Ikonisk underfundighet

Ingen tekniske virkemidler bortsett fra en lyspære, kroppene er nakne. Forestillingen undersøker hva en danseforestilling faktisk er, og ikke minst spør den; hva er et menneske, som kropp, som individ? Hva er en performativ kropp?

Jérôme Bel (1995)

Av Jérôme Bel

Med: Claire Haenni, Michèle Bargues, Eric Affergan, Yseuit Roch, Frederic Seguette Kunstnerisk rådgiving, utøvende regi: Rebecca Lee Produksjon: R.B. Jérôme Bel (Paris)

Black Box teater, 25. april 2019

Jérôme Bel (1995) av den franske koreografen Jérôme Bel er en vittig, undrende, dypt humanistisk og poetisk forestilling som søker seg til kjernen av scenekunstens virkemidler. På underfundig vis tas vi med på en lek rundt representasjon og re-presentasjon, vårt forhold til språk, til tegn, og til oss selv som biologi. At Jérôme Bel satte sitt eget navn som tittel på forestillingen, tilfører i seg selv et lag knyttet til eierskap, tilstedeværelse og hierarki innen kunst.

Leppestift og kroppsvæsker

Inn kommer fire utøvere, fire ulike kropper – to kvinner og to menn. Én holder en kraftig lyspære. De stiller seg opp foran bakveggen, som for å bli observert og undersøkt. «Thomas Edison» skriver kvinnen med lyspæren på veggen, «Johann Sebastian Bach» skriver en av mennene før han begynner å nynne, noe han fortsetter med gjennom det meste av forestillingen. De to siste utøverne skriver «Claire Haennie» og «Seguette Frederic» og legger til høyde, vekt og kontonummer – de representerer seg selv og blir forestillingens omdreiningspunkt. Med noe som ligner et barns åpne tilnærming og arkeologens opptatthet av detaljer, undersøker de sin avgrensing mot verden; tester hudens elastisitet, peker på føflekker eller andre kjennetegn. Det er verken erotisk eller poserende, bare konstaterende. Dette er singulære kropper som manifesterer seg i verden: «En kropp kan ikke overses» siteres det i programmet. Deretter tar Haennie og Seguette undersøkelsen et skritt videre og setter kroppen i forbindelse med språket. Med en blodrød leppestift skriver Haennie «Christian Dior» nedover benet og noterer samtidig prisen. Det markeres og skrives det direkte på kroppene; nye blodårer tegnes, fødselsdatoer manifesteres, Seguette tegner et biologisk hjerte på Hennies rygg og får det til «å slå» ved å trekke rytmisk i huden hennes. Når leppestiften er tom begynner en lek med ord og bokstaver, noe tas bort og nye betydninger oppstår. Språk er både flyktig og lekent, men også manipulerende ved at det kan fremstå så konkret. I en både vakker og sublimert scene tisser Seguette på gulvet. Når kvinnen med lyspæren forflytter seg og utvider scenerommet, ser vi at også Haennie har produsert sin egen dam, og denne væsken, sammen med spytt og svette, brukes helt praktisk til å endre teksten på bakveggen gjennom å vaske vekk bokstaver og ord i flere omganger til setningen «Eric chante ABBA» er det som står igjen og en påkledd Eric Affergan overtar scenen med en litt skranglete versjon av «Dancing Queen».

Da og nå

Haennie og Seguette, som begge er sentrale utøvere i Bels produksjoner gjennom mange år, har fulgt forestillingen siden premieren i 1995. Tiden som har gått siden premieren er synlige på kroppene, og med det forsterkes kroppenes iboende uttrykk. Forestillingen, som gjennom årene har blitt ikonisk, har også gjennomgått små oppdateringer. På et tidspunkt skriver Haennie et ord i hånden som hun «stempler» på Seguettes kropp med et kraftig klaps: «Aïe», «Au»! Programmet minner gjennom et fotografi om at det tidligere var Haennie, kvinnen, som ble tildelt dette klapset. Forestillingen er fremdeles i dialog med samtiden.

Å koreografere spørsmål

Bels radikale nedstripping av dansen skapte voldsom debatt på nittitallet. Det ble ropt om dansens død, og verkene til Bel og andre som jobbet med lignende undersøkelser ble betegnet som ikke-dans og konseptuell dans. Boken Choreographing Problems (2014) av performance-teoretiker Bojana Cvejic knytter i stedet verk av for eksempel Bel, til koreografi som en måte å reflektere rundt og realisere filosofiske spørsmål, og synliggjør dermed hva Bel og andre har tilført, i motsetning til fratatt, dansekunsten. Gjennom dekonstruksjon utviklet disse koreografene et uttrykk som på samme tid er enkelt og komplekst, og som ga frasparket til det utvidede koreografibegrepet – en videre undersøkelse av potensialet i koreografi adskilt fra dans. Paradigmeskiftet har hatt stor innflytelse i samtidsdansen, og er i Norge til stede for eksempel i kunstnerskapene til Mette Edvardsen og fieldworks (Avdal/Shinozaki), både gjennom sitt nedtonede uttrykk og lek med tegn, språk og representasjon.

Ikke lenger noen provokasjon

Jérôme Bel (1995) provoserer neppe noen i dag. Det viser at samtidsdansen har flyttet seg vesentlig siden midten av nittitallet, samtidig gir det mulighet for å oppleve verket mer autonomt, uten å ta stilling til en større dansediskurs. Det fremhever humoren og gir form og estetikk til undring og refleksjon. Forestillingen kan ikke fortolkes emosjonelt, vi blir med på utviklingen/ forløpet trigget av en intellektuell og taktil nysgjerrighet.

Véronique Doisneau

I forbindelse med gjestespillet viste Black Box også Bels film Véronique Doisneau fra 2005, basert på en forestilling med samme tittel.

Véronique Doisneau

en film av: Jérôme Bel, Pierre Dupouey Filmet ved: Palais Garner Opéra National de Paris, 2005. Med: Véronique Doisneau, Céline Talon Coproduksjon: Opéra national de Paris, Telmondis.

Black Box teater 25. april 2019

Bels forestilling er et portrett av Pariser-operaens danser Véronique Doisneau, rett før hun går av med pensjon etter en karriere som sujet; en midt-på-treet danser i Pariser-operaens hierarki. Nå er alt fokus på henne. Forestillingen og filmen representerer en periode i Bels kunstnerskap der han gjennom en rekke forestillinger rettet oppmerksomhet mot danseren i scenekunsten. Véronique Doisneau viser mennesket i en tradisjon der danseren i stor grad har vært objektifisert, og nyanserer ved å både vise Doisneaus kjærlighet til og sårhet til overfor kunstformen hun har dedikert livet sitt til. Usminket og i treningstøy snakker og danser hun seg gjennom et repertoar hun har elsket og i rollen som hun aldri fikk; «Giselle». Filmen er en perle, og viser, om noen skulle være i tvil, Bels dype interesse for en bredde av dans, som uttrykk og som kultur.