ikke kunne vite hvor lenge jeg ville bli holdt i avhør. Hun kontakter advokat og den norske ambassaden for å få råd om hva jeg bør gjøre. Hun sender meg en melding der det står «Husk første scene». Første scene i Prisoners of the Occupation handler om avhørsmetoder. Jeg skjønner at hun råder meg til ikke å snakke uten advokat, og sier herfra og ut bare «No more talking without lawyer.» Jeg blir stadig mer urolig, fordi første scene også handler om hvordan nesten alle fanger til sist snakker når kjønnsorganene lemlestes. Etter tre timer slippes jeg ut og kan spasere over grensen. Dareen sender senere en tekstmelding om at hun er lei for at vi ikke fikk møtes ansikt til ansikt, men at denne opplevelsen kanskje likevel hadde sin misjon ved å gi meg et lite snev av erfaringene palestinere går gjennom ved veisperringene hver eneste dag. Du kan aldri være sikker på at du rekker en jobbavtale, en legetime, en eksamen, en fødsel.

Forfatterforeningen
22. juli: Det at palestinernes fengselserfaringer formes og formidles av Weizman, som er jøde og israeler, er ikke ukomplisert. For å få offisiell støtte til prosjektet besøkte vi den palestinske forfatterforeningen og ministeren for fanger og eks-fanger, Issa Quaraq. Alle forfatterne vi møter har egne erfaringer fra fengsel. De liker tittelen Prisoners of the Occupation og sier at de hadde fryktet en mer poetisert og abstrahert tilnærming. De tilbyr seg å fin- ne relevante palestinske dikt som kan passe til de ulike temaene i stykket, og foreslår å bru ke poesi som mellomspill. Ministeren sier han personlig vil gå god for prosjektet, og lover å sende en offisiel bekreftelse på dette, som vil gjøre Einats arbeid lettere. Han mener vi abslutt bør møte flere tidligere fanger for å få en grundigere forståelse av tematikken, og spør hvor lenge jeg blir i landet. Jeg svarer at dessverre er hjemreisen allerede om to dager. Han ber oss komme tilbake i morgen, og lover å samle et utvalg eksfanger til da.

Vannmangel og okkupasjon
23. juli: Vi reiser tilbake til fangedepartemen-tet i Ramallah. Med som sjåfør og guide er nå skuespiller Ghassan Ashkar, som jeg akkurat har sett som Becketts Estragon. På veien besøker vi den palestinske teaterveteranen George Ibrahim, i Al Kasabah- teateret i Ramallah. Ibrahim er tiltenkt hovedrollen i Prisoners of the Occupation, og spilte hovedrollen i Weizmans forrige stykke, Palestine Year Zero. Kulturminister Regev forsøkte å stoppe dette stykket også, under Akko-festivalen i 2016, men prosjektet ble gjennomført. Motstanden fra regjeringshold skapte ekstra glede over at Ibrahim fikk prisen som festivalens beste mannlige skuespiller Al Kasabah har fungert som teaterskole og springbrett for store deler av palestinsk teater helt siden 70-tallet. Palestinsk teaters wonderboy, Amir Nizan Zuabi, har debutert her, både som skuespiller og regissør.

Samtalen med George Ibrahim endrer temperatur og blir først virkelig interessant når jeg spør om han har opplevd noen endringer i forhold til kunstnerisk ytringsfrihet de seneste årene. Jeg nærmer meg en sentral konfliktlinje i palestinsk kunst: Finnes det grenser for hvem og hva kritikken kan rettes mot?

– Hvorfor er dere europeere så opptatt av ytringsfrihet? Det er det samme hele tiden. Jeg kan si hva jeg vil, og har alltid sagt hva jeg vil. Det er spørsmål om å gjøre det smart, på en kunstnerisk måte, å kritisere uten å navngi noen direkte. Det finnes ingen begrensning i ytringsfriheten.

Jeg forteller at Nabil, den kunstneriske lederen på the Freedom Theatre sier at han ble holdt i avhør i tre uker og pålagt et års utreiseforbud etter at teatret hadde portrettert selvstyremyndighetene som grisene i Animal Farm. Og at de i sin nye produksjon jobber med dokumentasjon av den brutale responsen på lærernes streik for å få lov å øve elevene i kritisk politisk diskusjon.

– Hvorfor skal de lage teater om det? Det er jo irrelevant!

– Var det ikke også her i Ramallah store streikemarkeringer som ble slått hardt ned på?

– Men det er lenge siden!

– Så vidt jeg forsto var det i fjor, i 2017?

– Hør her. I ethvert land har de et pensum fastsatt av myndighetene, og hvis du ikke vil holde deg til det pensumet, får du la være å være lærer. Jeg synes ikke de skulle lage teater om dette, akkurat som jeg synes det var en feil av dem å lage stykket The Siege om beleiringen av fødselskirken i Betlehem. Når du reiser rundt i verden og portretterer væpnede palestinske motstandskjempere, så sier du til verden at Israel har rett til å reagere militært.

Langt viktigere er det å kritisere de bakenforliggende årsakene til okkupasjonen, som vann. Alle krigene i Israels korte historie har handlet om å kontrollere vannressursene. Se på bosettingene. Alle steder det ligger en bosetting ligger det en vannkilde. Israelerne har privatisert vannet, og selger det dyrt tilbake til palestinerne, men de får bare tilgang på en brøkdel av det vannet de trenger. For ikke å snakke om i Gaza, der vannet er forurenset av både kloakk og hvit fosfor og andre kjemikalier fra bombingene. Det er bred enighet i FN om at det går mot en humanitær katastrofe på Gaza innen 2020 på grunn av vannmangel. Dette er det viktige å lage kunst om, og det har jeg nå gjort i form av en opera.

Møte med eksfanger

Det aller siste jeg rekker på reisen er møtet med fem eksfanger på rundt 70, som alle har sittet inne i over tyve år. Kroppene er merket av lang tids fengsling, men de har sterke, kla- re blikk. Som en overraskelse kommer Bassem Tamimi inn og fungerer som oversetter. Han var vertskap under The Freedom Bus Ride og har besøkt Oslo som gjest på New Frontiers. Han ser godt ut og forteller at datteren hans, Ahed Tamimi, eller den palestinske Pippi, nå har sittet nesten ferdig dommen på åtte måneder og slipper ut om kun få dager.

Vi går kronologisk gjennom scenene og temaene i stykket. Fangene utdyper og kommenterer. I tillegg er det i brevmaterialet Weizman begynte å bygge stykket rundt, et brev fra en blind fange som gjorde særlig inntrykk på meg. Vi har hatt flere dramaturgiske diskusjoner i løpet av uka og er enige om at bruken av medisinsk behandling eller mangel på medisinsk behandling som tortur og tilleggsstraff bør inn som et siste tema i teksten. Når jeg spør disse fem merkede eks- fangene om de har erfaring med dette, er taleflommen ikke til å stoppe. De forteller om den ene navngitte fangen etter den andre, som har opplevd grufulle pinsler, ofte med døden til følge. Etterretningsoffiserer har gitt seg ut for å være medisinsk personale og operert fanger uten bedøvelse, for så å presse dem for informasjon når de er på det mest sårbare5. Medisinindustrien har prøvd ut nye produk- ter på fanger uten informert samtykke. Alle er samstemte om at de nylig immigrerte russiske legene er de verste. De bistår under avhørene, og forsøker å sørge for at torturen ikke blir dødelig.

Etter hjemkomst får jeg tre meldinger:

Ahed Tamimi er løslatt og feires som en motstandshelt.

Issa Quaraq har blitt kastet som minister for fangespørsmål, fordi han nektet å etterkomme israelernes krav via Abbas om å kutte i pensjonene til tidligere fanger og deres familier.

Dareen Tatour må sone siste del av dommen i fengsel, så hun flyttes fra husarresten. Hun blir sluppet fri i tide til å overvære de siste prøvene på Einats stykke om henne og til premieren 27. oktober.

Reisen er gjennomført med støtte fra Fond for utøvende kunstnere, ffuk

Fotnoter
1 https://www.theguardian.com/world/2018/jul/19/israel-adopts-controversia... https://www.newsweek.com/israel-passes-nation-state- law-amid-accusations-racism-and-apartheid-1032630

2 https://www.btselem.org/gaza_strip/2018_unlawful_ gunfire_against_protesters_in_return_marches https://news.un.org/en/story/2018/07/1015342 https://www.nytimes.com/2018/05/14/world/middleeast/ gaza-protests-palestinians-us-embassy.html

3 Breaking the Silence er en organisasjon bestående av tidligere og nåværende soldater, som samler inn bilder og vitnesbyrd om overgrep mot palestinere og presenterer disse i anonymisert form i bøker og utstillinger. Journ.anm.

4 (https://www.youtube.com/watch?v­HUzyo-3pK_g) Arrestasjonen og de påfølgende rettssakene har gjort Tamimi til et ikon for fornyet palestinsk motstand. Mange av de kvinnelige aktivistene som var med på marsjene i Gaza oppga at de ble motivert av Tamimi til å protestere mer aktivt mot okkupasjonen og dens mange konsekvenser i deres dagligliv. Journ. anm.

5 https://www.haaretz.com/israel-news/.premium-jailed- palestinians-alleging-torture-denied-doctor-visits-1.5451341

Nummer 3-4 2018