Fra flere vinkler

Det begynner med en spøkefull tone. «Velkommen! Witajcie!» De tre skuespillerne, Ellen Horn, Gisken Armand og Henriette Marø,

Livet er den eneste måten

Basert på dikt av og intervjuer med Wislava Szymborska

Regi og scenograf: Jos Groenier Komponist og lyddesigner: Kjetil Bjerkestrand

Musikk: Kjetil Bjerkestrand og Jan Garbarek

Lysdesigner: Kristin Bredal

Maskør: Ruth Haraldsdottir Norvik. Dramaturg: Njål Helge MjøsNationaltheatret, Amfiscenen, 1. februar 2019

introduserer oss lekent og ledig til Wislawa Szymborska i en prolog, med manus i hendene. Scenerommet er enkelt. Sort, med skrivebord, papirkurv, kommode, seng, nattbord, noen stoler, en sofa, samt skjermvegger til bilde- og filmprojeksjoner. Vi får vite at «Wislava Szymborska ble født i 1923 og størsteparten av sitt liv holdt hun til i Krakow». Vi får høre nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av Nobelprisen i 1996: «En poesi som med ironisk presisjon lar historiens og biologiens kontekst tre frem i fragmenter av menneskelig virkelighet.» De tre forteller at de har klippet fra de få intervjuene den polske folkepoeten har gitt, og at alt vil bli tekstet på polsk, på en skjerm i taket, i tilfelle noen i salen ikke forstår norsk.

Oversatt

Allerede fra starten av tar jeg meg i å kikke på skjermen med den polske teksten. I løpet av stykket blir den brukt i et formgrep som begeistrer meg. To av diktene leses på polsk av en kvinnestemme over høyttaler i rommet. En gang i starten, og en mot slutten. Da er det vi norske som må lese på skjermen i taket. Tekstmaskinen blir en karakter og synliggjør oversettelsens rolle i teaterprosjektet, peker på makten i det oversatte. Skifte av språk åpenbarer det faktum at vi ikke hadde fått med oss diktene hvis ingen hadde oversatt dem. Språkrollene byttes om på. Hvem er egentlig fremmed her? Vi påminnes at tekstene har reist, som polakkene som bor i Norge også har, og at det ligger flere ledd med arbeide og anstrengelse bak den lille timen forestillingen varer. Først poetens skrivearbeide, så oversetterens, skuespillernes og de andre involvertes arbeide.

Dikt er en type tekst som ofte forblir lukket inne mellom to permer. På Amfiscenen romliggjøres de og knyttes både an til Szymborskas liv, til polsk språk og kultur, og til de tre norske skuespillerne som representerer ulike livsstadier. Scenen er en møteplass.

Ærefrykt?

Lettheten i prologen er herlig. Men så overlates ordet til Szymborska, og da skjer det noe som minner om ærefrykt. (Som jeg gjenkjenner fra møter med mennesker jeg beundrer, som kan mer enn meg om noe. Det går aldri særlig bra med meg i sånne sammenhenger. En av Szymborskas store beundrere, Woody Allen, skal ha opplevd dette i møte med regikollega Ingmar Bergman). I Livet er den eneste måten skjer det i starten, i form av teatralitet og en litt for flink diktframføring. Som om ikke nobelprisvinneren Szymborska også bare var en helt vanlig dame. Jeg savner den dagligdagse tonen fra prologen, en letthet som også er tilstede i diktene til Szymborska, i den enkle scenografien, i at skuespillerne står med manus i hånden og veksler mellom å lese og resitere.

Tekstfokus

Den nederlandske regissøren Jas Groenier setter teksten i fokus i Livet er den eneste måten. Skrivingen danner en rød tråd. Mange av diktene innehar skriftmotiver, som i diktet «Gravskrift»: «Her hviler, gammeldags som et komma/ forfatterinnen til en håndfull dikt.» Eller de handler om selve skriveprosessen. Et av diktene er skrevet til hennes eget dikt. Tekster om skrivingen i sensurperioden på sekstitallet er også med: «Det var en tid da folk sluttet å skrive til hverandre, siden forsendelsene ble åpnet, så man skrev sånn at det var minst mulig informasjon som kunne havne i arkivene.» En del av scenografien og rekvisitter er hentet direkte ut av diktene. Papirkurven ved skrivebordet, en sigarett, et skjerf.

Lyset danner ulike rom og tider, tilpasset bilder, film og tekst som projiseres. Kollasjer som Szymborska selv har laget er spennende å se på, og fotografier av henne; et der hun er eldre med briller og sigarett i munnen, et annet der hun har på svarte boksehansker. Det projiseres flere bilder parallelt, med vekslende utsnitt som påminner om muligheten for å flytte blikket, på flere plan.

Musikk og lydbildet strekker seg fra klassisk til moderne. Samt umiskjennelig musikk av Garbarek. Valgt på grunn av sin polske far? For å skape en forbindelse mellom Szymborska og en norsk musiker med polske aner? Jeg spør meg selv om alle variasjonene i musikk og lydbilde er der for å understreke variasjonslagene i diktene. Det høystemte mot det hverdagslige, det melankolske mot det lekne? Både lydbildet og scenografien virker til tider illustrerende. Trenger jeg å se skjønnskrift projisert på bakvegg og skjermer mens jeg hører et dikt bli lest? Noen ganger får jeg lyst til å lukke øynene og bare lytte.

Tenk om

Mellom og i diktene til Szymborska høres jevnlig humring fra publikum. Og min egen tanke: Tenk om jeg kunne fått se en større flik av skuespillernes arbeide med diktene. Selve undersøkelsen av tekstene. På hvor mange måter kan et dikt leses? Hvordan leste de det for seg selv første gang? Med gjentakelser, pauser, feilstavelser? Har de prøvd å lese dem på polsk?

Jeg tar meg i å ønske at skuespillerne skal være mer rampete. Hvorfor sitte i en sofa og si ordene til en poet som jeg innbiller meg ville satt seg på kommoden og tatt seg en sigarett? Hva om de la beina på bordet og utforsket rommet og møblene hånd i hånd med en utforskningen av diktene?

Og kanskje er det nettopp det de gjør, men mer subtilt enn jeg ønsker meg. For en av skuespillerne, som i starten sitter i sofaen, legger seg på et senere tidspunkt ned på sofaen. Hun røyker en urtesigarett. Og mot slutten trekker hun beina oppunder seg, sitter som et barn på stolen. Og rommet brukes til å understreke nivåene i diktene. Dette Christian Kjelstrup, som har oversatt henne til norsk, beskriver som Szymborskas dobbeltblikk. «Hun zoomer ut og inn på samme tid». Slik Szymborska ser på verden fra nye vinkler, søker skuespillerne stadig nye utsigelsessteder i rommet.

Men noe i meg gir seg ikke: Kunne de snakket i kor av og til? Gjentatt setninger for å reundersøke dem, eller sette dem i andre sammenhenger? Er noen av tekstene sangbare? Kan de fungere som dialog? Hvor mye patos og innlevelse tåler de, eller flathet? Kan grensene for utsigelse tøyes mer? Slik Szymborska viser fram skriveprosess og søm, kunne også den sceniske sømmen blitt synliggjort mer. Det oversattes rolle kunne fått større plass. Ikke bare bokstavelig mellom polsk og norsk som i det nevnte briljante grepet med tekstmaskinen i taket. Szymborskas språklige lekenheten kunne også blitt oversatt, eller snarere gjendiktet til en sterkere grad av scenisk frihet, oppfinnsomhet, spontanitet og undring, hos og mellom skuespillerne. Szymborska skrev jo til og med limericks:

Det var en bonde i Toulouse

Som en morgen sa til sin pus

«Får håpe du har draget,

Se å få tatt dem av dage.

Nå går vi og får oss litt mus.»

Møteplasser

Rundt midtveis i forestillingen blir det dunklere, på flere plan. Lysdesignerens spill med skygger og lys og mørke sammenfaller med tekstene, stemmene og lydbildet. Det kommer inn en tyngde, lyden av regn, projeksjoner av regn. Det plasker. Noen av scenene gis mer tid. Skuespillerne lytter mer til hverandre. Det foregår en sterk uuttalt dialog mellom dem, og mellom dem og oss. Det oppstår flere møteplasser. Også jeg er i dialog med stoffet. Herfra og utover kommer det noen lysende øyeblikk, blant annet i scenen der publikum får illustrere et dikt om statistikk. En setning fra starten av stykket dukker opp igjen i meg: « … å være en hund, eller stryke den over den varme pelsen». En setning som går rett inn i kjernen av hva teatret kan være. « … man ber om å bli værende.» Skillet mellom sal og scene oppheves. Om jeg er en hund, eller stryker den over pelsen går ut på ett og det samme. Om jeg sier diktene selv, eller hører dem, spiller ingen rolle. Det som foregår på scenen, skjer også inne i meg. Jeg tenker ikke noe mer på hvordan det kunne vært. Jeg sitter i en seng. Jeg står i et rom. Jeg stjeler også et maleri i en drøm. Jeg er en klapperslangen «som godtar seg selv uten forbehold». Mot slutten av et av diktene fiker Szymborska til meg fra scenen: «Intet er mer dyrisk/ enn en ren samvittighet/ på denne tredje planeten fra Solen.»

Livets bokhandel

Etterpå har jeg med meg noe ut som jeg ikke hadde da jeg kom. En sterkere nysgjerrighet på et forfatterskap jeg vil lære å kjenne bedre. Jeg vil se bildekollasjene hennes som stilles ut på teatret. Jeg vil gå på en av introduksjonkveldene til redaktør i Samtiden og Aschehoug Forlag, Christian Kjelstrup, som har oversatt henne og intervjuet henne. Han arrangerer også pop up-bokhandel utenfor teatret, og selger kun en bok, Livet er den eneste måten, i tillegg til å servere polsk suppe. En utvidelse av teaterrommet i tråd med Szymborskas forfatterskap.

(På vei hjem i snødrevet tenker jeg på hun som vasker oppgangen vår, som også er fra Polen. Neste gang jeg ser henne skal jeg spørre henne om Szymborska.) (Publisert 03.010.2019)

Referanser:

Wislawa Szymborskas dikt finnes på norsk i Christian Kjelstrups oversettelse i samlingen «Livet er den eneste måten», som rommer fire diktsamlinger skrevet mellom 2002 og 2012.