Den vanskelige kjærligheten

Lovordene henger løst. Uten navn er smart, presist, intelligent og viktig teater. Det er smart å gå inn i rusproblematikken gjennom

Uten navn – å miste sine nærmeste

Manus og idéutvikling: Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer

Regi: Mattis Herman Nyquist

Komponist: Gaute Tønder

Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen

Kostyme: Alva Brosten

Produsert av Østfold kulturutvikling og Kulturdråpen

Gjestespill Heddadagene, Nationaltheatret, Amfiscenen, 17. juni 2019

historiene til de pårørende. Skuespillernes arbeid er presist og fremragende. Lyden, scenografien og regien er også strålende presis. Alle elementene i forestillinga virker gjennomarbeidete og solide. Stykket har noe viktig å formidle, publikum tar imot budskapet, det er helt framifrå.

Å være pårørende

Det er ofte noe spektakulært over rusmisbruk. Den tunge rusmisbrukeren skiller seg ut fra normaliteten i samfunnet, stort sett er det det dypt tragiske som får oppmerksomhet. Mange av misbrukerhistoriene ender med fornedrelse og død. Vi har mye dokumentarstoff og virkelighetsnær fiksjon som handler om dette. I Uten navn blir den rusavhengige en biperson, her er det menneskene rundt, de pårørende, som kommer til orde. Et sted i teksten sier en av karakterene at universet ikke er konstruert slik at det er sola som er verdens sentrum, men at det er et sort hull alt dreier seg rundt. Galaksen vår snurrer rundt dette sorte hullet som suger mer og mer materie inn i seg med en voldsom fart og kraft. Det er enorme krefter de pårørende til de rusavhengige må stille opp mot.

Svært god scenetekst

Fredrik Høyer har i et par år nå vist seg som en eminent scenetekstforfatter, for eksempel ble Grønlandssūtraen satt opp under Ibsenfestivalen i 2016, den ble veldig godt mottatt av et bredt publikum. Mattis Herman Nyquist hadde regi også her. Høyer skriver ofte på drammensdialekt, det fungerer fint som scenespråk. Språket får et visst folkelig preg som ikke virker påtatt, det kler dette materialet godt. Høyer er en erfaren slampoet og performer og har svært godt grep om det muntlige språket. Det muntlige preget i teksten er kanskje en av grunnene til at dette stykket treffer publikum så sterkt. I to av sekvensene snakker to og to skuespillere nærmest i munnen på hverandre. Det er flott og musikalsk gjort og framhever språket som lekent på tross av den dystre tematikken.

Lyspunkter

Øyvind Wangensteens scenografi og lysdesign er både poetisk, funksjonell og godt tenkt. Den består av en vegg sammensatt av lysrør i forskjellige lengder. Før det kommer lys i riggen ser vi alle koblingene og ledningene som forbinder, og gir lys til, rørene. Det ser omfattende og komplisert ut – det kommer til å minne om de historiene vi hører om de komplekse livene til karakterene forestillinga omhandler. Den store firkantede riggen er tett av lysrør, men de er delt inn i adskilte felt, slik at det er mulig å gi hvert felt en egen farge, eller gi hele veggen den samme fargen. Man kan forestille seg at de forskjellige fargefeltene representerer disse døde, eller svært plagede, menneskene uten navn. Nils Jørgen Kaalstad som faren til avdøde «Pål» sier et sted at han savnet at det ble markert på noe vis i samfunnet den dagen sønnen døde. Et slikt navnløst lyspunkt som det i riggen, blir et bilde på tapet. Et skjærende, nærmest brennende lys akkompagnerer Alfred Ekker Strande som den unge gutten som er et offer for omsorgssvikt. Historien hans er så himmelropende hjerteskjærende at det er vanskelig å ta den inn. Dessverre finnes slike historier.

Strålende skuespillere

Nils Jørgen Kaalstad har fått Heddapris for beste mannlige skuespiller/medspiller for jobben han gjør i Uten navn, det er absolutt fortjent for han skildrer den enormt vanskelige og komplekse kjærligheten til et rusmisbrukende barn svært sterkt og berørende. Men egentlig kunne hele ensemblet fått pris for gode skuespillerprestasjoner, for de er virkelig bunnsolide. Anne Marie Ottersen spiller kvinnen som forelsket seg og giftet seg med en mann som startet å ruse seg på amfetamin for å klare kravene han hadde i arbeidet som trailersjåfør. Misbruket endte med heroinavhengighet. Hun og barna mistet ham før han døde. Han fortalte henne at heroinen betydde mer for ham enn hun og barna. På dødsleiet fikk han likevel diktert et brev til en sykepleier der han takker henne for at hun har tatt vare på barna og for alt hun har gjort. Den følelsesmessig presise og musikalske måten Anne Marie Ottersen bygger opp monologen på, gjør at publikum umulig kan være uberørte når hun avslutningsvis viser sin glede og lettelse over mannens unnskyldning som kom dyktig seint, men godt. Gine Cornelia Pedersen spiller fint og følsomt den enormt oppofrende, nærmest selvutslettende lillesøsteren til Kate som gjør så fatale valg at hun står i fare for å miste livet. Alfred Ekker Strande spiller den unge skadeskutte gutten både teatralt og enormt gripende. Den skrekkelige historien om gutten som er en del av en stor søskenflokk med foreldre som først tilhørte en religiøs sekt før de begynte å dope seg og ikke ta vare på barna sine, er rå, brutal og uforglemmelig.

Musikken

Gaute Tønder står for musikken. Den innhyller og understreker stykket på en vellykka og effektiv måte. Mattis Herman Nyquists regi er også musikalsk. De to scenene der det er to pårørende/bekjente/venner som snakker om en avdød framstår som musikalske komposisjoner. Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Strande snakker rasende fort og i munnen på hverandre om den avdøde, ville kompisen sin. Det blir en humørfylt duett der de hyller vennen sin som endte opp med å ta sitt eget liv. Gine Cornelia Pedersen og Anne Marie Ottersen er mer fordømmende i sin duett om en søster som led samme skjebne. Pedersens ordflom akkompagneres av Ottersens understrekende «Umm-m, u-mm» slik at det triste historien får et tragikomisk skjær.

Mer!

Samarbeidet mellom Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer er nok en gang en suksess. Det er å håpe på at vi får flere forestillinger fra dem – gjerne sammen med resten av det kunstneriske ensemblet bak Uten navn– å miste sine nærmeste. Østfold kulturutvikling og Kulturdråpen har også vist seg som viktige produsenter. Ja, vi vil ha mer! (Publisert 18. 06.2019)