Danseteater om miljørasisme

OXYGEN

Med Ayana Afrika Ablaze Company

Hovedkoreograf: Danielle Marie Jones

Dramaturgi: Glenda Jones

Baxter Teater, Cape Town, 30. april - 4. mai 2019

Det er en spotlight midt på den mørke scenen. Det lyser opp en ung danser som balanserer på tærne og snurrer rundt i en grå metallkonstruksjon som jeg hører de som sitter ved siden av meg undre på hva er. «Er det toppen av et romskip?»

«Et skjørt, à la 1800-tallets vide ballkjoler?» «Eller, kanskje, en lukket protea, Sør-Afrikas nasjonalblomst?» Uten å ha blitt noe særlig klokere, åpner metallfiguren seg opp og avslører flere dansere med langt hår og beigefargede badedrakter. De danser hver sin unike koreografi, preget av store bevegelser og akrobatiske bragder - balansering på hendene, høye spark og raskt gulvarbeid. De nakne kostymene og primale bevegelsene gir, sammen med lydbildet av rennende vann, meg inntrykk av å se mennesker i prehistorisk tid.

«Ask Us, Who Owns The Land?»

Spørsmålet «Ask Us, Who Owns The Land?»blir utallige ganger gjentatt av danserne, og er svært politisk ladet i en sørafrikansk kontekst. Den hvite minoriteten utgjør bare 9 prosent av befolkningen, men eier 73 pst av alt landarealet i Sør-Afrika. Gjennom landrøveri fra svarte sørafrikanere har hvite sørafrikanere tjent enorme formuer på jordbruk og minedrift. Personer med blandet opphav; svarte afrikanere, hvite settlere og malaysiske slaver, kalt for fargede, ble under apartheidregimet tvangsflyttet fra hjemmene sine i sentrum av Cape Town til utkanten Cape Flats, for å rydde plass til hvite beboere. Denne forskjellsbehandlingen lever videre i beste velgående - Sør-Afrika regnes som det landet med størst ulikhet i verden. Landeierskap og gjenfordeling av ressurser er blant de store sakene under dagens valg, 8.mai, og ulike partier, som Economic Freedom Fighters (EFF), har landreform for svarte sørafrikanere som fanesak. Når de prehistoriske danserne blir skjøvet til side og ut av scenen av det som ser ut som moderne mennesker, ikledd høye hæler, glitrende kjoler, og med jazzmusikk i bakgrunnen, kan det leses som en kommentar til de svartes frarøvelse av land.

Vannkrise

En rekke barn med hver sin bøtte på hodet, trer fram mot et bakteppe som viser et tørt landskap. Det ser ut som om de skal sanke vann, som allerede er en mangelvare i Cape Town. Siden 2016 har byen iverksatt strenge restriksjoner på vanntilgang etter at vanndammene var i ferd med å tørke ut etter to regnfattige vintre. Som beboere blir man oppfordret til å dusje raskt, sanke regnvann og ikke vaske klær mer enn én gang per uke. Offentlige toaletter har ikkke vann men bare antibakteriell håndgele til å vaske hendene med.

Miljørasisme

I de velstående forstedene, håndterer man krisen gjennom å kjøpe drikkevann og/eller bygge brønner som bruker opp de store mengdene grunnvann byen har. I lavinntektsnabolag, med beboere som hobedsaklig er enten svarte eller av blandet opphav, har de fleste ikke råd til slike alternativer. Forskjeller på tilgang til livsnødvendige naturressurser som rent vann og ren luft, kalles for miljørasisme. Alle barna som bar vannkrukker i første scene, var av blandet opphav, og understreker hvem klimaendringene rammer hardest.

Hvit ansvarsfraskrivelse?

I andre akt har de nevnte, moderne menneskene, bestemt seg for å flytte til Mars ettersom jorden er tom for ressurser. Istedenfor å dele planeten med de generøse marsboerne, velger menneskene heller å kolonisere den. Når en svart utøver drar frem en pisk og skriker «Let’s Make Them Slaves» er stillheten i salen øredøvende. Det føles som historieforfalskning å se en svart utøver slavebinde personer med blandet opphav, mens hvit slavedrift blir skjult. Som svart kvinne opplevde jeg det både som lite genuint og ganske ufølsomt, spesielt i en forestilling som handler om avkolonialisering. Ironisk nok spilles Louis Armstrongs klassiker «What A Wonderful World» samtidig som man ser døde og overarbeidede slaver på scenen. Det er en sterk kontrast, men også en klisjé. Man kan høre noen sukke av lettelse over at stykker viser seg å ende her. Andre forlater tilsynelatende salen i protest. Jeg sitter igjen med mye å tenke over, men følte samtidig at en så smertefull historie som den om slaveri ikke ble behandlet med den omtanken den fortjente.

Kulturnasjonen Sør-Afrika

Med over hundre aktive scener, bugner det av teater, dans og andre performative uttrykk i Sør-Afrika. De forskjellig etniske gruppene har unike og lange tradisjoner innenfor musikk, dans og drama, såvel som poesi og ballader. Dagens scener favner også internasjonale uttrykk, som musikaler, klassisk ballett og opera. Landets kunstscene kulminerer i den årlige nasjonale kunstfestivalen i Grahamstown, som viser de sterkeste visuelle og performative arbeidene Sør-Afrika har å by på.

Protestteater

Under apartheid ble kunst hyppig brukt som aktivistisk ammunisjon mot det undertrykkende regimet. I townshipene ble det skapt protestteater, som kritiserte eller latterliggjorde regimet i håp om å mobilisere de undertrykte til å kjempe for sine rettigheter. Mer enn bare å skape katharsis, skulle teatrene inspirere til samhold og motstand blant svarte sørafrikanere, og især i townships i Cape Town.

Teaterscenen The Space ble etablert i 1972 i Cape Town, som den første kommersielle scenen med både hvite, svarte og fargede skuespillere. Som en multietnisk scene i et rasesegregert land, risikerte utøverne livet ved hver fremføring. Også tematikken i forestillingene innebar kritikk av apartheidregimet.

Arven med kunst som motstand lever videre i Oxygen, men forestillingen lykkes ikke i å yte den vonde historien rettferdighet. (Publisert 08.05.2019)