«Do you like me?»
Spør danseren Zander Constant og ser bedende mot publikum. «Do you?» I Alan Lucien Øyens «Story, story, die» er det «generasjon me», den bekreftelsessøkende millenniumsgenerasjonen, som er iscenesatt, og ikke minst representert.
Publisert
Sist oppdatert
Men det er selve dansen som etter min mening bærer forestillingen; et fysisk forankret og virtuost danseteater kjennetegnet av
STORY, STORY, DIE
Med Winter Guests
Koregrafi: Alan Lucien Øyen
Dansere: Olivia Ancora, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger og Cheng An Wu
Scenograf: Martin Flack
Lyddesign: Terje Wessel Øverland og Gunnar Innvær
Lysdesign: Torkel Skjærven Kostymedesign: Stine Sjøgren Samproduksjon: Dansens Hus, DNO&B og Julidans Støttet av Kulturrådet og Orsolina 28.
Dansens Hus 11. mai 2019
en tilsynelatende uanstrengt letthet og flyt. Det danses i høyt tempo, detaljrikt og intrikat, overraskende og akrobatisk. Danserne veksler mellom solo, duo, trioer og grupper, de går inn og ut av situasjoner og tablåer, eller de observerer fra sidelinjen. Og midt i, rundt, eller over den uanstrengte dansen, finnes et felles språk, en dynamikk og frasering, som peker på Øyen som koreograf. Det omfattende materialet synes å ha vært gjennom hans bearbeiding ned til alle detaljer; en innsats som krever enorm kapasitet av både koreograf og dansere. Denne kinestetiske presisjonen, denne fysiske tilstedeværelsen, er det jeg vil oppslukes av!
Koreografisk fremhever Øyen ofte påvirkningen fra den amerikanske koreografen Amanda Miller, som han selv jobbet med i Köln, og gjennom henne William Forsythe. Også Øyens koreografiske uttrykk fremstår som en videreutvikling av fusjonen mellom en balletteknisk base med mer samtidige former – i hans egen vri – og dette uttrykket har iboende kvaliteter som er meningsbærende i seg selv.
Overflate og innhold
Story, story, die rulles ut i høyhastighet; en strøm av scener med kjent Øyen-signatur, for de som har fulgt arbeidet hans. Dans med høy fysikalitet, tekst, lipsynking, visuelle tablåer, samt musikkcollage og dramaturgi tydelig inspirert fra film. Kostymene – behaglige bukser og løse skjorter i avstemte farger – understreker flyten i bevegelsene, lyset er stringent og lekkert. Tablåene er mer illustrerende, som når Constant og norske Mai Lisa Guinoo (som ellers er å finne i GöteborgsOperans Danskompani) både med lipsynk og kroppsuttrykk følger avspillingen av en samtale mellom to barn om en sommerfugl. Eller når Tom Weinberger «dør» igjen og igjen (men bare ville ha litt oppmerksomhet?), eller når dansernes hender i fellesskap former en flyvende drage som bukter seg gjennom rommet. Constant blir et slags omdreiningspunkt i forestillingen, mens Weinberger tilfører noe mer robust, samtidig som han behersker det mer teatrale uttrykket. Olivia Ancora, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu og Cheng An Wu leverer alle sterke danseprestasjoner.
Dramaturgisk sliter forestillingen med at de mange tablåene ikke har noen tydelig retning. Kjedelig er det ikke, og det setter mange i publikum tydelig pris på, men det rastløse kan også fremstå som overfladisk og ukritisk. Mest problematisk er en scene der Marty males mørk i huden, sendes hudløs ut i verden (han har blitt påtegnet sitt eget skjelett også), for så å bli «skutt» litt senere. Skal det være en dose samfunnskritikk? Kan vi i vår tid male noen sort, «skyte» og så haste videre til privilegerte bekymringer om å bli likt?
Winter Guests, hvem er de nå?
Alan Lucien Øyen er i vinden på den internasjonale dansescenen med bestillingsverk for Tanztheater Wuppertal Pina Bausch som et foreløpig høydepunkt, og anerkjente kompanier på jobblisten i tiden framover. Det er derfor ikke så overraskende at Øyen også trekker sitt eget kunstneriske laboratorium, Winter Guests, mot et mer danserisk uttrykk. Til tross for at Story, story, die markedsføres som Øyens tilbakevending til dans, er den mest markante endringen i uttrykket fraværet av en omfattende og romtransformerende scenografi. Det gir mer konsentrasjon til utøverne og situasjonene på gulvet. Delvis fordi Story, story, die rommer så mye tekst og teater, men også fordi forestillingen kunne tjene på mer friksjon og et større spenn, merkes fraværet av tidligere Winter Guests-utøvere. Jeg savnet en dose av Kate Pendry, Andrew Wale, Suzie Davies eller Daniel Proiettos tilstedeværelse. Fortettetheten som kan dyrkes frem i mindre grupper som jobber sammen over tid, har ikke satt seg i «nye» Winter Guests.
Internasjonal koreograf
Kanskje er det Øyen selv, mer enn Zander Constant, som spør om vi liker det vi ser? Forestillingen flyter motstandsløst avgårde på grensen til det klisjéfylte. Jeg mener ikke at det å henvende seg til et stort publikum er negativt, tvert om. Det er viktig at dansekunsten får et bredere publikum. Men i Story, story, die, synes det som Øyen undervurderer kraften i sitt eget dansespråk, ved å ikke ta sjansen på at dansen i større grad også kan stå alene og formidle gjennom sin egenart. Lipsynking av filmdialoger, naivistiske replikker og illustrerende gester kan være forfriskende, men her kommer de på løpende bånd, og det fra utøvere som ikke har tekst eller mimetisk uttrykk som sine sterkeste sider. Det tar oppmerksomhet fra det danseriske og koreografiske. Det blir spennende å følge Øyens fortjente internasjonale karriere fremover og se i hvilken retning han drar sitt sceniske univers. (Publisert 02.06.2019)
