Teater er filosofi i praksis

Rommet er bart. Det er bygget opp noen plattformer av tre. De fire skuespillerne er kledd som om de bar sine egne hverdagsklær. Vi kan være hvor som helst, når som helst.

Det er Kjersti Botn Sandal som er Hun. Hun som først møter en fremmed kvinne, Anne Krigsvoll. Møtet er motivert ut fra en form for omsorg. Hun la merke til kvinnen som satt alene på en kafé. Hun tenkte: «Jeg kan jo spørre om alt er i orden, om det går greit, om det er noe jeg kan hjelpe med». De to blir kjent og det oppstår en nærhet mellom dem. Siden den fremmede kvinnen er blitt involvert i hennes liv, møter de to snart andre som står henne nær; en venn, spilt av Kim S. Falck-Jørgensen, og en kjæreste, Trond Espen Seim, eller gjør de det? Står de henne nær?

Gjennom å iscenesette dramatekstens språkmøter spørres det i hvilke relasjoner vi er nær en annen? Står mor og datter nær hverandre? Er det kjæresten som står oss nærmest eller en venn, kanskje? Ikke den vennen, men en annen? Er nærhet mellom mennesker noe som utvikler seg over tid eller er det noe som oppstår i øyeblikket og så kanskje forsvinner? Må vi være like for å føle nærhet til en annen? Må vi være lik oss selv? Har nærhet å gjøre med omsorg?

Mellomrommet

Språket i Lygres drama spør gjennom å skape relasjoner og møter. Det smyger seg frem og skaper rom for svar. Men det rommet som skapes er et mellomrom. Teknisk sett anvendes det et brechtiansk grep som markerer avstand og fremmedhet. Dette gjøres slik at rollene markerer en avstand til seg selv. Skuespillerne snakker ikke direkte til de andre, som vanlig er i en dialog, men markerer en avstand. «Hun sier: Jeg sier», «En fremmed sier: Jeg sier. Jeg så ikke deg». Skuespillerne mestrer denne teknikken godt, og spillestilen blir aldri redusert til realisme eller følsom inderlighet, slik det for eksempel ble i Stubøs oppsetting av Lygres stykke Jeg forsvinner. I en normal samtale ville ikke den som taler referere til sin egen posisjon som talende. Aktørene på scenen er både en tredjeperson og en rolle og et jeg som både er fremmed for seg selv og nær seg selv. Spillestilen markerer en eksistensiell realitet.

Lygre har lenge eksperimentert i sine skuespill med å uttrykke denne eksistensielle nær/fjern heten eller verken/eller heten i vår opplevelse av oss selv og andre. Gjennom å mestre spillestilen og tydeliggjøre mellomrommet oppnår skuespillerne at publikum følger deres ord og bevegelser med nærmest åndeløs spenning. Kjersti Botn Sandal berører oss i særlig grad med sitt åpne og bevegelige ansikt og sine utrykksfulle bevegelser. Hun mestrer kompleksiteten i menneskets erfaring av seg selv og verden, samtidig som hun er der; hun er noe for seg selv og for andre.

Når teatret klarer å gjøre språk til virkelighet

For å utdype de mange ulike posisjonene vi inngår i i våre liv, dobles personene. Vi møter ikke bare en venn. Men to, ikke en kjæreste, men to. Den fremmede kvinnen er til tider moren; hun som var død. Rollebyttene er effektivt markert på scenen gjennom bruk av humor. Særlig vennen er morsom. Og skuespillernes tydelige diksjon og mimikk gjør rolleskiftene og det at identitet er i flyt mellom indre og ytre, nærhet og avstand, påtagelig og gjenkjennelig i våre egne liv.

Som sirkler i vann, bringer møtene oss nærmere en erfaring av oss selv, en erfaring av å være i verden. Selv om perspektivene skifter og rollene dobles og byttes, er strukturen helhetlig og skiller seg fra tidligere og mer fragmenterte skuespill av Lygre. Med fokus på møtet mellom mennesker i grunnleggende menneskelige relasjoner kommer dette stykket til å ligge nærmere opp til Jon Fosses dramatikk, til for eksempel Skuggar fra 2007, enn noen av Lygres tidligere stykker. Men mens Fosses drama Skuggar er grunnleggende teologisk-filosofisk-poetisk i sitt fokus på menneskets eksistens, er Lygres drama mer avhengig av å bli iscenesatt for å vise seg i sin fulle tyngde. Lygres språkmøter stiller spørsmål ved språkets evne til å gi svar. Hos Fosse bærer det poetiske språket det hele, både teologien og filosofien. Men i oppsettingen av Meg nær er det teatret som gjør språket til virkelighet. Dette er virkelig godt teater!

Omsorg som grunnbetingelse for væren- i-verden

Hun er sentrum i relasjonene. Dette er hennes liv. Hun er i sorg. Hun spør en venn om omsorg: «Hun. Jeg sier: Jeg trenger deg. Jeg sier: Jeg klarer ikke å dra hjem alene. Jeg spør: Kan du ta noen dager fri og bli med meg?» Men nærheten mellom vennene er ikke der lenger, så omsorgen uteblir.

For filosofen Martin Heidegger er omsorg et grunntrekk ved vår erfaring av å være i verden.*

«Mennesket kan etter denne filosofien ikke reduseres til en passiv betrakter av verden eller organisme som utnytter omgivelsene til bestemte formål, men vi er i utgangspunktet en eksistensform som forholder seg omsorgsfullt til verden. Siden dette er vår grunnleggende væremåte, skyldes mangel på omsorg en form for fremmedgjøring overfor oss selv og verden…» (Grelland 2019: 1) .

Vår erfaring av verden er basert på et førstepersonsperspektiv – en væren i verden – en væren her. Jeg er ikke et spørsmål om hvem jeg er, men hvordan jeg er i verden, sier Heidegger. Eller; hvordan jeg erfarer at jeg er nær meg selv i verden?

Og, ifølge Heidegger, er det er ikke bare meg og noe fremmed som er verden for meg, men jeg er meg fordi jeg er i mine relasjoner i

Meg nær

Av Arne Lygre

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostyme: Katrin Nottrodt

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Lyddesigner: Juhani Silvola

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Amfiscenen, 5. mars

verden, i min eksistens som omsorg. Denne omsorgsrelasjonen er helhetlig og inkluderer det fremmede (i andre og i meg selv).

Kanskje er det bare teatret som kan vise at vår hverdagserfaring er filosofisk? Bare teatret har ikke alene ordene og ikke alene filosofien, men oss, scene og publikum som et grunnvilkår for sin uttrykksform. Tenker vi slik blir det i teatret at vi kan erfare best nærheten til vår egen eksistens. Filosofien kan lodde dybden i en tanke, det litterære språket kan skape et imaginært mulighetsrom, men teatret kan handle med dybde og gjøre noe virkelig for oss som er publikum.

I antikken visste man at teater og filosofi var nært beslektet

Det er ikke tilfeldig at Aristoteles skrev dramatikkens og iscenesettelsens poetikk. Riktignok var denne strukturert i sitt narrative forløp, som fabel, og dermed uttrykket seg mer som en logisk tese enn som en fenomenologisk erfaring. Men teater og filosofi har helt fra teatrets opprinnelse av vært nært beslektet. Det er ikke ofte at vi ser dette så tydelig som i Meg nær. Det er interessant å observere at Lygre i sitt forfatterskap har beveget seg nærmere og nærmere eksistensens grunnvilkår, der mennesker er ulike, i kjønn, rase, rolle, perspektiv og posisjon, men samtidig like i sine grunnbetingelser. Lygre gir teatret mulighet til å uttrykke dette uten å gripe tilbake til en tradisjonell dramatisk dramaturgi eller karakter- og identitetsforståelse. Han mestrer en post-dramatisk uttrykksform, men uten å falle i en postmoderne felle, der verdirelativismen dyrkes. For eksistensens grunnbetingelse er omsorg, og omsorgen er reell og ikke relativ. Dette er simpelthen veldig godt gjort og veldig spennende tenkt og realisert scenisk!

Eksistensen er skiftende, men likevel stabil i det jeg vil kalle sin omsorgsrealitet. Lygre og teatret klarte rett og slett å ansvarlig gjøre postmodernismen. Det var så bra å være vitne til dette. Jeg erfarte der jeg satt på Nationaltheatrets Amfiscene at noe viktig tok form. Dette vil jeg kalle kvalitet. Jeg erfarte at noe nytt skjedde der og da, noe veldig gammelt fikk en ny aktualitet for meg, for oss som er tilskuere. Vår menneskelige grunnbetingelse fikk igjen en gjenkjennbar skikkelse i en ellers så fragmentert og skremmende verden.

Ute på gangen etter forestillingen var folk blide og lattermilde, men litt blyge. Det var akkurat som om vi var kledd av for hverandre. Vi var avslørt.