Manning fri?

Filosofiprofessor Geoffrey de Lagasnerie karakteriserer i boken The Art of Revolt Edward Snowden, Julian Assange og Chelsea Manning som frontfigurer i fremveksten av en helt ny type politiske subjekter som gjennom sine liv og handlinger tvinger oss til å redefinere hele måten vi tenker omkring motstand, individ, stat og politikk.

Forestillingen Manning er fri som har norgespremiere på Vega Scene 14. juni, som en del av Heddadagene, følger opp ideen om denne troikaen som særlig fremtredende i samtidens underskog av aktivister, hackere og varslere. Det er opplagt store forskjeller mellom de individuelle historiene, men sammenstillingen setter Mannings historie inn i relevante samtidsaktuelle og maktkritiske rammer.

Stykket er skrevet av den danske skuespilleren og dramatikeren  Anders Budde Christensen og har blitt omtalt som ett av de siste årenes mest interessante danske samtidsdramaer. Christensen fikk i fjor CPHCultures pris for beste mannlige hovedrolle. Jeg har fått lese manuskriptet og tilbringer en kveld på Vega Scene, nysgjerrig på hva kunstnerne tenker om verket og konteksten.

Å ikke vite hvordan det slutter

Ordet fri er understreket på plakaten som henger i gigantstørrelse flere steder i foajeen på Vega. Jeg spør debuterende regissør Line Heie Hallem hva hun legger i begrepet frihet i tittelen?

— For meg er det en påstand, som kan få publikum til å tenke. Er det mulig for en som har vært innesperret så lenge å virkelig bli fri?

— Så understrekingen er ment som et spørsmålstegn?

— Ja.

— Hva tenker du at teateret kan tilføre en historie som allerede er så kjent?

— Jeg har fått et mye mer komplekst forhold til spørsmålet om å varsle eller ikke varsle. Og jeg har fått enormt stor respekt for Chelsea Manning og det hun har gjort Jeg har jo ikke lest de 750 000 sidene med hemmeligstemplede dokumenter, og det er mulig at det finnes ting der som kanskje skulle vært sluppet på andre måter. Men utgangspunktet hennes; det å tro så innmari på at det hun gjør er riktig, selv om hun vet hva det hun gjør vil innebære, det er fascinerende og inspirerende. Jeg har tenkt at dette er et stykke som er viktig for Norge. Norske politikere har foreløpig ikke tatt tydelig stilling til hva det innebærer å samarbeide med amerikanske styrker og deres metoder på oppdrag utenfor NATOs landegrenser,. Det tenker jeg er viktig å løfte fram, og det kan vi tenke mer rundt. Og teaterrommet, det å befinne seg her og nå med en skuespiller av Petter Winthers kaliber, som gir alt i sitt møte med teksten, det er et ganske godt rom å tenke sammen i.

— Hvordan forholder dere til utviklingen etter arrestasjonen av Assange og de nye fengslingene av Manning? (Fordi Manning nekter å uttale seg mer om Assange, har hun blitt holdt fengslet i Virginia fra 8. mars til 9. mai, og så på ubestemt tid fra 17. mai.)

— Vi diskuterer det fortløpende, også med dramatikeren. Manning vil mest sannsynlig være fengslet under premieren. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skal gjøre med slutten ennå. Det skrevne stykket har en veldig klar bue, fra begynnelse til slutt, som følger hennes liv fram til straffen ble forkortet av Obama og hun ble satt fri. Hva er det som tjener Mannings historie? Skal vi lage et nytt kapittel eller bare en ny prolog? Hele utviklingen med at myndighetene prøver å kneble Wikileaks og Assange er så kompleks, så man kunne egentlig ha laget en oppfølger. Det er det som er noe av det spesielle og fine med å jobbe med samtidsdokumentarteater. Det at du kan ikke vite hvordan historien slutter.

Verden utenfor teateret

Et sympatisk trekk ved Vega Scene (i tillegg til reklamefri kino) er den lite hierarkiske strukturen som gjør at du kan støte på en av de kunstneriske lederne for teaterdelen som kinobillettselger på kveldstid. Mens jeg venter på å se en gjennomgang, samtaler jeg med Hege Aga Edelsten om hvordan de jobber for å få forestillingen til å nå ut og virke og påvirke samfunnet utenfor teateret.

Vi snakker om mulige interessante paneler og debatter, samarbeid med organisasjoner som PEN, som jobber for å verne om og forbedre kårene for varslere i Norge. Vil det være mulig å få Manning til Norge? Jeg forteller om en av mine sterkeste opplevelser i et norsk scenerom de senere årene, da Snowden skulle motta Bjørnsonprisen på Teateret Vårt i Molde, men ikke kunne garanteres fritt leide til Norge. Og hvordan det gikk en sitring gjennom forsamlingen da Snowden holdt en skypetale på direkten fra Moskva. Kan det være mulig å få Manning på Skype i forbindelse med premieren? Arrangere en dobbeltvisning av forestillingen og den nye dokumentarfilmen XY Chelsea? I et klima der angrep på varslere (og frie scenekunstnere) utgjør en økende trussel mot ytringsfriheten arranger PEN Varslerdagen på Litteraturhuset 5. juni. Der skal blant andre Eva Joly innlede om Julian Assange og farene ved å utlevere ham til USA. Kan det spilles utdrag av forestillingen som en del av dette arrangementet? Mens jeg går inn I salen surrer tankene videre. Forestillingen burde inngå som et høringssvar til regjeringens nye endringsforslag i arbeidsmiljøloven, som ikke tar varslerutvalgets konklusjon om behovet for et uavhengig varslerombud på alvor.

Teater er først og fremst en øvelse i empati.

Etter å ha sett første gjennomgang, uten kostymer eller andre virkemidler, får jeg en samtale med skuespiller Petter Winther. Han starter forfriskende med å proklamere at han først og fremst ser på seg selv som aktivist, og at det er flytende overganger mellom hans virke som aktivist og scenekunstner. Flytende overganger er i det hele tatt en gjennomgangsmelodi i alt han snakker om; kjønnsstereotypier, identitetspolitikk og forskjellene mellom dokumentar og fiksjon. Petter har en master fra KHiO med spesialisering i dokumentarteater. Han har vært opptatt av å utfordre dogmer og har utforsket hvordan han kan bruke det klassiske tradisjonelle skuespillerhåndverket som utgangspunkt for å tolke et dokumentarisk materiale. Dette er erfaringer han gjør god bruk av i gestaltningen av Mannings historie.

— Hva utgjør kjernen i materialet, etter ditt syn?

— Selv om det er mange elementer i historien, og mange nyanser, så er kjernen at det er sivile mennesker som rammes av krigføringen. Mennesker som ikke har bedt om denne krigen. Som når man leser vitneutsagnet fra soldaten som finner to små barn i fireårsalderen som ble skutt fordi de voksne som var sammen med dem prøvde å hjelpe noen andre. Barn som ble rammet av de amerikanske soldatenes iver etter å skyte. Det lar seg bare ikke forsvare. Dét er kjernen i historien.

— Hvordan jobber dere for å få denne kjernen ut i offentligheten?

— For meg som skuespiller handler det om å tørre å ta historien på alvor. Å tørre å ta den innover seg. Etter at du har åpnet opp for den tanken, så kan du ikke bli den samme etterpå. Jeg vil at alle som er i salen skal bli med meg inn i den smertefulle kjernen i historien. Jeg må gjennomleve historien for å kunne få med meg publikum. Jeg synes det er viktig å tørre ha et emosjonelt tyngdepunkt på det i historien som handler om krigføring.

— I gjennomgangen nå nettopp lå vel det emosjonelle tyngdepunktet heller i isolasjonen?

— Ja, jo, selvsagt. Det er mer fysisk utagerende. Men i det øyeblikket du tar inn over deg hva det betyr at en irakisk fireåring skytes i magen av en amerikansk soldat, så kan du ikke forbli likegyldig overfor for eksempel norsk våpeneksport. Vi lever i en tid hvor vi må bli desperate. Vi må ta inn over oss de pågående krisene. Jeg mener det er veldig bra hvis vi også i aktivisme kommer til et punkt hvor vi legger det rasjonelle til side og tør å presentere et eksistensielt skrik for å bli hørt. For det er ikke bare politikk. Det er andre ting som spiller inn, jeg har for eksempel akkurat blitt pappa, med en nyfødt baby hjemme.

— Tenker du på denne forestillingen som et eksistensielt skrik?

- På sitt beste, ja, jeg håper det. Det er ofte det som gjør at en politisk sak resonnerer i oss. Jeg vil gjerne trekke hver enkelt publikummer inn i denne smerten.

— God gammeldags katharsis?

— Jeg elsker jo når teateret får til det, og jeg håper jeg kan bidra til at at teateret blir en katharsisk opplevelse.

Virkeligheten oppløser seg

Petter må hjem til den nyfødte babyen. En replikk fra stykket klinger videre i meg mens jeg tenker på bekymringene Manning  uttrykker for om hun vil takle å havne i lang tids isolat igjen:

            «Jeg leser Murakami. Jeg liker hvordan virkeligheten oppløser seg i fortellingene hans. Det gjør også min virkelighet. Den oppløser seg. Tida går, og jeg blir et spøkelse.»

Jeg håper forestillingen når ut til mange, og at den kan gi inspirasjon og fellesskapsfølelse til små og store varslere som har kjent på en isolasjon i kjølvannet av sine valg. En isolasjon som ikke er like konkret og total som Mannings fire og en halv kvadratmeter i fengselet, men som likefullt kan være alvorlig.