Dandy Dionysos-Dorian

«Så sørgelig, så uutholdelig, så vanvittig trist. Det er så ubeskrivelig smertefullt. Jeg kommer til å bli gammel og skrekkelig stygg. Men dette bildet vil alltid være ungt. Om det bare hadde vært omvendt!»

Bildet av Dorian Grey

Av Oscar Wilde

Regi: Hildur Kristinsdottir
Dramatisering: Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson
Scenografi og kostymer: Katja Ebbel
Lysdesign: Are Skarra Kvitnes
Musikk/lyddesign: Magnus Børmark
Maskør: Marianne Aunvik
Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg
Meddramaturg: Eirik Willyson

Med: Mats Moe, Kenneth Homstad, Trond Peter Stamsø Munch, Ida Cecilie Klem, Janne Kokkin, Ragne Grande

Trøndelag Teater, Studioscenen, première 6. april 2019

Selvfølgelig er det lett å speile Bildet av Dorian Gray i dagens samfunn. Oscar Wildes roman fra 1891 handler om den unge og usedvanlig vakre Dorian som forsøker å unnslippe tidens tann ved å la et portrettbilde av ham eldes og forfalle fysisk i stedet for ham, og hvis hedonisme og selvforelskelse er skadelig både for sjelen og alle i kretsen hans.

Forfengelighet og fasadedyrking virker uforholdsmessig viktig i verden i dag, blant annet gjennom den utbredte poseringen på sosiale medier og en industri som gjør at det er mulig å bevare et ungt ytre lenger enn naturlig. Dette har faktisk ført til at et syndrom er kalt opp etter helten i Wildes roman: Dorian Gray-syndromet manifesteres i en ekstrem opptatthet av egen framtreden og angst for egen aldring.

I Trøndelag Teaters versjon av fortellingen er det også den blendende fasaden som dyrkes, på fengende og underholdende vis. Men den ikoniske romanens potensiale for kritikk av samfunnsstrukturer oppleves litt uutnyttet.

Didaktisk

Regissør Hildur Kristinsdottir og dramatiker Erik Willyson har tidligere samarbeidet om forestillingstrilogien Klassikere for Kids, et prosjekt som besto i å omskape utvalgte litterære klassikere, opprinnelig forfattet for voksne, til aktuell scenekunst for barn og unge. Forestillingene ble belønnet med Heddapris-nominasjoner og kritikerhyllest, er kjente for å være nokså kompromissløse i formgrepene og en uttalt ambisjon om ikke å undervurdere sitt publikum.

Heller ikke med Kristinsdottir/Willysons versjon av Bildet av Dorian Gray legger opp til en teksttro tolkning. Det er ikke bare selve romanen som har vært omdreiningspunkt for forestillinga, men også livet til forfatteren.

Både i en prolog og midtveis får vi gjenfortalt deler av rettsaken mot Wilde, som på høyden av karrieren ble stevnet for sin homoseksualitet og sin «grove umoral». Prologen blir delvis framført av regissør Kristindottir – i form av en stemmesatt discokule, delvis av de to skuespillerne Janne Kokkin og Ida Cecilie Klem i dommerkapper- og parykker. Selv om dette partiet og poenget er halt litt langt ut og oppleves i overkant didaktisk, setter det visuelle i prologen tonen for det vi skal oppleve i det følgende: Det strekker seg fra barokk til disco, fra aristokratisk spillestil til slapstick.

Hollywood-trapp for tragedien

Katja Ebbels scenografi er dominert av ei svær, lyseblå trapp som fungerer like godt for ekspresjonistiske utbrudd på de forskjellige trappeavsatsene som for koreografi ala Hollywood-musikal. Referansene i scenografi, kostymer, spillestil og musikk er hentet fra forskjellige tidsepoker, men peker for det meste i samme retning; assosiasjoner til en dandys livsstil opp igjennom tidene. Tunge draperier, fasaner, blomstrete tekopper, Chopin og rysjebluser blomstrer side om side med discokuler, Pet Shop Boys og dansing i bar overkropp. Det er noe Orlando-aktig over skildringen, der hovedpersonen Dorian beveger seg fra 1800-tallets salonger til åttitallets homseklubber.

I forbindelse med premieren på Bildet av Dorian Gray har Trøndelag Teaters foaje blitt gallerirom for en rekke av Håkon Gullvågs mange Dorian Gray-motiver. Maleriene viser en ganske surrealistisk tilnærming til teksten, noe som også er gjeldende for denne sceneversjonen. Det legges mer til rette for fri assosiasjon enn narrativt begjær.

Passasjer fra romanen er gjengitt nær ordrett av skuespillerne, selv om fortellingen er komprimert, og noen av skuespillerne får gjengi replikkene med sine egne ord. Dette gjelder både bruken av slepende trøndersk og av innskutte moderne ord som «smashing», «sabla» og «ræva». Manus er også krydret med egne vrier og teaterinterne vittigheter: «Vi kunne starte et nytt teater… Artaud møter Abramovic?» – uten at disse får utvikle seg til noe mer enn nettopp vittigheter.

Dorians store kjærlighet, skuespilleren Sibyl Vane (Ida Cecilie Klem) innleder sin opptreden i stykket med «Hvorfor skal vi snakke om Faust? La oss snakke om Gretchen!», sannsynligvis et spark mot Nationaltheatrets Vi må snakke om Faust – hvor det er litt vanskelig å få øye på hvorfor vi skulle snakke om nettopp ham, igjen. Men heller ikke i Dorian Gray på Trøndelag teater snakkes det særlig mye om dette stykkets Gretchen – altså den uskyldsrene Sibyl Vane. Heller ikke her har hun så mye å si utover å bli begjært eller å begjære, noe som i beste fall er ment å understreke nettopp hvor krevende det er å bevege seg vekk fra de stivnede oppfatningene av kvinner i teatret.

Åpenbaringen

Trøndelag teater-debutant Mats Moe oppleves akkurat som så mye som en åpenbaring som en Dorian Gray skal. Det faller englestøv når han dukker opp øverst i trappa, han er sminket som en stumfilmstjerne, og de lyse lokkene og pastellfargede antrekket understreker hans skinnende aura. Dette leder naturlig over i Kristus- og Dionysos-aktige positurer. Men fra kristusdyrkelsen går det altså nedover med vår helt.

Selv om Mats Moe gjør en god (Kristus-)figur, er det Kenneth Homstad som Lord Henry som stjeler showet. Han spiller som en sleipt forførende Mefisto eller slange i Paradiset, som lokker Dorian til seg med innsikt og kunnskap - at livets eneste mål er selvutvikling og jakten på nytelse - og framfører replikkene med sin umiskjennelige komiske timing. Få behersker kunsten å drikke te fra porselenskopper på en så behersket hysterisk måte som ham.

Mye av komikken i forestillinga skyldes at romanforelegget i seg selv også i stor grad er komisk. Tragediefortellingen inneholder flere vittige replikker og passasjer – som blir gjengitt på scenen. Men det komiske i sceneversjonen ligger også i at omformuleringene av flere av sitatene er nokså barnslige, at manuset er blitt kuttet til beinet i forhold til romanen, og at det dermed ofte ikke blir noen oppbygging til og foranledning for alle de svulstige utsagnene.

Posering

Trøndelag Teaters versjon av Dorian Gray har potensial til å bringe inn nye perspektiver på en ikonisert fortelling. Den tematiserer blant annet det å bruke tragediene livet byr på som posering, og som nevnt det overflatefokuset som sies å dominere vår kultur i dag.

Det hele er underholdende og blendende, men det er vanskelig å bli særlig berørt av det som formidles. Jeg opplever at flere av enkeltelementene ikke er helt knadd godt nok, mye skjer liksom i løse lufta. Det er for eksempel interessante forbindelser mellom Wildes liv og kunst, men slik det blir presentert her oppleves det mest som en skjematisk tilnærming.

Når kjæresten Sibyl Vane tar livet sitt gjør det ikke dypere inntrykk på Dorian. Når Dorian Gray mot slutten av denne forestillinga tar sitt liv, bryr det strengt tatt ikke meg så mye. Men det er kanskje ikke poenget her heller. Brikt Jensen skriver i et etterord til en norsk versjon av Bildet av Dorian Gray at «problemet for dandyen er at han så lett blir angrepet av lede, etes opp innenfra. Livet setter ikke spor, så alt blir likegyldig.»

Dermed er det kanskje helt i tråd med romanens tematikk at vi også møter skildringen av tragedien om Dorian Gray på Trøndelag teater kun med et skuldertrekk. Dette sjekker inn under estetisismen Wilde kan sies å være en representant for: At kunsten skal konsentrere seg om å være skjønn, heller enn å tillegges en dypere mening. Slik temaene presenteres her blir jeg både underholdt og lattermild, med ledes egentlig ikke videre til hverken engasjement eller refleksjon. «All kunst er på en gang overflate og symbol. De som går under overflaten, gjør det på eget ansvar» skriver Wilde i det berømte forordet til romanen Bildet av Dorian Gray. Det er dette ansvaret det kunstneriske teamet kanskje ikke har villet ta.