Den svarte boksen

Duoen Heine Avdal og Yukiko Shinozaki som står bak carry on, er kjent for sine drømmende og finurlige vandreforestillinger. 7. til 10.

mars inntok de Bankplassen 4 (tidligere Museet for Samtidskunst) i forbindelse med Oslo Internasjonale Teaterfestival, som arrangeres av  Black Box teater. Vandreforestillingen heter altså carry on og har vært spilt på ulike steder siden 2015. Aktørene i carry on tar publikum med på en vandring gjennom tomme rom, ganger og passasjer, og er like mye en utforsking av ulike fysiske rom som en utforsking av et sammensatt narrativ konstruert i en serie montasjer. Sammen utgjør rommene, rekvisittene, det imponerende lydbildet, aktørenes pantomimespill og dans denne vandreforestillingen.

Bankplassen 4. B◼️knplassen fire. Bankplass◼️n four

Som oftest begynner Avdal og Shinozakis vandreforestillinger med en sosial sammenkomst der publikum blir tatt på sengen idet forestillingen starter. Det samme i carry on. Publikum ble først sittende i et venterom der en som jobbet for festivalen stod bak en disk og spurte oss om vi ville ha noe varmt eller kaldt å drikke. Rommet hadde grønn sofamøblement, snop og kjeks man kunne forsyne seg av, og en nokså tom disk som minnet om en bakeridisk. Etterhvert gikk to personer (Gabel Eiben og Heine Avdal) rundt i rommet og fremstod som en del av staben som skulle betjene venterommet, før de plutselig begynte å leke med noen hvite bokstavklosser. Med bokstavklossene lagde de forskjellige ord som de fylte den tomme disken med. Ordene som klossene dannet kunne minne om lyddikt – en sjanger som dadaistene fant opp  og som sammenlignes med abstrakt maleri.

            En liten svart boks, på størrelse med bokstavklossene, erstattet noen ganger en bokstav. Eiben og Alvdal lagde ord ut av bokstavklossene uten å si noe, og endte til slutt med å skrive «Bankplass◼️n four». Med det var den svarte boksen etablert som et symbol som erstattet vokalen ‘e’, og minnet oss om hvor vi var. Stedet er altså en gammel bank, som er bygget av norsk granitt og marmor over tre etasjer, i tillegg til kjeller og tårn, i tidsrommet 1902 til 1906. Arkitekten var Ingvar Magnus Olsen, og huset ble fredet i 2016. Det var tungt å komme seg inn i Bankplassen 4. Inngangsdørene er så tunge og åpnes så sakte at det å entre forestillingen carry on i seg selv ble en performance jeg fremførte med sikkerhetsvakten ved inngangen som publikum. Slik hjalp den tunge inngangsdøren meg med å bevisstgjøre meg om bygget som en integrert del av forestillingen allerede fra starten. Så kom bevisstgjørelsen igjen i  form av bokstavklossene.

Mystisk univers i rare konstruerte rom

I Marmorrommet med gullmarmorsøyler under et åpent og bueformet vindustak, hører man et lite monsterbrøl komme fra veggen. Utøveren (Ingrid Haakstad) plasserer boksen midt på gulvet under vindustaket. Midt på glasstaket er det en svart, kvadratisk og flat gjenstand, mye større enn den lille boksen på gulvet. Avstanden opp til taket får det svarte kvadratet til å virke liten Da vi kom tilbake til dette rommet hadde den svarte boksen på gulvet blitt erstattet med en større.

I en korsformet gang med beige linoleumsgulv og furulister, studerte Haakstad et bilde som ligner glasstaket i marmorrommet. Hun stod med ryggen til og hadde på seg svart bekledning. I det jeg snudde meg så jeg en annen kvinnelig aktør (Ieva Gaurilcikaite). Hun stod også med ryggen til og så på et annet bilde av et glasstak. Jeg grøsset ved denne sekvensen som minte om tvillingscenen fra Ondskapens hotell. Tvillingtematikken fortsatte i et annet rom med en romslig og rar hems. Hemsen fremstod som malplassert og skvist inn i dette rommet som muligens kan ha vært et kontor. Muligens fremstod rommet som underlig fordi det ikke hadde møbler eller bilder. Rommet minnet om en scenografi fordi man kunne se begge etasjene på én gang. Det er tydelig at noen har bygget i høyden på grunn av plassmangel. Like rart som rommet, var en kort og synkronisert dans som ble fremført av to kvinnelige utøvere. Haakstad oppe på hemsen. Den andre (Tale Dolven) rett under i samme plan som vi befant oss på.

Den svarte boksens fremtid

Nede i kjelleren hadde en utøver (Krisjanis Sants) en lengre dansesekvens med den svarte boksen. Den svarte boksen hadde i mellomtiden endret størrelse, og fremstod slik som «ubesluttsom». Hvor mye plass skulle den ta? Bak Sants kunne man se noe som ved første øyekast lignet et vindu, men som egentlig var en døråpning inn til et stort, hvitt rom. Døråpningen var stengt av flere hvite bokser som motlyset fikk til å se ut som et vindu. I løpet av Sants’ dans ble én og én boks fjernet av en annen utøver (Eivind Seljeseth) som befant seg på andre siden av boksene. Seljeseth var iført en blå dress. Det fikk ham til å se ut som en bankmann. I det hvite rommet var det ulike installasjoner av hvite bokser med ulike ord. Selv holdt Seljeseth en hvit boks med ordet «Gold» på. Bokstavene var de samme bokstavklossene som Eiben og Alvdal hadde brukt tidligere. Noen av boksene lyste, andre ikke. Budskapene i de forskjellige ordene, og måten de hvite boksene lå forskjellig oppstilt i ulike deler av dette hvite rommet, hadde en tydelig tilknytning til bankbygnings historiske fortid. De opplyste boksene ga  assosiasjoner til elektronisk valuta, mens Seljeseths «gullboks» ikke hadde noen tydelig plass i dette nye bankuniverset, noe han med sitt forvirrede uttrykk fikk en til å innse. Det var i dette rommet man fornemmet et politisk budskap.

Da man kom inn til det siste rommet som Yukiko Shinozaki ledet oss til, ble vi oppfordret til å utforske utstillingen, som besto av mange forskjellige små, svarte bokser tilsvarende den boksen som ble brukt i vandreforestillingen. En rad med bokser lå på det ene bordet. Hver av dem hadde en tekst ved siden av seg med et utsagn om hva boksen tenkte eller ønsket. Det kunne fremstå som om den svarte boksen gjennomgikk en eksistensiell krise, fra å ønske å være synlig, skille seg ut, til å ønske å virke mindre og forsvinne. I forestillingen er den svarte boksen ikke bare et gjennomgående tema, men en slags mørk hovedperson, som åpner forestillingen opp for en egen tolkning i retning av Black Box teater. Særlig i lys av anklagene mot Black Box teater og scenekunstnerne i forbindelse med Ways of Seeing, som har preget politikken og medielandskapet den siste tiden. Siktelsen er som kjent nylig blitt henlagt. De mangefasetterte tolkningsmulighetene av carry on i den aktuelle konteksten, ga inntrykk av at kunsten ble til virkelighet. Fra en misforstått svart boks i ulmende mørke, gjennom mareritt og kaos, før stormen stilnet og til sist i et rom der den svarte boksen bearbeider traumen ved å ta definisjonsmakten tilbake. Jeg tror ikke carry on ble laget som en kommentar til konflikten omkring Ways of Seeing. Mediestormen rundt kaoset gjør at en slik tolkning presser seg fram av konteksten likevel.

En annen tolkning er at den svarte boksen representerer en type scene kalt black box. Et scenerom med svarte vegger, tak og gulv der en hvilken som helst scenografi kan tas i bruk med det formål å bistå skuespillerens fantasi om hva som befinner seg i det nøytrale rommet, som publikum ikke kan se. Black box-rommene fikk sin populæritet omkring 1960-tallet, og er allsidige rom som de fleste teaterbygninger har i tillegg til en prosceniumsscene. I carry on kommer man seg ut av black box-en og er i «ekte» rom, som som oftest befinner seg i skuespillerens fantasi, eller erstattes med en scenografi. Romfølelsen blir naturligvis en annen, og fiksjonselementet i carry on består av pantomimespill og unaturlige lyder som tvinger publikum til å fantasere og å tolke forestillingen fritt.

(Teksten inngår og er betalt av skrivekurset /workshopen Danserørsla. Redigert av red. www.shakespearetidsskrift.no. Publisert 26.03.2019)