Å gjenfinne seg selv

Forestillinga Sommeren uten menn starter med den knallgode åpningssetninga fra Siri Hustvedts roman: «Noen tid etter at han hadde sagt ordet pause,

Sommeren uten menn

Av Siri Hustvedt

Dramatisert for scenen av Karen-Maria Bille og Peter Langdal

Oversatt av Marianne Sævig

Bearbeidet av Victoria H. Meirik, Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Kostymer: Alva Brosten

Lyddesign: Norunn Standal

Videodesign: Ivar Smedstad

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, hovedscenen, 25. april 2019

ble jeg gal og havnet på sykehus.» Og det fortsetter slik: «Han sa ikke Jeg vil aldri se deg mer eller Det er slutt, men etter tretti års ekteskap var pause nok til å forvandle meg til en sinnssyk med tanker som eksploderte, rikosjetterte og skjente inn i hverandre som popkorn i en mikrobølgepose.» Det er Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen som spiller hovedpersonen Mia og alle bikarakterene. Skuespillerne har en lekenhet i arbeidet med romanstoffet, det ligger noe lekenhet i Victoria H. Meiriks regi også, men forestillinga sliter med å gjøre roman til teater. Dramatiseringa av romanen fungerer ikke optimalt, det blir for mye gjenfortelling til at vi kommer ordentlig inn på hovedpersonen.

Kvinneskam

Oslo Nye Teater skal ha honnør for at de setter opp ei slik kvinnesterk forestilling. Det er ikke ofte vi ser den middelaldrende kvinnen på scenen, dessverre. Salen var fylt av kvinner, og det virket som om dette var noe som gikk hjem hos de fleste av dem.

Det er noe skammelig over å bli bedratt og sviktet. Og det å bli utstøtt er farlig for et menneske. Det er dette både romanen og forestillinga tematiserer. «Pausen var fransk, med glatt, blankt, brunt hår. Hun hadde anselige bryster som var ekte, ikke kunstig fremstilt», forteller Kråkevik som Mia og blir supplert av Dahl Sæther og Svendsen med at Pausen hadde et ypperlig hode og var tyve år yngre enn Mia. En klisje av et brudd: Boris som er en mann på litt over seksti finner ny ung kvinne og forlater sin aldrende kone. Mia får sjokk og blir gal – hun blir psykotisk og innlagt, men kommer seg forholdsvis raskt. Hun klarer ikke lenger være i leiligheten, det gjør vondt å bo sammen med tingene hun og Boris hadde sammen. Ting som glasset med tannbørster i for eksempel, blir noe det blir for smertefullt å forholde seg til. Mia flytter hjem til mor, eller hun leier seg en leilighet like ved der moren bor på et pleiehjem. Gjennom å møte moren og hennes venninner får vi innblikk i hvordan kvinneliv for gamle er, gjennom at Mia blir lærer på et kurs i diktskriving for 12-13-åringer får vi innblikk i den sårbare puberteten – både gjennom de unge jentene på kurset og gjennom Mias minner fra sitt eget liv. Fine utgangspunkt, men forestillinga sliter med å komme under huden på karakterene. Hvor er galskapen og smerten?

Stedet

Nylig så jeg Espen Klouman Høiners forestilling Vi, folket der han på teatralt vis formidler historien til en kvinne i en småby i Midtvesten. Verket formidlet en empati med og respekt for de portretterte menneskene. Vi kom under huden på dem. Stedet Sommeren uten menn forholder seg til er også en småby i Midtvesten. Hovedpersonen er oppvokst her, men bor nå i Brooklyn og underviser på universitetet. Det ligger en liten tone av nedlatenhet overfor de menneskene hun møter i småbyen. Naboen, som er småbarnsmor med en i overkant aggressiv mann, klager over at hun ikke tok skolen alvorlig og skaffet seg en utdanning. Tekstilkunstneren forkledd som håndarbeidslærer på barneskolen som ikke får vist fram sine frekke og frodige broderier før etter at hun er død, vekker medynk, men jeg savner at vi løftes enda mer inn i dette universet. Er det mengden av stoff som gjør at stykket ikke lander helt her?

Rommet

Ivar Smedstad har laget videodesign. Videoprojeksjonene av tekst på bakveggen i starten virker litt masete, men de fungerer godt for å vise tekstmeldingene som går mellom Mia og Boris seinere i forestillinga. I store deler av stykket vises projeksjoner av sommerlig natur på bakveggen. Det er grønn hage der skuespillerne blir live-filmet inn. Det er øyer, hav og fjell. Det er vakkert og behagelig å se på, men det tar ofte fokus bort fra skuespillernes arbeid på scenen. Uttrykket kommer til å sprike litt. Ellers er scenen full av møbler som ser ut som om de er vilkårlig plassert, som om de sto på et lager. Dette understreker kanskje Mias ommøblering av sitt eget liv. Ting er ikke på plass.

Å overleve avvisning

Mia er en intellektuell person, men hun reagerer faktisk fysisk på å bli forlatt av ektemannen. Hun blir psykotisk og utagerende. Det er først og fremst Kråkevik som gestalter Mia. Hun spiller henne nokså tørt, Mia blir en nokså stiv karakter. Galskapen og smerten kommer ikke til overflaten. Kråkevik briljerer med sin fantastiske sangstemme, sangsnuttene kunne kanskje vært enda bedre integrert i stykket. Svendsen og Dahl Sæther briljerer med sitt fysiske skuespillerarbeid. De har en herlig lekenhet som barn og mann (Svendsen) og som den gamle Abigail med rullator (Dahl Sæther). De er infame unge jenter, og Dahl Sæther har en friskhet som Mias datter og Svendsen er varm og solid som Mias mor.

Stykket tar for seg det arbeidet som kreves for å komme gjennom en slik avvisning Mia utsettes for. Det er først og fremst gjennom bikarakterene at dette arbeidet foregår. Gjennom den unge, litt rare, flinke jenta Alice blir vi vitne til det nådeløse i å bli utestengt og mobbet av de hun trodde var venninner hun kunne stole på. Gjennom den gamle Abigail kommer det å ikke ha fått vist fram sitt egentlige jeg til syne. Kunsten hennes har hele Abigails liv vært skjult i broderienes rysjer og folder. Mia kommer styrket ut av denne sommeren uten menn, men jeg savner et enda bedre manus for en slik undersøkelse av disse kvinnelivene.