Patosfylt historiedrama

I det tyske kongeriket Württemberg oppsto det omkring 1816-1817 en stor utvandringsbølge etter at et åtteårig utvandringsforbud ble

Skipet de Zee Ploeg

Av Stig Amdam

Regissør og kostymedesigner: Hilda Hellwig

Scenografi: Jan Lundberg og Hedvig Ljungar

Komponist og musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt

Lysdesigner: Hans-Åke Sjöquist

Musiker: Jan Kåre Hystad

Dramaturg: Morten Kjerstad

Den Nationale Scene, Store Scene, urpremière 11. april 2019

Sett 12. april 2019

opphevet. Fattigdom, hungersnød og religiøs diskriminering ledet til at folk forlot sine hjem til lykkelandet Amerika. Tyske samfunn med opprinnelse fra Württemberg ble opprettet i Philadelphia, Pennsylvania. Blant dem var det mange tyske kvekere. For i delstaten Pennsylvania, som var grunnlagt av blant annet en kveker, var det full religionsfrihet. Etter Napoleonskrigene befant Bergen seg i likhet med resten av landet i en økonomisk krise. Det økonomiske sammenbruddet førte til større klasseskiller. Blant annet gjennom en gjeldssanering som rammet de bergenske kjøpmennene hardt. Da skipet de Zee Ploeg forliste utenfor Bergen i 1817 gikk det 60 liv tapt, mens 540 passasjerer overlevde. Det førte til at byens ledere ble stilt overfor både etiske og økonomiske dilemma. Skulle de ta imot emigrantene og adoptere de foreldreløse barna, eller sende dem tilbake til Tyskland? Dilemmaet bød på utfordringer. Passasjerene var papirløse. For å sende de avgårde måtte de få norske pass, som også betød at Tyskland ville sende de tilbake til Norge. Etter mye frem og tilbake fikk passasjerene bli. Men det ble for dem et liv i fattigdom.

Dokumentarisk utgangspunkt

Stig Amdams skuespill Skipet de Zee Ploeg begynner rett på sak med vitneutsagnet til jordmoren Magdalena Raucherin (spilt av Susann Bugge Kambestad) som var ombord på skipet. Hun forteller om de grusomme handlingene kapteinen Manzelmann (spilt av Bjørn Willberg Andersen) utsatte sine 600 passasjerer for. Kaptein Manzelmann unnlot blant annet å gi dem rent vann. For å overleve samlet passasjerene regnvann, som Menzelmann saboterte ved å plassere lik i vannet. I programmet skriver Amdam at replikkene fra rettssaken i Bergen Byrett er direkte sitater. Og at scenene som utspiller seg på skipet også er basert på vitnemålene.

Ombord på skipet var blant annet kirurgen Christian Gottlieb Rieber, hans kone Anna Maria og deres mange barn, deriblant Paul. Sistnevnte ble opphav til den kjente Rieber-familien i Bergen. Selv om Christian (spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg) var lege ble han rammet av arbeidsløshet og diskriminering på grunn av sin tro som kveker. Han og Anna Maria (spilt av Katrine Dale) blir enige om å forlate hjemmet sitt og begynne et nytt liv i Pennsylvania. Det som venter dem er det utenkelige.

Vekselvis får vi i en parallellhistorie innblikk i den bergenske overklassen. Byens ledere snakker om fattigdommen som preger byen, faren for flere utenlandske innflyttere – særlig jøder (og muhammedanere!) som de er redde for. Rasismen er først og fremst økonomisk forankret. Samtidig dreier forestillingen seg også om kampen mellom kjønnene. Det Søsterlige Selskap, som eksisterte fra 1816 til 1819, organiserer matinnsamling til de fattige og oppmuntrer til sparsommelighet. Blant annet ved å handle lokal mat fremfor eksotiske og lukseriøse importerte varer og tekstiler. Lederen for selskapet, Abigael Klagenberg, har publisert en tekst om kvinners rett til å arbeide og bli likestilt. Noe Abigaels ektemann, magistratpresident Reinholdt Klagenberg (spilt av Svein Harry Schöttker-Hauge) og stiftamtmann Wilhelm F. Koren Christie (spilt av Jon Ketil Johnsen) er kritisk innstilt til. Det omtales som uforskammet oppførsel av mennene og blir et problem i ekteskapet mellom Abigael og Reinholdt.

Det Søsterlige Selskap er en historisk bevegelse som i seg selv hadde fortjent en forestilling. Det komiske elementet i scenene som dreier seg om Abigael og Det Søsterlige Selskap blir det til tider lagt for mye vekt på. Eksempelvis i scenen der Abigael (spilt av Marianne Nielsen) sammen med fru Bøgh (spilt av Hedvig Garshol) har kvittet seg med noe kjøtt fordi det ikke er mørt nok og bestilt østers da «de er så deilige på denne årstiden» (sitert etter hukommelsen). Fra dramatikerens side er det antagelig et velment forsøk på å vise overklassens uvitenhet i forhold til fattigdom, dersom dette er fri diktning. Men det får samtidig Det Søsterlige Selskap til å fremstå i et komisk lys det ikke fortjener.

Det er to kamper og former for undertrykkelse som utspiller seg. Den ene blant passasjerene på skipet, og den andre er den Det Søsterlige Selskap kjemper på land. På skipet er Magdalena den sterke kvinnen som taler passasjerenes sak og kjemper med nebb og klør for å overtale kapteinen til å forbedre vilkårene ombord. I desperasjon, og fordi Manzelmann lover henne det, tillater hun mannskapet å forgripe seg på henne i håp om å forbedre situasjonen ombord. Det Søsterlige Selskaps sak om likestilling møter motstand fra datidens vitenskap som hevdet at kvinner ikke har samme hjernekapasitet som menn.

Melodrama

Skipet de Zee Ploeg formidler historisk viktig stoff, og viser at flere av problemstillingene man dengang stod overfor er like viktige i dag; ytringsfrihet, likestilling og fremmedfrykt. Dessverre oppleves teksten og spillestilen til tider for melodramatisk, overtydelig og saktegående. Jeg blir sittende og lure på om melodrama er en smakssak eller om det hører 1800-tallsteatret til? Men melodramaet ble også kritisert på 1800-tallet på grunn av de sterke patosfylte følelsene og overtydelige uttrykket.

Om melodramaet er tilsiktet i Skipet de Zee Ploeg, så lykkes forestillingen i å vise hvem som er helter og hvem som er skurker, gjennom en klar og tydelig moral. Et annet trekk er bruken av dramatiske effekter, som lynnedslag og kaptein Manzelmanns voldsomme våpenavfyringer. I sluttscenen, hvor dramatikken når sitt høydepunkt i død og fordervelse ombord på skipet, spilte samtlige skuespillere på maks overspill. Regissør Hilda Hellwig skriver i programmet at hun tenker i poetiske bilder og at «[e]nsemblet har vært sterkt medvirkende i å fome sine karakterer (…)», og at dramaet «ligger nært Dickens univers, og det må gis plass til de store følelsene.» De store følelsene tar for mye plass i Skipet de Zee Ploeg og kan nok oppfattes som en ironisk sjangerlek med melodramatiske effekter. Ved starten av forestillingen ble det spil en en ouvertyre, komponert av Helge Lilletvedt, som fikk meg til å tro at Skipet de Zee Ploeg var musikkteater. Det var det ikke. Men de store følelsene tatt i betraktning, bærer Skipet de Zee Ploeg preg av å være en musikal uten musikk. (Publisert 23. 04.2019)