Norén om alderdom

Andante

Manus og regi: Lars Norén

Dramaturgi: Irena Kraus

Scenografi: Lars Norén, Dick Sandin

Kostyme: Lars Norén , Åsa Johnsson

Lysdesign: Egil Barcleay Høgenni Hansen

Dramaten, Lilla scenen 1. mars 2019

På gravens rand eller midt i livet, Lars Noréns måte å skrive på fornekter seg ikke. Andante – den musikalske termen betyr jevnt rolig, mellom adagio og allegro – er tredje del av en trilogi om å bli gammel i Europa, med Støv og Vintermusikk som de to tidligere. Men urpremieren på Dramatens Lilla scenen får meg til å tenke på Noréns Høst og vinter fra l989, som nok er hans mest gjennomført konvensjonelle salongskomedie.

På den tiden skrev Norén borgerlige kvartetter. Nå er han 75 og familien har for lengst gått i oppløsning. Nå skriver han om mennesker på livets sluttstasjon. Den rituelle søndagsmiddagen er ikke engang et blekt minne for disse som sitter i hvitmalte stoler på Lilla scenen, omgitt av vegger i betong og glass. Har de spist? Får de mat i det hele tatt? Er det noen som vet? De er utslengt i et fremmed landskap med mennesker de ikke vet hvem er og som ikke aner hvem de selv var en gang.

Men Noréns språk biter fortsatt, – en dialog med stadige avbrudd, med munnhogging og skjellsord og pepret med one-liners som får tilskuerne til å hikste av latter. Her er henvisninger til både Beckett, Strindberg og Bibelen, dessuten får Simone de Beauvoir seg et verbalt spark som minner om at denne dramatikeren også har utgitt dagbøker fulle av den sortens refleksjoner.

Og liksom i salongskomedien får hver og en sin egen monolog. Teksten utvider seg, og alle viser seg ha minner som ikke helt er begravd i glemsel.

Kampen mot språket

Sist Norén satte opp på Dramaten var i 2017 med Stilla liv, som også handlet om liv, død og minne. Det var for første – og forhåpentligvis siste! – gang en forestilling helt uten ord.

Andante – kan kanskje ses som en indirekte forklaring til Stilla liv, som dramatikerens forsøk på å frigjøre seg fra sitt eget litterære språk. Det gikk ikke så bra, og det går absolutt ikke nå heller.

På de hvitmalte stolene har Norén plassert et lite tverrsnitt av klassesamfunnet – Marika Lindströms A er gift med arkitekten B, spilt av Per Mattsson som på stolen ved siden av seg har fått Sten Ljunggrens C, en vaskeekte arbeider! Monica Stenbecks D er en kjent forfatter, men det vet ingen her. Det trengs et besøk av svigersønnen, spilt av Erik Ehn, for at det skal framgå hvor berømt hun er og hvilke mengder med bøker han blir nødt til å ta hånd om etter henne. Selv eier hun, som engang var opptatt av klær, bare syv plagg, alle svarte. Hun tar dem av og på seg i en uendelig rundgang som bare slutter når hun ligger død.

Så visst hender det noe her. Spørsmålet er bare om noen husker.

Og hvem er E, Carl Magnus Dellows merkelige klovnefigur? En litterær skikkelse som sier han har arbeidet med hendene?

Når de vel kommer i gang er Per Mattssons krematoriearkitekt B like rasende og vulgær som Sten Ljunggrens bygningsarbeider C. «Pissrotte!» De to havner til slutt i håndgemeng, fekter med stokker som i sluttscenen av Hamlet. Men det hjelper ikke. Språket greier de ikke å slå seg løs fra. Det stenger inn alle her, mer effektivt enn vegger av betong og glass. Språket er forfatterens eget fengsel. Her blir det også vårt.

Alderdommen som eksistensielt fenomen

De som venter seg debatt om kvaliteten til eldreomsorgen her i landet får det ikke fra Lars Norén. Institusjonen der de hvite stolene står plassert er ytterst rudimentært beskrevet. Et par glade jenter, Siw Marie Andersson og Camilla Rensgård, dukker opp av og til, folder sammen et laken, puffer de gamle ut på en mosjonsrunde rundt stolene, ja danser med dem til og med. Men det er alderdommen som eksistensielt fenomen som interesserer dramatikeren og regissøren.

Men alle de som har besøkt en dement mor på eldresentret kjenner snerten når en fremmed kvinne, Nina Fex, gjør entré på scenen. Varsomt bøyer hun seg fram mot Marika Lindströms A, som høflig ber henne hente et glass vann. Hun er så tørst, så tørst!

Hei mamma, det er jeg! svarer den fremmede kvinnen.

Replikken sier alt, den åpner for et hav av tomhet. Men her får den, liksom i en tv-serie, avslutte første akt og innlede andre. Og Nina Fex som Lisbeth, datteren til A og B, får den utakknemlige oppgaven å i detalj beskrive for de demente foreldrene hvor alene og forsømt hun var som barn. Hun låter som et ekko av alle Noréns selvopptatte døtre. Og moren hun snakker til er en som vinker til sin egen skygge på veggen.

På kanten av scenen plasserer regissøren inkarnasjonen av en idyllisk barndom, selve Barnet, en pike med lyse krøller og blomstrete sommerkjole, eller med lyse krøller og blodige hender. Eller i rosa teddykåpe, da som det barnebarnet de demente besteforeldrene knapt vet at eksisterer.

Mens gamlingene får kjefte og ha seg står kontrapunktet, Barnet, der uten annen funksjon enn som stumt symbol, uttrykk for en sentimentalitet som banaliserer.

Norén som anti-regissør

Lars Norén er en av de få som har erobret en posisjon som auteur i teatret, en som både er dramatiker og som selv regisserer. .

Andante tyder på at det ikke bare er det teatrale ordet og den teatrale skuespillkunsten han vender seg mot, men også selve regissørsfunksjonen. I stykkets første sceneanvisning skriver han at:

Det er nödvändigt att få en publik att inse att det inte kommer att utvecklas en handling på scenen, beröva dem deras förväntan på en dramatisk handling, och händelser som leder till en förklaring.

Det finnes en gylden regel i dramaturgien om at pistolen vi så i første akt skal avfyres i siste. Noréns utopi er snarere et teater som beskriver tilstand, til og med taushet. Og en slags anti-regi, som når han gjør scener mindre tilgjengelige for tilskueren gjennom å la være å løfte fram en handling eller legge scenerier. Her sitter skuespillerne på linje og det meste foregår samtidig.

Det teatret Norén er på jakt etter beskrives kanskje best gjennom musikken.

I Andante er musikken det som står igjen når alt annet reduseres.

Musikken tar aktivt del, vi hører den, vi lytter etter den, på scenen danser de til Glenn Miller. Men viktigst er nok den musikken vi ikke hører, den Lindstrøms C vil få oss til å høre, den hun holder om med to tomme hender, som en plate som spiller uten grammofon. Det er et bilde verdig en poet, at vi skal lytte til musikk vi ikke hører, og til musikken i vårt eget liv. Det er en vakker utopi, og vemodig.

Ljunggrens C har myknet under marsjen.

– Bra at noe kan være vakkert, sier den gamle kynikeren. Det tar vi med oss fra Dramaten.