Hang in there, girl!

Historien om Chelsea Manning er en fullstendig blendende nåtidshistorie som rommer så mange aktuelle problemstillinger at det ikke

Manning er fri

av Anders Budde Christensen

Regi: Line Heie Hallem

Scenografi og lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Lyddesign: Bård Kleppen Watn

Med: Petter Winther

Vega Scene. Norgespremiere 14. juni under Heddadagene. Spilles også høsten 2019

er rart man har ønsket å lage både film og teater av det.

I 2010 lekket den transseksuelle amerikanske soldaten Bradley Manning 750.000 hemmeligstemplede dokumenter fra Irak-krigen til WikiLeaks. Disse inneholdt blant annet det famøse videoklippet hvor oppglødde amerikanske soldater henretter ubevæpnede irakiske sivile. Manning ble holdt innesperret i to år under ekstremt barske, på grensen til torturlignende forhold, før rettsaken endelig kom opp. Her ble han dømt som landsforræder og idømt 35 års fengsel. Samtidig sto han fram som kvinne i offentligheten – Chelsea Elisabeth Manning. Etter å ha sonet sju år i fengsel, forkortet president Obama straffen, og i 2017 var Manning en fri kvinne.

I frihet har hun nytt stor berømmelse, er en avholdt foreleser, har stilt som senatorkandidat, og poserte til og med i badedrakt i septemberutgaven til amerikanske Vogue.

Dyktig

Vega scene har kjøpt manuset av danske Mungo Park, hvis forestilling begeistret kritikere og publikum i hjemlandet i 2018. Underveis i prøveperioden til Vega Scenes versjon denne våren oppsto en «tvist» i historien, nemlig at Chelsea Manning igjen er fengslet for å nekte å uttale seg om WikiLeaks. Det var derfor knyttet en del spenning til hvordan man skal løse slutten på forestillinga, som i originalmanuset slutter med nettopp Mannings frisettelse.

Når Vega Scene setter opp historien om henne som teater, er det dyktig gjort, men det oppleves litt som en forspilt sjanse til virkelig å ta tak i det politiske sprengstoffet som ligger i historien.

Petter Winther er alene om å bære fortellingen på scenen, kun hjulpet av effektfullt lysdesign og et malende lydspor (blant annet en plagsom tinnitus-tone). Han gjør en imponerende jobb med å skildre alle sentrale karakterer i manus – foreldre, søster, militære overordnede, advokater og fengselsansatte, i tillegg til å gå inn og ut av rollen som Chelsea/Bradley – og gjengir overbevisende både humoren og det såre i fortellingen. Dette er heller ingen kort monolog. Winther holder trøkket oppe i nesten to timer uten pause, han famler aldri – selv om det er premiere på en forestilling Vega Scene har bygget opp store forventninger til, og man kan forestille seg at det er lett å vakle under presset.

Det som slår en når man hører virkelighetens Chelsea Manning selv fortelle sin historie, er hvor påfallende sanselige og fysiske beskrivelsene hennes er – av den kvelende varmen på militærbasen i Irak, av søvnløsheten, av den febrile desperasjonen da hun var innestengt i et mørkt bur i ukesvis etter avsløringene, og hvordan verden sanses mer intenst etter hun begynte på hormonbehandling.

Innimellom klarer Winther å få noen av disse krystallklare kroppslige følelsene til å fornemmes av oss i publikum, men store deler av forestillinga er det som om regissør og skuespiller har ønsket å holde litt igjen; å holde oss på avstand fra de mest brutale skildringene. Til og med euforien ved frigjøringen oppleves en smule dempet. Kanskje er det den overveldende tekstmengden Winther skal gjennom som skaper denne avstanden? Men jeg mener også det skyldes en anelse mangel på mot til å gå inn i det mest brutale. For eksempel dempes lyset når Manning/Winther blir tvunget til å kle av seg i cellen. Hvorfor blir vi beskyttet slik?

Litterært

I tillegg har man gjort en del litterære grep i manuset, blant annet med et gjennomgående alterego i form av en snakkende slange. Det er ikke rart at man med dette kompliserte og mangefasetterte materialet ønsker å rydde, spisse og gjøre det mer litterært enn det egentlig er. Jeg er bare usikker på om det yter historien rettferdighet. På meg oppleves det ytterligere distanserende.

Historien om Chelsea Manning er rik og ladet på så mange nivåer: Den problematiserer om det politiske og private kan skilles, om noe fortjener full gjennomskinnelighet og når overvåkingen har gått for langt, det handler om klasse, om hvor avhengig man er av fortrolige og allierte for å overleve et ubarmhjertig liv, om å beholde sin menneskelighet under umenneskelige forhold. Mye av dette berører også teaterversjonen på Vega Scene. Spesielt sterke er skildringene der Manning i mangel på fortrolige IRL, finner trøst og fellesskap i chatterom på nettet: «Hang in there, girl!»

Historien tydeliggjør også konsekvenser av å delta i krig i andre land – men her skulle jeg gjerne ønsket at regien var enda hardere i klypa. Det oppleves på Vega som litt langt vekk fra oss, litt 1:1. Vi tror at vi vet hvor brutal og ubegrunnet Irak-krigen var, og vi tror vi vet hvor utsatte transseksuelle er. Men forestillinga klarer ikke helt å gjøre overføringsverdien til forhold her hjemme tydelig nok for oss, selv om jeg tror viljen er der.

Fri?

Chelsea Manning er på så mange måter en fortelling om kropp, og Mannings kropp er i alle høyeste grad en offentlig kropp. Kunne man utforsket dette perspektivet mer? Skuespiller Petter Winther har uttalt at han ønsker at publikum skal gjennomgå en katharsisk opplevelse. Jeg mistenker at dersom det kunstneriske teamet holdt litt mindre igjen, var litt mindre opptatt av å få med så mange detaljer i historien, men turte å gå enda lenger inn i det kroppslig brutale, og kanskje lene seg mer på andre sceniske virkemidler enn fortellerteatret, ville man kanskje vekke et enda større engasjement hos publikum, og dermed også større vilje til endring og handling? Slik ville kanskje Manning er fri ha potensiale til å gripe enda sterkere inn i den virkeligheten den skildrer.

Men for å løfte fram en uhyre viktig nåtidsfortelling, som er langt fra avsluttet, fungerer Manning er fri på Vega Scene likevel godt.