Godt valg

Styret har åpenbart lagt vekt på at ledererfaring, i ansettelsen av Kristian Seltun som ny teatersjef. Seltun har vært sjef ved Trøndelag Teater, Black Box teater og Teaterhuset Avant Garden, og stilte i særklasse i forhold til de andre søkerne. Men ansettelsen føyer seg også inn i det som Hans Rossiné kalte stolleken. Ansettelsene følger en opptrådt løype, hvor den ene sjefsstillingen leder til den neste, hvis man først har blitt endel av klubben. Kristian Seltun har likevel hatt en annerledes karriérevei enn the ususal suspects, siden han startet som teatersjef i et frigruppemiljø, som ble betraktet som den fattige fetteren. Som teatersjef på Black Box teater lykkes han, med støtte av styre og eiere, i å profesjonalisere det. Både ved å heve terskelen, og å satse på kunstnerskap som betydde en enormt viktig tilvekst på det frie feltet, hvor 80tallsgruppene Verdensteatret og Baktruppen i lang tid hadde vært the one and only (eller kjempet om å være det). Men også og ikke minst i forhold til å vise gjestespill med kompanier som tg STAN, eller Jan Fabre, som Nationaltheatret burde ha rullet ut den røde løperen for, men som ble vist på lille Black Box på Aker brygge, uten at det kom noen og skrev. Men det internasjonale programmet til Black Box teater kom til å bli milepæler og satte en standard, som utover på 00-tallet, sammen med vitaliseringen av Ibsenfestivalen under Eirik Stubø, tilførte norsk teater, og ikke minst teaterscenen i Oslo en dynamikk - som vi i dag dessverre mangler - mellom norsk og internasjonal scenkunst i verdensklasse.

Da Black Box teater flyttet fra Black Box til Rodeløkka, var kompanier som De Utvalgte og Sons of Liberty (med Lisa Lie) og Vegard Vinge og Ida Müller (med Gengangere 2007/08) med på å gjøre Black box til teatret der det skjedde. Først og fremst fordi det var så gøy, men i dag er det naturligvis like mye fordi det har satt så sterke avtrykk. Da det ble kjent at Kristian Seltun skulle bli teatersjef på Trøndelag Teater, var det både veldig overraskende, for hvorfor forlate et teater som gikk så bra? men samtidig var det det likevel ikke. For gjennom sporadiske samtaler hadde jeg skjønt at Seltun også var interessert i det som foregikk på institusjonsteatrene, og på Nationaltheatret ikke minst: For ved siden av Black Box, var det Nationaltheatret som under Eirik Stubø sto for den viktigste fornyelsen av norsk teater på midten av 00-tallet. Kristian Seltun var kjent med Trondheim, og han hadde erfaring som dramaturg ved Trøndelag Teater. Men om han ville takle overgangen til et rimelig traust institusjonsteater, var et åpent spørsmål. I sin sjefstid på Trøndelag teater har han steg for steg lykkes i å bygge ned barrierene mellom det folkelige teatret og det angivelig smale. Det har både knyttet seg til å iscenesette en upopulær klassiker som Ibsens Når vi døde vågner på hovedscenen i en scenografi som nærmest så ut som en kunstinstallasjon, men likevel få publikum med å reisen, eller å sette opp Bør Børson på en måte som brøt totalt med Rolv Wesenlund-versjonen, men som likevel, nettopp ved å understreke forskjellen, fikk publikum med på leken. Samtidig har Seltun satt opp Jelinek, et ukjent Büchner-stykke som Leonce og Lena, og ikke minst knyttet til seg yngre regissører som Johannes Holmen Dahl og Ole Johan Skjelbred, eller auteur-regissører som Lisa Lie.

Det store spørsmålet nå, er om Kristian Seltuns lange fartstid og suksesshistorie har ført til at han har nådd middagshøyden? Nationaltheatret er et teater som lider av å fremstå som en produksjonsmaskin, som tidvis lykkes, andre ganger ikke. Hvor Jonas Corell Petersens serie fra Vi tygger på tidens knokler til Savnet fellesskap, eller oppsetningene til Laurent Chétouane, defintivt har vært med på å gi Nationaltheatret cred, men teatret har savnet en tydelig retning, og ikke minst har jeg savnet den dynamikken som fantes mellom det norske og det internasjonale under Stubø. I sin tid som teatersjef i Trondheim har ikke Seltun hatt ressurser eller et mandat i forhold til dette. Men det er en oppgave og utfordring som jeg håper at han kan ivareta som teatersjef på Nationaltheatret. På Det Norske Teatret har Erik Ulfsby modernisert og styrket teatrets profil gjennom en satsning på aktuelt og samfunnsengasjert teater og flerkultur. Med Kristian Seltun har Nationaltheatet også fått en sjef som er pågående og aktiv i samfunnsdebatten. Men som også er en slags kunst-nerd. Og det har teatret godt av i en tid hvor man stadig skal legitimere seg gjennom andre hensyn. Nationaltheatret trenger å gjenvinne den internasjonale posisjonen det hadde under Stubø. Mye tyder på at Kristian Seltun er riktig mann på riktig post.