Makta i dei nakne ord

I et nøkternt scenerom, kun med eit bord og ein stol, står skodespelaren Einat Weizman og ser på oss, og etablerer raskt dobbeltkarakteren som skal bere førestillinga; henne sjølv, israelsk jødisk, veletablert skodespelar, teaterskapar og aktivist basert i Tel Aviv, og hennar møte med den palestinske poeten Dareen Tatour, som ho og her vil representere på scena, for å fortelje om korleis eit dikt fekk henne arrestert og den reisa ho gjennomlever som følge av dette.

– Den dagen Dareen skulle i fengsel, starter Weizman,

og fortel vidare om ei overlevering som blir kimen til førestillinga som skal utspele seg, og symbol for tilliten mellom dei to kvinnene, kunstnarisk – og reint eksistensielt:

Weizman står midt i ein teaterfestival og tilbyr Tatour sin eigen kropp:

– Eg kan vere kroppen din,

Seier ho, til oss, til Dareen, og fortel i høgt tempo korleis Dareen gir henne alt ho har; skisser med teikningar og ord, digitale filer, datamaskina hennar, ja, det ho kan gi som inneheld dokumentasjon av hennar eiga reise gjennom det israelske retts- og fengselssystemet.

Forteljinga i denne første scena av førestillinga skjer i høgt tempo som for å avspegle at transporten til fengselet snart kjem for å ta med Tatour og tida er knapp. Men tilliten er allereide bygd: Weizman skal gi Dareens historie ein scenisk kropp, for å fortelje om dei mistilhøva ho er blitt utsett for frå den dagen ho blei arrestert i 2015, til denne dagen i mai 2018 kor ho etter mange etappar i arrest, og husarrest over ein toårsperiode, blir dømt for å ha oppfordra til vold og å gi støtte til ein terrorist organisasjon – i kraft av ein video kor ho les diktet sitt «Resist, my people, resist them» som voiceover til bilete av kjempande palestinarar i møte med israelske soldatar.

Usensurerte rekonstruksjonar

Weizman er aleine på scena gjennom den ca halvannan time lange førestillinga, i ein nedstrippa scenografi kor hennar kropp og stemme, og Dareens historie blir det sentrale – og fint samanvevde scenenarrativet som møter oss. Stykket er bygd opp rundt rekonstruksjonar av ulike scenar rundt arrestasjonen av Dareen og gradvise gang gjennom ulike fengselsceller, rettsmøter, transporteringar og forflytningar i fangenskap – som alle kunne vore naturleg del av ei brutalisert Kafka-novelle. Men dette er ikkje fiksjon. Weizman går i rekonstruksjonane inn i Dareens posisjon og fortel i eg-person kva ho gjennomgår. Dette er eit grep som gir oss kjensla av å høyre Dareen sjølv fortelje, i hennar eigne ord – og det ligg og eit kontinuerleg fokus i førestillinga på korleis det språklege arter seg for henne i ulike fasar – både i fysisk avmakt og når ho «kjem til seg sjølv» gjennom skrivinga.

Me får eit glimt inn i den brutale reisa Tatour har vore gjennom, frå ho blir arrestert utan forklaring, sett i lenker og overlatt til å vente i timesvis i det ho kaller «the refrigarator room» – kjøleskapsrommet. Siden kjem scene etter scene kor absurditeten i rettsgangen og dei fysiske og sanitære tilhøva er vonde å tru på. Det er heller ikkje utan grunn at dei fleste av desse scenane ikkje kan spelast i Israel, og det gjer inntrykk å kjenne på at me er det første publikummet som opplever denne unsensurerte versjonen av stykket.

Tatour blir etter første runde i retten, eller i alle fall i «rekonstruksjon nr 2» på scena, overført til eit mentalsykehus, igjen utan varsel, tilsynelatande på grunnlag av hennar kunst- og overlevingsform; poesien. Ho uttrykker den djupe frustrasjonen ho kjenner ved at det å skrive ned kjenslene sine kan danne grunnlag for å kalle henne «gal». Diktet hennar «I resist» som er hovudprovokasjonen bak arrestasjonen av henne, stod for henne som det motsette av oppfordring til vold; den er eit uttrykk for eit opprør mot den volda som alt er påført hennar folk – eit opprop mot, ikkje for vold.

Tre-stegs-revolusjonen

Eit høgdepunkt i førestillinga kjem om lag midtvegs i ei scene som skildrer Tatour på randen til galskap på grunn av fangenskapet og absurditeten i anklagene og dei inhumane tilhøva i prosessen ho går gjennom. I dette punktet møter ho sin eigen trang og lengt til å skrive, og finn til slutt ei løysing; ho er no i ei celle i eit fengsel med andre kvinnelege palestinske aktivistar; og har klart å kjempe til seg retten til å bere hijaben sin i fengselet. Ved bruk av ei festenål (el.l.) klarer ho å risse skrift i veggene i cella si. Dette blir til ei vakker og kraftfull scene kor Dareen sine ord dukker opp på bakveggen på scena i projeksjon, og Weizman (som Dareen) som les opp sine eigne «teser»; «tankane er som vinden, og kan ikkje fangast», og ei rekke utsagn som bekrefter styrken i det indre livet – det undertrykkarane aldri kan få tak i: «dei kan fengsle kroppen, men ikkje tankane og imaginasjonen».

Førestillinga held fram med ei rekke fleire sterke scenar, som og inkluderer hennar eige barndomstraume av å ha blitt seksuelt misbrukt, tilsynelatande av eit nært familiemedlem («the wolf»). Det legg til eit endå meir hjarteskjerande nivå til historia, når kvar gong Tatour blir kropssvisitert, med full stripping, i fengsel, møter både si eiga fortid og den bisarre formen for tortur ho no står i, og leier oss frå djupet inn tydinga av ikkje berre det kunstnariske, men og kvinnelege møtet mellom Weizman og Tatour. Eit spørsmål som og kjem opp i løpet av førestillinga, frå Tartour til Weizman er kor det blir av kvinnene i historiane om okkupasjonen og maktmisbruken?

I samtalen etter førestillinga blir desse nivåa godt framheva av Tatour som seier at revolusjonen må kjempast på fleire plan for palestinske kvinner; først mot eigne patriarkalske og kulturelle tradisjonar; så mot okkupasjonen.

Solidaritetspris

Dareen Tatour og Einat Weizman råker oss gjennom førestillinga – (og påfølgjande samtale med begge to til stades) – med krafta kunstnariske rom har på mange plan i møte med militær og politisk overmakt og ideologisk maktmisbruk – og, som møtepunkt mellom to kvinner frå kvar si verd, med ein felles kamp. Før møtet mellom dei to hadde Weizman lenge arbeida med å avdekke historiar frå israelske fengsel og rettsprossessar, best kjend gjennom prosjektet Prisoner of the occupation (og omtala her i tidsskriftet, nr. 3-4 2018).

Det er heller ikkje tilfeldig at dei to har kome til Oslo og høve til å vise førestillinga i usensurert form. Utgangspunktet var at Weizman skal tildelast Dramatikarforbundet sin solidaritetspris for 2019, den 9. mars. Då såg Marius Kolbenstvedt som står som norsk produsent for førestillinga sitt høve til å få fram materialet til Tatour og Weizman for eit norsk publikum, og fekk til dette i samarbeid med dokumentarfestivalen og fleire støttespelarar. Kolbenstvedt, kjend som skodespelar frå teaterkompaniet De Utvalgte (m.m), har og over lang tid vore ein aktiv stemme for kunstnarisk ytringsfridom i Palestina og Israel og har følgt Weizman på deler av reisa fram mot denne førestilinga – hans innsats her har muliggjort eit viktig samtidsdokument av ei teaterframsyning (som eg vil anta fins i opptak.)

I tillegg fekk PEN Norge henta inn Dareen Tatour, som og var til stades på festivalen og påføgjande samtaler under festivalen. At førestillinga stod side om side med Pia Maria Rolls omstridde førestilling Ways of Seeing, ga oss og ei forsterka påminning om at kva for retoriske grep som blir bygd opp rundt ulike kunstuttrykk, og kan ha ei sterk ideologisk føring i seg som og etterstreber å overskugge sjølve utsagnet i kunstverket.

Samtalen mellom Tatour, Weizman og regissøren Nitzan Cohen etter førestillinga, forsterka kjensla av at dette i alle endar er eit kunstverk bygd på rå verkelegheit og enorm menneskeleg styrke til å ville tale sant, på tvers av etablerte skiljelinjer og midt blant ulvar og ideologiske demonar. Det nakne ord, har talt, og vil etter alt å dømme finne sin veg til fleire scenar – med tida og i Israel?