Ambisiøs og ufullendt pietisme

Det er en enkel scenografi som møter oss i Grieghallen når det er duket for årets festspillforestilling, Venter. Midt på scenen står en lysende hvit kube. Bak sitter Bergen Filharmoniske orkester. Mens publikum finner sine plasser i salen, stiller gradvis en og en sanger fra Edvard Grieg kor seg opp på rekke, foran kuben. En rad med sortkledte sangere står mellom oss og den lysende, lukkede kuben. De ser ut mot salen. De venter. Før de begynner må alle sitte, Hennes Majestet Dronningen også.
Så starter det sorte koret det hele med å synge en salme av Hans Adolph Brorson, pietismens store salmedikter. Det er ordene «Guds sønn har gjort meg fri, fra Satans tyranni» som utgjør oppsetningens tekstlige anslag. Ikke Ibsen, ikke Knausgård, men Hans Adolph Brorson.

Nyanser og stillstand

Det er tydelig at her skal vi som publikum justere vår forventningshorisont. I pressens forhåndsomtale heter det at i år blir det ingen grenseoverskridende sceneoppsetning med sex, vold og andre sterke virkemidler. Dette, som forenklet gjerne forstås som Bieitos kunstneriske signatur, blir ikke levert oss denne gangen.
I stedet får vi en forestilling båret av den hvitkledte Mari Eriksmoens klokkeklare sopran. Hele tiden innrammet i det lysende, kvadratiske rommet, mens live projeksjoner av hennes ansiktsuttrykk blandes med bilder av fugler, av en hjort, av et barn og av en gammel kvinnes kropp. Og en fødsel, alt i gjengitt i dempede gråtoner.

Til tider er nyansene så små at det oppleves som stillestående. Det kan virke som om videodesigner Sarah Derendinger har benyttet seg av et kamera som tar opp 100 – 120 bilder per sekund, slike kamera som tillater at avspillingens uttrykk er så nær stillstand som det er mulig å komme. Det visuelle uttrykket minner om det som på designspråket omtales som «skandinavian light». Det er et uttrykk som gjerne forbindes med en renhet, nærhet til naturen, til lyset. Uttrykket understrekes når bruddstykker av Karl Ove Knausgårds tekst glir over lerretene i store, seriffløse fonter.

Jeg liker utfordringen. Jeg liker at det kreves av meg at jeg må justere min forventningshorisont. Rydde vekk de bildene jeg har i min egen hukommelse fra tidligere forestillinger, enten jeg har sett dem sittende i en teatersal eller søkende i de filmklippene som er å finne på YouTube.

I verdensklasse

Så la meg slå det fast med en gang. Bergen Filharmoniske Orkester leverer. Mari Eriksmoen leverer, og det i verdensklasse. Aleksander Nohr klinger godt. Edvard Grieg Kor klinger godt. Musikalsk er dette godt ledet under Eivind Gullberg Jensens direksjon. Som musikalsk opplevelse er dette verdt en aften i Grieghallen alene.

Men det jeg blir sittende og gruble på, er hvorfor det ble akkurat sånn. Hvorfor slik nettopp denne gangen? Hvorfor måtte det bli slik, når det skulle handle om den ventende Solveig? Eller kvinner som venter i sin alminnelighet, og som «gir og gir», som Bieito og forfatter Karl Ove Knausgård har forklart oss på forhånd.

I bunnen av denne forestillingen ligger en nyskrevet tekst av Knausgård, denne mannen som har fortalt så mye om seg selv – og dermed også om andre – og som nå har blitt utfordret av festspilldirektør Anders Beyer til å skrive om en kvinne, om Solveig. Utfordringen har vært å se den velkjente Peer Gynt-historien gjennom hennes tilværelse.

Scenetekst?

Knausgård har løst oppgaven ved å fortelle om en tilværelse som handler om en kvinne som har omsorg som profesjon, men også som privatliv. Men forfatteren, som selv forteller at han ikke er kjent med scenekunsten, har ikke skrevet en tekst som egner seg for scenen. Av Calixto Bieito har han fått frihet til å skrive akkurat som han ønsker. Generøst av Bieito, som slik har gitt seg selv en svært krevende oppgave.

Så generøs hadde ikke jeg vært. Som den norsklæreren jeg er hadde jeg nok sagt: – Ta deg sammen, mann! Du skal svare på oppgaven, ikke selvopptatt gjøre som du vil og som du alltid gjør. I min verden er det jo slik at den som ikke svarer på oppgaven, stryker på prøven. Ikke dermed sagt at Knausgårds tekst står til stryk. Dette ser jo norsklærere hele tiden. Elever leverer de mest fantastiske tekster, som dessverre ikke er svar på oppgaven.

De små ting

I forkant har jeg klart å skaffe meg Knausgårds tekst, det er en enkel og svært vakker tekst i jeg-person der vi møter sykepleieren Solveig. Hennes profesjon innebærer at hun skal omsorg for en tidligere klassekamerat som har fått svulst på hjernen. Samtidig har hun ansvar for sin mor som bor hjemme, en mor som strever med å få frem ordene på grunn av sykdom. Teksten beskriver godt hvordan yrkesidentitet og privatliv smelter sammen. Man er ofte det man gjør. Via telefon organiserer hun hverdagslivet samtidig som hun nikker vei til kolleger ved tomme kaffemaskiner slik at de finner frem til en fungerende kaffemaskin, som kan bidra med en ettertraktet dråpe i en hektisk sykehushverdag. Gjennom denne kvinnen får vi kjennskap til en måte å være i verden på. Det handler om å legge merke til de små ting, nær sagt være i ett med dem, og bevare en viss avstand og ro, selv når de oppleves som noe truende. Ferdigheter som forventes av en helsefagarbeider.

Men Knausgård kobler en slik profesjonsetikk til noe mer. I en scene lar Knausgård Solveig møte en hjort mens hun kjører hjem, og denne hjorten, samt duene som har rede samme sted til tross for at fugleungene hvert år står i fare for å bli tatt av en hauk. I dette universet møter vi også en ugle, også en rovfugl, som vi får vite innevarsler død.

Slik beveger Solveig seg mellom død, natur og omsorg. Men her møter vi også slekters gang, ved at hennes datter Line kommer, og hvor det etter hvert blir klart at denne Line venter barn. Dermed utgjør disse tre kvinnene, Solveigs mor, Solveig og datteren Line, en slags kontinuitet, der de alle venter på ulik måte. Det er i seg selv en nydelig, liten fortelling. Kort nok til at jeg vil vurdere å bruke den i norsktimene for elevene mine som jo faktisk skal bli helsefagarbeidere.

Fragmentert
I forestillingen kan elementer fra denne fortellingen kjennes igjen i det visuelle uttrykket, men under forestillingen tar jeg meg i å lure på om jeg ville ha opplevd dette annerledes dersom jeg ikke hadde kjent til Knausgårds tekst på forhånd. Når hele sider av Knausgårds tekst blafres over lerretene, tenker jeg at her blir publikum gjort oppmerksomme på at det finnes mer tekst. Men jeg opplever det som en lettvint nødløsning, som en manglende tillit til at adapsjonen fra prosatekst til scenisk uttrykk vil evne å stå på egne ben. Det er noe med at her har man hatt alle de beste ingredienser tilgjengelig, og som hver for seg er vel verdt å sette pris på. Men dette forsøket på å være åpen og poetisk ender opp med å bli for fragmentert. Og siden dette tross alt er et gruppearbeid, lurer jeg på om det er rimelig å gi Knausgård, og ikke Bieito, tilsnakk for manglende samarbeidsevner. For i intervjuer nærmest kokketerer Knausgård med at han ikke ser scenekunst. Mens Bieito leser litteratur. Her er det tydelig at det er Bieito som strekker seg. For det skal han ha honnør, til tross for at hans arbeid etter min mening denne gangen ikke strekker helt til.

Selvoppofrende kvinner

For selv om det visuelle arbeidet til Derendinger til tider er nydelig, er det også irriterende kjedsommelig. I tillegg ligger en slags fetisj i bunnen her som jeg ikke liker. En fetisj for den rene, selvoppofrende kvinnen som bare er tilstede i nuet, i evigheten. Jeg liker ikke denne pietismen. Jeg merker at jeg blir irritert når Eriksmoen stadig filmer seg selv med noe som ligner en mobil koblet til en selfiestang, som om ventingen dreier seg om å studere seg selv og eget ansikts utallige uttrykk. Dette skaper en skurring for meg, en friksjon, som også er litt spennende. Det treffer en streng hos meg som fort dirrer i harme: Jeg kan ikke fordra kvinner som gjør seg selv til selvoppofrende ofre for andre mens de speiler seg i sin egen iscenesatte renhet, sin umiddelbare tilstedeværelse, nærmest avkoblet resten av verden. Det har jeg sett litt for ofte, i tillegg til at jeg har vært en slik selv. Jeg merker at jeg blir irritert på at når Knausgård og Bieito har fått sjansen til å fortelle om Solveig, så fylles dette tomrommet som Ibsen åpner opp med akkurat en slik klassisk kvinnelig klisjé.

På den annen side. Det er kanskje akkurat i denne irritasjonen det er noe å hente. Det er i grunnen alltid en trøst når man ser noe som skurrer, at det er i et slikt skurr det er noe å hente. Selv om det jo også er en bortforklarende trøst. Men så lærte jeg i alle fall dette: En slik pietisme er ikke noe for meg. Det var godt å få slått det fast, selv om jeg allerede visste det.

(Publisert 24. 05. 2019.) Vi kommer tilbake med en mer omfattende festivalrapport fra Festspillene i Bergen i nummer 2 2019. Red. anm.