Å høre sammen

I forbindelse med Sverre Bjertnæs’ utstilling Ikke alt som har vært, skal være med videre ble Arne Lygres enakter Du finnes vist to

Du finnes

Tekst: Arne Lygre
Skulptur: Sverre Bjertnæs + Void

Regi: Johannes Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Skuespillere: Gjertrud Jynge og Håkon Ramstad

Haugar Vestfold Kunstmuseum, 28.april 2019. Spilles også 27. og 28. juli 2019

ganger søndag 28.april. Stykket ble vist i den monumentale borggården på Haugar Kunstmuseum. Stykket står som et selvstendig verk, men kommer også til å fungere som en forlengelse av Bjertnæs’ utstilling – spesielt siden det kommuniserer direkte med tre skulpturer som er plassert i borggården. Lygre og Bjertnæs har samarbeidet tidligere med stykket Minner om oss som ble vist på Galleri Brandstrup i Oslo som en integrert del av utstillingen Det kollektive mennesket. Jeg forstår det slik at Du finnes er nummer to i en planlagt trilogi.

Å lytte, å se

I uterommet, borggården, er det plassert to rekker med stoler med tilhørende hodetelefoner. Det kommer etter hvert så mange som vil se at stolrekkene må utvides. Rekkene står mot hverandre, men langt fra hverandre, det understreker den gedigne størrelsen på dette uterommet. I midten står Bjertnæs’ monumentale skulpturer. Det sies at de representerer mor, far, barn eller mann, kvinne, barn. En av skulpturene er en rektangulær åpen form med et firkantpreg, èn er en kompleks åpen form og èn er tett med en slett overflate – som et slags kvadratisk bord, eller benk, på undersiden ser det ut som om det renner eller drypper massiv masse fra den. Vi legger etter hvert merke til de to skuespillerne – Gjertrud Jynge og Håkon Ramstad. Vi hører dem før vi ser dem. Vi hører pusten deres gjennom hodetelefonene sammen med lyd av vind og fugler, og litt lyd fra byen. Skuespillerne står i starten langt fra hverandre. Denne fysiske distansen, og nærheten lyden vi har på øret gir oss gjennom replikkene deres, understreker forholdet mellom disse to menneskene i stykket.

Forhold

«Mann» og «Kvinne», henholdsvis Ramstad og Jynge, er de to karakterene vi møter. De har et noe komplisert forhold. «Mann» er gift med Signe, «Kvinne» var læreren til barnet deres, Daniel, som døde i en ulykke. Han og hun har kjent hverandre, og hatt et seksuelt forhold, en god stund. De har prøvd å gå fra hverandre, men de klarer ikke å gi slipp på hverandre, og «Mann» ønsker ikke å skille seg fra kona. De er bundet til hverandre i stykket – de slipper ikke løs fra hverandre. Dialogen som ofte foregår i diagonaler i borggården er som en kjærlig kamp – en sparring. Forholdet deres er fullt av både lengsel, begjær og smerte, men alt formidles dempet og dannet, men med en besnærende intensitet. Det er en jevn flyt i teksten – så plutselig kommer det kast som snur rundt på handlingen. Skuespillerne reagerer mykt på disse vendepunktene i teksten. Det er kanskje nettopp dette at de spiller så dempet som gjør at det får en slik sterk virkning på oss som tilhørere og tilskuere. Vi forholder oss både nært og distansert til verket på samme tid. Lyden på øret blir nærmest intim, vi kommer tett på karakterenes indre liv. Hodetelefonene gjør også at vi distanserer oss litt fra det rommet vi befinner oss i, fiksjonen understrekes.

Dialog

Lygres stykke står i dialog med Bjertnes’ utstilling på flere plan. Det mest innlysende er forholdet til skulpturene i borggården, men stykket kommuniserer både tematisk og stilmessig med resten av utstillingen. Verkene inne i utstillingslokalene er bevisst iscenesatt. Dette er en retrospektiv utstilling, hovedsakelig med verk fra de siste ti årene. Verkene er ikke en rekonstruksjon av tidligere utstillinger, men en iscenesettelse av noe som har vært, ifølge Bjertnæs selv og Tone Lyngstad Nyaas som har kuratert utstillinga. Bjertnæs er en kunstner som er opptatt av det umiddelbare i kommunikasjonen – «kunst uten publikum er meningsløst», hevder han. Det er absolutt spor etter teatralsk dramaturgi i utstillingen. Utstillingen er ikke bygd opp kronologisk, men som rom som på en måte forteller historier. Historiene er av en emosjonell karakter – rommene oppleves svært forskjellig. Noen er dystre med bilder som gir assosiasjoner til død og dyp melankoli. Rommet med verket «Den natten vi snakket om alt» er mytisk og episk – og absolutt teatralt. Rommet med portretter av ungdommer er nesten skummelt konfronterende.

Lyrisk

Titlene på Bjertnæs’ verk er ofte litterære – som for eksempel tittelmaleriet Ikke alt som har vært, skal være med videre, de strekker på en måte hånden ut mot Lygres tekst. Lygres stykke tydeliggjør umiddelbarheten – teaterstykket er her og nå. Ramstad og Jynges eminente skuespillerarbeid må framheves. Johannes Dahls regi er god, enkel og presis.

Det blir spennende å følge dette samarbeidet videre!