«Jeg vil være annerledes»

Reza Abdoh (1964-1995) framstår som en av de mest radikale kunstnerne i amerikansk avantgardeteater, han uttalte seg sterkt negativt til Reagan-

administrasjonen, dens håndtering av AIDS-krisen på 80-tallet, og benektelse av at den fant sted. Abdoh døde selv av AIDS i 1995. Han ville ikke at noe av hans dramatikk skulle settes opp av andre etter hans død. Hans forestillinger er dokumentert på video og kan nå ses på en rekke tv-skjermer, projisert stort på veggene i Kunst Werke, som er en av de viktigste arenaer for samtidskunst i Berlin. Her vises det samtidig en retrospektiv utstilling av David Wojnarowicz, en annen kontroversiell amerikansk billedkunstner som også døde av AIDS. Wojnarowicz arbeidet med video og fotografi. Utstillingene er produsert av og er tidligere vist på MOMA i New York i 2018. 

    Utstillingene setter fokus på en tid som mange kanskje har begynt å glemme. En tid da mange kunstnere døde unge av AIDS, og da begynnende kunstnerskap som kunne blitt store ble av avbrutt av en tidlig død. Reza Abdoh klarte på noen få år å bli en markant stemme i amerikansk teater og mot slutten av hans liv ble hans forestillinger vist på de viktigste festivalene i Europa.

Provokatør

De fleste av Abdohs produksjoner inneholdt nakenhet, sex, provoserende språk, og ble ofte spilt i rom som ikke var teaterscener. Pressen slaktet og hyllet ham, han var innvandreren som uhemmet kommenterte og radbrekket den amerikanske kulturen, og som sette fokus på AIDS-krisen og homoseksualitet. Han var kanskje mytoman, for mye av det han sa i intervjuer var vill fantasi, og det er derfor nesten umulig å vite noe om hans liv, utover det som er dokumentert fra forestillingene.    

    «Få mennesker i amerikansk teater har blitt berømte så fort som Abdoh, og få har provosert og skapt så mye bråk og vist så sterke følelser som ham. De som arbeider med ham får en erfaring for livet og mange eks-kolleger kjenner seg forrådt. For noen er Abdoh en visjonær med et dypt ansvar for menneskeheten, en kunstner med en nesten grusom følsomhet overfor skuespillerne og deres drømmer. For andre er han en gal mann som tyranniserer mennesker og får dem til å utføre utrygge, farlige handlinger og en som plagierer», skrev Stephen Mikulan i LA Weekly.

Kunstwerke-utstilling

De store rommene i KW Berlin inneholder en rekke videoer av hans forestillinger. Tv-skjermer henger høyt på stativer ut fra veggene og viser videoer. Ni av hans produksjoner vises i sin helhet. Publikum overkjøres av inntrykk fordi det vises så mange videoer samtidig. De fleste forestillingene er fulle av visuelt materiale, objekter, video, kostymeskift og nakenhet, det er alltid mange skuespillere og dansere, mest menn. Det er høøt lydnivå og det danses og skrikes. Abdohs skuespillere smører makeup i ansiktene, som så renner ned over de halvnakne kroppene. Han ville at sex skulle være sex på scenen, og ikke fremstilles som romanser eller kjærlighetsforhold. Dette var en tid da Mapplethorps fotografier av nakne svarte menn ble forbudt, hvor Keith Haring døde av AIDS og CNN viste nyheter om en ny dødelig sykdom. Reza Abdoh plasserte dette på scenen i en form som var nervøs, følsom og avslørende. Arbeidene kan få en til å tenke på norske Vinge/Muller. Jeg vet ikke om de kjenner til Reza Abdohs forestillinger, men det fins mange likehetstrekk i det visuelle og i dramaturgien, selv om deres temaer ikke er homosex, AIDS eller rasespørsmål. Det fins også forbindelser med Christoph Schlingensiefs forestillinger. Schilngensief representerte Tyskland på Venezia-biennalen i 2011 og fikk hovedprisen, Gulløven, og på denne utstillingen ble man også overøst med dokumentariske filmer fra hans teaterproduksjoner, ved siden av hans egen videokunst. Den pågående utstillingen av Reza Abdohs teater viser også hvor vanskelig det er å vise teater som dokumentasjon på video i en utstillingssammenheng. Energien fra scenen og fra skuespillerne blir nesten borte og rommet blir flatt og lite. Man får et inntrykk av formen, av regigrepene, dramaturgien, men sitter igjen med følelsen av at en video er et fattig alternativ til det å se en forestilling. Så lenge det er umulig å se det virkelige kunstverket, forestillingen, er dette eneste mulighet til å få et innblikk i betydelige regissørers arbeid, i tillegg til å lese tekster av og om dem. Det kreves kanskje opptil ti timer å se alle videoene på utstillingen på KW, så de fleste som går på der får bare en rekke inntrykk og fragmenter av forestilinger som det har tatt måneder å skape, og som i Abdohs tilfelle noen ganger varte i tre-fire timer. 

Maksimalisme

Reza Abdohs teater ligner på William Burroughs cut-up metode, og Burroughs var en av hans forbilder. Abdoh var en av de første i amerikansk teater som arbeidet med en komposisjonsmetode som besto av fragmenter fra maleri, dans, opera, undergrunnskultur og film. Gamle måter å lage teater på holder ikke lenger mål, ifølge ham. Han bestemte seg for å bli berømt før han var fem og tjue år.  Quotations from a ruined city ble hans vitnesbyrd om AIDS-epidemien som tok livet av ham selv og mange av hans venner, og i forestillingen vises det fram gravstøtter, oksygenmasker, lyden av åndenød høres og skuespillerne blir svakere og svakere, gjennomsiktige, i tillegg vises det dans som i feberrus og febrilske sex-scener. Abdoh uttrykte noe som ingen andre gjorde i teatret på 1980- og 90-tallet. Han utnyttet skuespillernes mørkeste sider, og hvis de ikke var villige til å by på dem ble de kastet ut av produksjonene. Forestillingene kan oppfattes som maksimalisme, ingenting er realistisk, alt er kunstnerisk, teatralt, med stiliserte kostymer og scenografi, i tillegg til skuespillernes ekstreme bevegelser og stemmer. Antonin Artaud blir et referansepunkt. Forestillingene fremstår som en blanding av Robert Wilson og Wooster Group i et forrykende tempo. Abdoh ville bombardere publikum med «nightmares». Han skapte en spillefilm, The Night Owl. I 2015 laget regissøren Adam Soch en 112 minutter lang dokumentar om Reza Abdoh, Theatre Visionary.

Om Reza Abdohs liv og verk:

Reza Abdoh ble født i Iran i 1963 og kom fra en rik familie. Da revolusjonen brøt ut og Shahen ble avsatt i 1979, flyktet han med sine to brødre til Los Angeles. Han var seksten år da han utga sin første bok med poesi. I årene etter denne tidlige debuten regisserte han en rekke teaterforestillinger som både sjokkerte og fascinerte publikum og presse. Estetikken hentet han fra eventyr, talk shows, rave parties, videokunst og ikke minst fra homoklubber med drag og SM.

Før han flyktet fra Iran, så han i 1972 Robert Wilsons Ka Mountain and Guardenia Terrace på Shiraz Festival, bare ni år gammel, og i intervjuer senere i livet sa han at denne opplevelsen gjorde at han allerede som barn bestemte seg for å arbeide med teater. 

På den samme festivalen, så han i 1976 ungarske Squat Theatres Pig, Child, Fire som inneholdt nakenscener og sex. Abdoh var da fjorten år. Femten år gammel blir han sendt til en eksklusiv internatskole i Sommerset, England, der han ble regiassistent i mange teaterproduksjoner, bl.a. Peer Gynt. I 1979, samme år som Ayatollah Khomeini vender tilbake til Iran, reiste Reza Abdoh til USA med sin far og brødre, hvor han utga diktsamlingen The sound of a poet breathing in an imprisoned air på Vintage Press, som var det viktigste forlaget i USA på den tiden. I 1980 døde faren hans av hjerteinfarkt bare noen dager etter å ha funnet ut at Reza var homoseksuell. Moren, som var italiensk, ble boende i Iran, men skal i følge Reza ha spilt i en av Pasolinis filmer. Men i mye av det han fortalte ble løgn og sannhet blandet i fantastiske historier. I Los Angeles solgte han sex for å overleve, og i 1981 kom de første rapportene om en dødelig lungebetennelse blant homoseksuelle i USA, en immunsykdom som senere blir døpt AIDS. I 1983 regisserte Abdoh en forestilling om mannlige prostituerte som er stengt inne i et hotell, og senere samme år satte han opp Howard Brentons Christie in love, heads, and the saliva milkshake på Fifth Estate Theatre i LA. Reza bodde da sammen med sin bror Sardar som studerte ballett. I 1985 regisserte han Shakespeares King Lear på Gangway Performance Center i LA, i en fiore timers oppsetning. Senere samme år spilte han narren i Robert Wilsons King Lear, men fjernet det senere fra CVen. Reza arbeidet også med video-produksjoner, og i 1985 møtte han massemorderen og satanisten Richard Ramirez som terroriserte California og var med i filmen hans The weeping song. Reza Abdoh regisserte teater i høyt tempo, blant annet tekster av Franz Xaver Kroetz, David Henry Hwang, Euripedes’ Medea, som ble spilt i en basketballhall. Han kalte forestillingen Requiem for a white boy with a white white toy og møtte Brenden Doyle, som ble hans kjæreste.   

Reza Abdoh begynte å skrive egne tekster for teater i 1986. I 1987 så han Peter Brooks Mahabharata i Los Angeles og ble sterkt påvirket av dette ni timer lange indiske epos. Samme år regisserte han Peep Show, hvor publikum ble guidet fra et skittent hotellrom til et annet; i noen rom var det skuespillere, i andre video. Dette er første gang han bruker video i teatret. Reza søker om Green Card og en HIV-test er nødvendig, dermed får han vite at han er positiv.

I 1989 regisserte han Minamata av Mira Lani Oglesby, som handlet om en økologisk katastrofe i en japansk fiskelandsby i 1940, og produksjonen ble et stort gjennombrudd. Samme år kuraterte fotografen Nan Goldin en utstilling i New York som viser AIDS-krisen fram for første gang, Reza flytter til New York, og hadde sin New York-debut i 1990 med en dekonstruert versjon av Brødrene Karamazov, som ble vist i en slaktehall i Meat District, et område med prostituerte og sex-klubber, og med over femti medvirkende aktører. I 1991 startet han sitt eget teaterkompani, Luz Theatre, «luz» betyr «å tenne lyset» på spansk. I 1992 skrev og regisserte han The law of remains, som ble vist i to ballsaler i Diplomat Hotell i New York, like ved Time Square. Teksten handler om møter mellom Andy Warhol, Rudolf Nureyev, Connie Francis og Ronald Reagan. Tony Kushner, hvis Angels in America hadde premiere samme år, forlot premieren i i protest midt under forestillingen.

I 1992 døde en av Rezas skuespillere av AIDS og fem andre fikk påvist HIV-smitte. Samme år ble hans The hip hop waltz of Eurydice invitert til festivaler i Bordeaux og Barcelona. Abdoh fortsatte å regissere teater og skrive i høyt tempo; han visste at han levde i en faresone.Tight right white, basert på en rasistisk roman fra 1950 av Kyle Onstott, inneholdt tyske og jødiske folkedanser og rap-musikk. Susan Sontag så denne forestillingen flere ganger sammen med Annie Leibovitz, som fotograferer Reza og hans kompani. Rezas forestillinger turnerte nå over hele Europa og ble invitert til de største festivalene, som Festival d’Automne i Paris.

    Reza døde av AIDS-komplikasjoner 11. mai 1995, trettito år gammel. Moren klarte å komme seg fra Iran til USA to dager før han døde. Samme år turnerte hans Quotations from a ruined city i hele Europa.

(Publisert, 30.04.2019)