VENTE

Anders Beyer: Du har nylig skrevet et essay om hvordan du fant din stemme og kom i gang med å skrive. Kan du utdype det?

Karl Ove Knausgård: Det handler om å skape et rom hvor det er mulig å si noe. For meg dreier det seg veldig mye om en slags emosjonell sannhet. Alt er emosjonelt ladet, til og med filosofi er emosjonelt ladet. Veldig mye mangler for meg når jeg leser filosofi, eller når det skal handle om eksistensielle spørsmål, og så er virkeligheten ikke med, det rommet vi lever i. De helt enkle og banale tingene, eller det som bare er dumt, må også sies, for det kan gi en slags vekt til livet, en ny sannhet. Jeg visste allerede da jeg begynte å skrive at det er dette det handler om, at det er sånn det er.

Men det er vanskelig å skrive. Du har så mye å si, og så kommer det liksom ingenting. Men plutselig kan det være noe som åpner seg, og da kan du si alt. Sannheten kan likevel være relativ. Min sannhet behøver ikke være alles sannhet. Men det er mulig å si noe sant.

AB: Hva fikk deg til å tenke at du var nødt til å gjøre akkurat dette: å skrive?

KOK: Jeg leste veldig mye da jeg vokste opp. For meg var det veldig naturlig å tenke at det var det jeg skulle, at jeg skulle skrive, for jeg hadde så store opplevelser i forbindelse med litteratur i oppveksten. Da jeg var 16 år, begynte jeg å lese bøker av for eksempel Hemingway og Jack Kerouac, som gjorde det mer kult å bli forfatter, mer til en livsstil og en måte å være på; det var det som var interessant for meg.

AB: Du lurte også på å bli musiker?

KOK: Ja, men når det var forfatter jeg ble, var det mye fordi jeg ville være forfatter. Jeg hadde liksom ingenting å si eller noe sånt. Men noe hendte da jeg begynte på den første romanen min i slutten av tjueårene, nemlig at det å lese og det å skrive ble omtrent det samme for meg, det smeltet sammen. Da oppsto det et rom jeg kunne gå inn i hver dag og være i og gå ut av, som ikke var meg, men som heller ikke var der ute, som var et sted midt imellom. Det handlet veldig mye om å forsvinne inn i det og om å skape, om at det ble skapt noe der. Jeg hadde vel opplevd det i glimt da jeg var i tenårene og skrev, men aldri på den måten. Det er dette jeg hele tiden søker tilbake til når jeg skriver. Jeg skriver ikke fordi jeg vil si noe bestemt eller fordi jeg vil noe viktig, jeg skriver fordi jeg vil være der. Der kommer alt som er viktig ut. Men det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker at dette må jeg skrive om, eller at nå må jeg skrive.

AB: Så kommer det som er viktig, og du skriver om det du opplever som sant. Utgangspunktet er ofte det personlige, din egen virkelighet. Er det der du henter brennstoff til din skrivende motor?

KOK: Nei, men jeg skjønner hva du mener. Det er det som er så forrædersk, for det er så lett å tenke at å skrive er en selvopptatt aktivitet, eller at det handler om ens egne problemer, om at det er dit man skal, fordi det er det eneste forfatteren virkelig har tilgang til. Det er det ene, det er det subjektive, det er der verden ses fra, man kan ikke se verden fra noe annet sted. Men så er det  det med litteratur at den er jo felles, den er for alle, relasjonell. Det er det som gjør litteraturen så spesiell, for i det øyeblikket man begynner å skrive litteratur, handler det ikke lenger om deg selv eller om dine egne problemer, det handler om noe annet. Det er som om du hekter deg på noe annet som er mye mer, du kommer inn i en strøm som har gått der i hundrevis av år og som du blir en del av. Men du bruker så klart deg selv og dine egne erfaringer for å komme inn dit, for du har ingen andre erfaringer, de finnes jo ikke, det. Jeg kan ikke tenke meg en forfatter, eller en kunstner eller en komponist, som ikke bruker seg selv for å gå dit.

AB: Du opplever at du kommer inn og liksom blir en del av en strøm, av noe som har vært der i uendelig lang tid?

KOK: Ja. Og det er akkurat det samme man gjør når man leser. Du går inn i en bevegelse som finnes overalt rundt oss, og som har pågått i uminnelige tider. Når du skriver, er det også dette som skjer.

AB: Du synes altså ikke det er så stor forskjell på å være lesende og å være skrivende?

KOK: Nei, jeg synes ikke det. Når man leser, forsvinner man i beste fall helt.  Når man skriver, forsvinner man også i beste fall helt. Og så er det områder imellom selvfølgelig. Når du skriver, er det som om du tar dine egne valg, du gjør det på den og den måten fordi du tror det er best, men grunnen til at du velger akkurat det du velger, er jo at det finnes en helt enorm mengde litteratur før deg og bak deg som gjør det mulig å gå dit eller dit. På en måte er det slik at jo mer du har lest, jo mer du har tatt til deg av andre, jo mer uoriginal du er på sett og vis, desto mer personlig kan du skrive og gjøre ditt eget som forfatter, tror jeg. Men dette er kanskje både sant og ikke sant.

AB: Under lesningen av de første bindene av Min kamp, blir det tydelig at du veldig gjerne vil anerkjennes. Du vil ha suksess og bli kjent. Du hadde problemer på forfatterskolen, for der var det noen som ville styre deg for mye, og du hadde vanskelig for å finne din egen stemme. Men litt etter litt finner du den. Både i bøkene dine og i den måten du er på som person opplever jeg samtidig en sterk ydmykhet, som gjør at du hele tiden prøver å forstå omgivelsene. Men parallelt finnes det et element av stormannsgalskap. Kan du si noe om dette?

KOK: For i det hele tatt å kunne si eller skrive noe, må du ha selvtillit på en eller annen måte. Bare det å skulle gi en roman til noen, til redaktøren min, er et stort skritt. Hvorfor skal han lese det, hvorfor skulle jeg ha noe som andre vil lese? Det er en helt absurd og ganske forferdelig tanke egentlig. Likevel har jeg alltid gjort det jeg har gjort med selvfølgelighet, samtidig som jeg liksom ingen selvtillit har hatt overhodet. Det har jeg fortsatt ikke, selv om jeg har hatt masse fremgang og suksess. Når jeg skriver en tekst nå, sender jeg den til redaktøren min på akkurat samme måte som jeg alltid har gjort, og tenker: Dette er helt håpløst, dette er forferdelig. Sånn er det hver eneste gang, hver eneste dag. Så det er den ene siden, ja, jeg liker ikke meg selv, jeg liker ikke det jeg presterer. Men jeg har samtidig en motsatt side, for jeg tenker også at det jeg gjør er helt fantastisk. Dette er sikkert en ganske enkel psykologisk mekanisme.

AB: På den ene siden, på den andre siden. Hvis jeg skal sammenligne ditt opus magnummed noe, må det bli med Wagners Nibelungens ring, Stockhausens Licht og Prousts På sporet av den tapte tid, verk det tok flere tiår å skrive. Det var jo liksom det formatet du besluttet deg for?

KOK: Men det var jo akkurat det motsatte jeg ville. Jeg tenkte at nå skal jeg bare skrive noe lite og dumt, nå skal jeg skrive om mitt eget liv, og det skal ikke være stort, det skal ikke være stor litteratur, det skal bare være enkelt. Det var først da jeg kunne skrive så mye.

AB: Og Min kamp utviklet seg til å bli et kjempeverk.

KOK: Ja, men det er lite, selv om det er langt. Det er ikke stort, for det handler bare om ett liv. Jeg har alltid tenkt på det som lite, aldri tenkt på det som stort. Men det er langt. Det som gjorde det mulig, var at jeg ikke tenkte å skrive stor litteratur. Problemet mitt nå er at nå skal jeg skrive stor litteratur, og det går ikke, det er helt umulig. Så jeg må tilbake der jeg var, og bare prøve å klore ned noe på siden liksom.

AB: Det forløsende var altså at du greide å bare skrive i vei?

KOK: Ja, det var det forløsende.

AB: At du oppdaget at du bare skulle sette i gang og skrive?

KOK: Ja, ja. Ikke lage noe, det skulle ikke være noe, jeg skulle bare skrive. Det var sånn det var.

AB: Da du var ferdig med storverket, var du fast bestemt på ikke å skrive mer?

KOK: Ja. Men det var en slags nødutgang jeg hadde. Siden jeg skrev om meg selv, og siden det ble så langt, måtte finne en vei ut, og det var veien ut.

AB: Hva det betyr din lesning av Prousts På sporet av den tapte tid?

KOK: Jeg leste Proust første gang den sommeren jeg var 25, i Bergen. Jeg var student og hadde lite penger, og da hans romanserie var på salg, kjøpte jeg den. Jeg husker jeg satt ute på Verftet og drakk vann på kaféen der og leste Proust gjennom hele sommeren, det var det jeg gjorde den sommeren. Jeg syntes det var helt fantastisk. Det var som om barndomsopplevelseslesningene mine forsvant inn Prousts roman, og jeg ville bare være der. Jeg leste og leste. På den tiden kunne jeg ikke skrive.

Men to år senere kunne jeg plutselig skrive, og så skrev jeg en roman. Jeg satte aldri de to tingene i sammenheng med hverandre, men nå gjør jeg det, nå ser jeg hvor mye jeg lærte av Proust, hvor mye Proust det finnes i min første bok. Ikke i Min kamp, men i den som heter Ute av verden. Det virker som om jeg har tatt alt inn, absolutt alt, helt ukritisk, og så bare pøst det ut igjen, helt uten å vite om det. Hele forståelsen av tid og rom, og hele den romanarkitekturen hvor en metafor liksom kan bygge ett rom her og et annet rom der, og hvor fortiden, fremtiden og nåtiden også er rom i en slags romanarkitektur, det har jeg bare tatt rett inn, uten å vite at det kom fra Proust. Så han har betydd utrolig mye.

Men da jeg skrev Min kamp, tenkte jeg at det var ikke sånn jeg skulle gjøre det, for jeg visste jo det at det var selvbiografisk, så det skulle være helt annerledes. Ingen metaforer, ikke den typen bygging, ikke det elegante og sofistikerte heller, men mye, mye enklere. Og nå har jeg liksom uttømt den muligheten. Jeg kunne jo prøvd i tjue år på å skrive På sporet av den tapte tid på nytt, og kanskje laget en fantastisk bok, men jeg kan ikke det lenger. Og det ble det det ble.

AB: Du har sagt at ditt emne eller din idé må komme uforvarende til deg. Hva mener du med det?

KOK: Det er vanskelig å formulere, men jeg er ikke interessert i det jeg kan og det jeg vet, for det kan jeg jo, og det vet jeg jo. Jeg er ikke interessert i å vise frem det jeg kan, for da er det jo allerede ferdig, men jeg er veldig interessert i det som blir til mens jeg skriver. Og jeg tror det finnes en energi også for leseren i det at forfatteren faktisk ikke vet hvor han er på vei, i det at det foregår en slags oppdagelsesferd samtidig, der man merker at man ser verden på en ny måte eller fra en ny vinkel. Det som er så rart, er at det går fint an å skrive om seg selv og ikke vite hva som skal komme på neste side, ikke vite hvor det bærer hen.

Jeg tror vi har en versjon av oss selv som er ganske låst. Hvis du skal presentere deg selv, vil du si at du heter det og det, du jobber med det og det, du vokste opp der og der, din pappa var sånn, din mamma var sånn. Så kan du bygge det ut, men det blir alltid noe håndterbart, som er din karakter, som er din identitet. Og det er helt ok, det er det man lever med i hverdagen og tenker om seg selv. Men man er jo så utrolig mye mer enn det. Og en måte å få tak i det på er å begynne å skrive om seg selv og bare se hva som dukker opp, istedenfor å holde fast ved den eller den identiteten. For eksempel kan man skrive veldig tett på én bestemt dag, om hva som skjer på én dag, om alle slags tanker og følelser som dukker opp, slik at den man er på en måte løser seg litt opp. Men det kan man bare gjøre hvis man ikke på forhånd vet hva man vil og hvor man skal hen, man kan ikke planlegge det. Planlegger man det, låser man det jo. Det jeg er opptatt av, er å åpne opp.

AB: Alt kan altså i prinsippet la seg gjøre, og nye veier kan komme til, uten at du egentlig vet om det skjer?

KOK: Jeg kan også for eksempel skrive om en episode som jeg har skrevet om før, bare begynne på en annen måte, og så forsvinne inn i det. Da vil det bli annerledes, og handle om andre ting. Dette er det motsatte av å ha et plott. Med plott er det litt på samme måte som med identitet, det låser skrivingen fast til noe bestemt og til et gitt mønster. Vi ser verden i kategorier og i bolker, og det må vi gjøre for at vi skal kunne leve her og nå og håndtere det. Men egentlig er jo dette bare våre oppfinnelser, for i realiteten er alt veldig flytende og kaotisk, og på en eller annen måte tenker jeg alltid at det er dit inn jeg skal når jeg skriver. Jeg kommer aldri skikkelig inn, men at det må finnes noe, et vindu, inn til det jeg ikke vet noe om, driver meg videre.

AB: For et par år siden kom det noe uforvarende til deg som du ikke kunne forutse, nemlig en henvendelse fra Festspillene i Bergen om noe du ikke hadde prøvd før.

KOK: Oj, er det så lenge siden?

AB: Jeg spurte deg om du ville skrive en libretto til en scenisk versjon av Griegs Peer Gynt-suiter for orkester. Tanken var å lage en slags symfonisk pasjon i dette ordets doble betydning: lidelse og lidenskap, og vi ønsket å fokusere på Solveig, ikke på Peer. Si litt om hvordan du mottok min forespørsel, og om hvorfor du gikk i gang med dette arbeidet.

KOK: Jeg liker Peer Gynt svært godt. Det var det første. Og jeg kom til å tenke Tom Stoppards film Rosenkranz and Guildenstern, som handler om de to bikarakterene i Hamlet. Selve handlingen ser man nesten ikke, for den foregår liksom på et annet sted. Da jeg fikk henvendelsen, hadde jeg følelsen av at man kunne gå inn i Peer Gynt, men være i Solveig, og så ville alt se helt annerledes ut og forandre hele stykket på sett og vis. Det var nesten en romlig forståelse av det, og jeg tenkte at det kunne være gøy å prøve dette, så jeg sa ja.

Jeg fikk frister, men kunne ingenting skrive på veldig lenge. Så traff jeg regissøren Calixto Bieito. Han sa hva han ville ha, han ville ha en monolog av en kvinne, men ville ikke at det skulle være Solveig, og det skulle heller ikke være Peer; det skulle være en kvinne som venter, slik Solveig ventet. Og han sa: «Du kan skrive som du vil, skriv som vanlig, som du alltid gjør. Jeg vil ikke ha en tekst på rim.» Det var veldig frigjørende at jeg bare kunne gjøre som vanlig. Jeg hadde en idé om at Solveig i Peer Gynt er en som blir værende og viser uendelig tilgivelse og uendelig tålmodighet, som for meg er veldig mye en mors kjærlighet. Hun er den som blir, men også den som gir, mens Peer, han som drar, er den som tar. Det rimte, det hadde jeg ikke tenkt på. Det var det andre jeg tenkte på.

Samtidig var jeg i New York, og av alle ting begynte jeg å lese en Kierkegaard-tekst, «Liljene på marken og fuglen under himmelen». Jeg syntes det var en helt fantastisk tekst, og så tenkte jeg at den handler jo om å være akkurat der man er, om at livet kan være helt vanvittig rikt og intenst og meningsfylt her og nå. Spørsmålet er ikke i det hele tatt hva man gjør, eller hvor man går, det det dreier seg om, er liksom inngangen til den virkeligheten man har. Man kan sitte her eller der og leve et totalt fullverdig liv. Jeg hadde masse sånne tanker. Og så tenkte jeg på hva det er hun skal snakke om, denne kvinnen. Deretter tenkte jeg at jeg bare skulle la henne sitte og tenke på Søren Kirkegaard, og at det skulle være min tekst. Men så var det det andre, det med å gi og tilgi, og jeg spurte hva det egentlig er å gi og tilgi. Så var jeg plutselig  inne i en situasjon med en kvinne med sin mor på den ene siden og sin datter på den andre, tre kvinner.

AB: Det ble en novelle, en familiekrønike?

KOK: Ja, og det ble en novelle som handler om tre kvinner, hvor den yngste, Solveig-skikkelsens datter, venter barn og den tredje, hennes gamle mor, venter på døden, mens hun selv, i midten, forholder seg ventende til de to andre. Det er liksom tre forskjellige måter å vente på. Det er Solveig-karakteren som gir, men det hjelper liksom ikke. Det finnes ingen grenser for den som gir, det er en grenseløs aktivitet å gi. Nå høres det ut som om dette er veldig stort, men det er veldig lite. Det er en liten historie om tre kvinner.

AB: Hvorfor skal Solveig-skikkelsen arbeide i helsevesenet? Skal vi betrakte henne som en slags Florence Nightingale?

KOK: Det jeg tenkte på, var bare det å gi. Det var det jeg tenkte på. Og på at de som gir blir ikke sett, mens de som tar blir sett. 

AB: Et sted i novellen forteller Solveig at hun kom til å tenke på Kierkegaard. Hun sier at hun var på et Kierkegaard-kurs i Lystrup i Danmark. For meg blir det så nærværende at jeg nesten føler at jeg har vært der. Vet du om det eksisterer et slikt sted?

KOK: Nei. Men min mor er sykepleier, og jeg husker at det på 80-90-tallet var mye snakk om Løgstrup og Danmark, og Heidegger faktisk, i sykepleien. Min mor begynte på universitetet og snakket om dette. Derfor hadde jeg Løgstrup og Danmark inne, og så puttet jeg også Kierkegaard inn, og slik ble det en klang av 80- og 90-tall, sykepleie, Løgstrup, Danmark og Kierkegaard. Da stemte det, og sånn ble det.

AB: Da din Solveig-skikkelse hadde lest Kierkegaards tekst ferdig, følte hun det som om hun sto ved kanten av Guds rike, skriver du. I forbindelse med din novelle, liksom i forbindelse med flere av dine andre tekster, kommer jeg til å tenke på en formulering i et Goethe-dikt: Himmelhøyt jublende, til døden bedrøvet. Det tror jeg man kan oversette det til. Jeg synes din tekst lever og ånder i et slikt spenn mellom det opphøyde og det dagligdagse og trivielle, med mange melankolske undertoner. Kjenner du deg igjen i det jeg her sier?

KOK: Ja. Det jeg prøver, er å utfordre det rommet jeg føler jeg lever i, og alltid har levd i, som er det veldig trivielle. Hvor det fantastiske bare finnes som en eller annen slags konstruksjon, eller i tekster man leser, og som man prøver å integrere. Man prøver å få det hellige inn i livet sitt. Det var en følelse jeg hadde da jeg leste Kierkegaard, følelsen av at livet kan åpne seg opp totalt. Det er noe veldig radikalt i Kierkegaard og i det religiøse, som det er lite av i min tekst. Men det er noe jeg vil forsøke, dette å gå inn dit.

AB: Kierkegaards tekst får svært stor betydning for din novelle, den er helt sentral, og den har gitt deg tittelen.

KOK: Ja, det jeg egentlig vil i min tekst, kommer fra Kierkegaard, som jeg liksom lager et rom for. Og jeg vil at det skal være sant, jeg prøver å si det på en måte som gjør det sant.

AB: Så Kierkegaard blir et slags gjennomgangsmotiv.

KOK: Ja, han blir det. Men hans tekst er veldig rar også. Det er en preken, det er ikke en filosofisk tekst, men en preken, den er helt fantastisk. Jeg kan ikke si hvorfor den er så fantastisk, men når jeg begynner å snakke om den, får jeg tårer i øynene. Det er noe utrolig dragende i den, med liljene på marken og fuglen under himmelen som kommer igjen hele tiden.

AB: Hvordan kom du frem til tittelen?

KOK: Den sier hva min tekst handler om.

AB: Du lytter til musikk når du skriver, kan du huske hvilken musikk du lyttet til da du skrev denne teksten?

KOK: Jeg hører på popmusikk når jeg skriver. Jeg spiller alltid samme plate i tre måneder av gangen, da er det bare den jeg spiller. Jeg er ganske sikker på at jeg spilte Father John Misty, den siste platen hans, da jeg skrev den teksten vi snakker om.

AB: Musikken er altså et slags bakgrunnsteppe for deg? Hvordan inspirerer den deg?

KOK: Da jeg begynte å skrive, satte jeg på veldig høy musikk for liksom å komme inn i noe annet. Det gjør jeg ikke lenger, nå handler det mye om trygghet. Det å skrive dreier seg om å gå inn i noe som er litt utrygt og kan være litt farlig. Med den samme musikken hele tiden er det liksom et hus jeg er i, liksom et hjem. Jeg står opp på morgenen, setter på hodetelefonene, så kommer musikken, og så er jeg hjemme. Da kan jeg gjøre hva som helst, da er det ikke så farlig lenger. Det er en trygghet i det.

AB: Kanskje du også vil lukke noe ute? Den støyen som omgir oss?

KOK: Det dreier seg veldig mye om å lage et rom som er mitt eget.

AB: Teksten handler, som vi har snakket om tidligere, om menneskelige relasjoner og om det å gi. Men også om menneskets plass i en større sammenheng, i naturen, i skaperverket, om forgjengelighet og nytt liv som oppstår på tvers av normal programmering. Men den handler kanskje likeledes om menneskets begrensning, om hvordan det vanlige skandinaviske livet er blitt på de vel hundre og femti årene som har gått siden Ibsens drama ble skrevet. Kan man si at du gjør Solveig til en nåtidig skikkelse?

KOK: Ja. Jeg tar hennes egenskaper. Det står der ikke så mye om Peer Gynt i min tekst, det er Solveigs egenskaper jeg setter inn i vår tid.

AB: Så den postmoderne Solveig sitter ikke og venter på Peer? Hun er mor for sine barn, og hun hjelper sin datter og sin mor, samtidig som hun må ivareta sitt profesjonelle arbeid. Kan man si at din Solveig-skikkelse er underveis, mens Ibsens Solveig er fratatt sin egen eksistens?

KOK: Det kommer an på hva du mener med å være fratatt sin egen eksistens.

AB: Jeg mener at hun liksom har deponert sin skapende kraft hos Peer, og bare venter.

KOK: Jo, jo, det er sant. Men samtidig, rent litterært, husker man Solveig vel så godt som Peer. Peer også så klart, men ikke minst Solveig.

AB: Det personlige, eller selvbiografiske om du vil, er ofte omdreiningspunkt i dine tekster, men her er det tilsynelatende fraværende.

KOK: Jeg har vært veldig interessert i hva som skjer når man skriver «jeg» og er en annen, jeg har vært opptatt av om det går an å komme ut av seg selv, særlig fordi jeg har skrevet så mye om nettopp meg selv. Sånn sett har denne nye teksten vært et lite eksperiment for meg. Men det jeg ville, var ikke å prøve å tenke som en kvinne, å lage en kvinne. Min tanke var bare at ok, her har jeg en situasjon med en hovedperson som ikke er meg. Men jeg har jo samtidig brukt mitt eget, som jeg liksom har pøst inn i det andre og slik fått noe til å skje.

Det jeg lurte på, var troverdigheten: Er min Solveig-skikkelse en troverdig kvinne eller ikke? Det vet jeg fortsatt ikke. Hun er jo ikke meg. Likevel finnes det mye av meg i henne så klart, og mye av meg i teksten, men det rent faktuelle er tatt bort, så det er ikke så lett å se. Emosjonelt, følelsesmessig, er det der like fullt. Og så er det måten jeg skriver på, for jeg skriver akkurat som jeg alltid gjør. Derfor lurte jeg på hvordan ville det bli når det er en kvinne som skriver som Knausgård, hva man ville tenke. Jeg vet ikke, men det er ikke meg, det er klart, det er jo det som er å skrive. Det var ikke meg heller da jeg skrev Min kamp. Det var deler av meg, men det var ikke meg …  

AB: Det jeg synes er så inspirerende når jeg leser dine tekster og annen stor litteratur, er at det alltid er noen hemmeligheter der, at teksten aldri avslører sitt innerste, men forblir gåtefull. Jeg kom til å tenke på brosjen i skuffen til kvinnen som venter på døden, og fikk forskjellige assosiasjoner, for eksempel til Munchs maleri Brosjen fra 1903, en av hans vakreste og mest lovpriste kvinnefremstillinger. Brosjen står sentralt og skaper en fin balanse i bildet og understreker det gåtefulle ved det. Hva betyr brosjen for kvinnen i din tekst?

KOK: Det kan jeg ikke jeg si.

AB: Men den betyr noe?

KOK: Ja, det er klart den gjør. Men det er ingen gåte, det er ingenting i teksten som skal løses, det er det ikke.

AB: Leseren etterlates uforløst, kan man si.

KOK: Sånn er det ofte i verden også, det er veldig mange ting som ikke oppklares og får sin løsning.

AB: Har novellen gitt deg noen idéer til videre skriving?

KOK: Ja, ja. Absolutt. Det finnes noe der som jeg vil gå videre med. Ikke minst det med fuglene. En kamerat av meg som heter Stephen Gill og bor i Sverige i den bygda der jeg har bodd, er fotograf. Han har hatt et prosjekt gående i to-tre år der han har fotografert fugler. Han setter en påle ned i jorda og et kamera med automatisk bevegelsesutløser rett ved siden av, og så begynner det å komme fugler ned fra himmelen, alle mulige slags fugler. Det blir helt fantastiske bilder, og ett av dem er med i min novelle, bildet av ham når han setter en påle ned i bakken og drar fuglene ned fra himmelen. Dette er noe jeg har tenkt å gå videre med.

AB: Hvilken interesse eller energi er det som ligger i dette med fugler?

KOK: For meg ligger magien i at det er så uhørt konkret, så uhørt fysisk, det er bare det. Det er så veldig materielt, det er verdslig, eller jordisk, kjøtt og sult og overlevelse. Det er eksistensen, forsøket på å overleve og alt det der -samtidig som det finnes en slags metafysisk himmel over det hele, som fuglene er en del av. Jeg vil alltid inn til det virkelige, til hvordan ting egentlig er, hvordan fuglene egentlig er, og hvordan livet egentlig er. Vi mennesker er også fysisk konkrete, kjøttslige vesener. Men vi lever samtidig i alt det andre. Disse to nivåene er jeg svært interessert i, de møtes alltid. Det gjør de også både i Kierkegaards og i min egen tekst. Kierkegaards fugler og Bibelens fugler,  Stephen Gills fugler og virkelighetens fugler.

AB: Og nå har du gitt ditt verk fra deg for at noen andre skal gjøre noe med det. Hvordan har du det med det? Du pleier jo ikke å gi fra deg et verk på den måten.  

KOK: Da jeg leverte denne teksten, tenkte jeg at kanskje regissøren ikke kan bruke noenting av den, og at da blir det Solveig og sanger og en setting han skaper ut fra sitt eget. Eller kanskje han vil bruke noe? Da blir min tekst en slags klang i det han vil og i det han lager. Jeg er veldig, veldig spent på hva regissøren vil og kan bruke, og på hvordan han ser dette i sin egen sammenheng. Her har jeg ingen prestisje, jeg har bare skrevet teksten, det var interessant i seg selv, og svært givende.

AB: Nå snakker vi om Calixto Bieito. Og han har jo gitt deg en tilbakemelding. Hva skrev han til deg?

KOK: Mitt inntrykk var at han likte det og var rørt og beveget av det, men at han foreløpig ikke visste hvordan han skulle bruke det. Men han er jo vant til å bruke tekster som finnes og bearbeide og lage noe eget ut av dem. Det er det han gjør, det er det regissører gjør, og å bli utsatt for dette er rett og slett et privilegium.

AB: Så du opplever det ikke som et overgrep?

KOK: Nei, absolutt ikke. Jeg har ikke noe eiendomsforhold til det jeg har skrevet. Det kan man ikke ha som forfatter, for folk leser det, sier hva som helst om det, tenker hva som helst om det, og skriver hva som helst om det. Det har vært dramatiseringer av bøkene mine som jeg aldri har lest og aldri har sett. Jeg har sagt gjør som dere vil, det er helt greit for meg, det spiller ingen rolle. Det må jo være levende. Jo flere regler man har, desto mindre levende blir det. Det blir virkelig gøy for meg å se hvordan han kan bruke min tekst. I en samtale sa han: «Du kan skrive et helt liv, du kan skrive to minutter.» Når jeg blir stilt helt fritt, da er det gøy. Og det samme må gjelde for ham. Han kan bare bruke to av mine setninger om han vil, det er helt opp til ham. Det skal bli spennende å se hva han gjør.