Dans til (danse)folket!

Ravnedans

Sissy Bomb

Av: Martin Forsberg

Koreografi: Martin Forsberg
Utøvere: Snorre Jeppe Hansen, Daniel Jeremiah Persson
Dramaturgi: Alex Alvina Chamberland
Musikk: Tami T
Lysdesign: Uli Ruchlinski
Lyddesign:Tanya Johansson

Kilden Teater og Konserthus, 10. juli

Sons of Sissy

Ide, koreografi, musikk: Simon Mayer
Utøvere:Matteo Haitzmann, Patric Redl, Manuel Wagner, Simon Mayer
Spesielle instrumenter: Hans Tschiritsch
Scene- og kostymedesign:Andrea Simeon
Lysdesign:Martin Walitza, Hannes Ruschbaschan

Kilden Teater og Konserthus, 9. juli
Don’t, Kiss

Av Fabio Liberti (IT/DK)

Utøvere: Jernej Bizjak, Fabio Liberti
Musikk: Per-Henrik Mäenpää
Koreografi: Fabio Liberti

Sørlandets Kunstmuseum, 10-11. juli

Det hele begynte med en vandreforestilling i Ravnedalen, og ti år senere er Ravnedans nå utvidet til en ukesfestival med innholdsrikt program. Dagene starter kl. 09 med Ravnbad med Gud (Ida Gudbrandsen) og fortsetter med ulike workshops for utøvere. Deretter er det samtaler ledet av Marianne Kjærsund, forestillinger, dans på Ravnbar og en rekke events som befinner seg i underlige mellomrom mellom scenekunst, hverdagsliv og reinspikka underholdning. En trenger derfor en god stamina for å følge programmet. Men la oss starte med å ta for oss noen av forestillingene.

«Sissies» i fri utfoldelse

Festivalen kurateres ikke etter tematikk, men det er likevel noen røde tråder og diskurser som trer frem i opplevelsene av enkelte forestillinger. Det er først merkbart gjennom et ord som går igjen i to forestillingstitler: Sons of Sissy av Simon Mayer og Sissy Bomb av Martin Forsberg. Sissy, «an effeminate man or boy», har blitt brukt som et nedsettende uttrykk for menn som ikke oppfyller de kravene som trengs for mannsrollen med stor M. Den tradisjonelle forståelsen av mannsrollen blir utfordret gjennom disse to forestillingene. Det er som om uttrykket «sissy» blir redefinert og tatt eierskap over.

I Sissy Bomb blir vi tatt med inn i et stort tylltelt med duft av søt sminke. Der sitter det to menn og tar på foundation og leppestift. En av dem tar opp en klissete lip gloss og lager tårer nedover kinnet. «They are not sad tears or happy tears, but a complex body liquid». De kommenterer hva de gjør underveis og setter seg selv inn i en fiksjon som bærer preg av lek. Det minner om den utforskende tilnærmingen til sminke som mange av oss hadde som barn, hvor en eksperimenterer med egen identitet og performativitet. Sissy Bomb er en utforsking av hvordan en blir til gjennom bevegelse, kostyme og sminke, og deretter kan gjenskape seg selv gjennom de samme virkemidlene – ispedd en god del referanser til dragkulturen.

I forestillingen Sons of Sissy møter vi en mannlig kvartett som spiller folkemusikk hentet fra den østerrikske bygda. «Med fine tradisjoner følger gjerne strenge rammer» står det i programheftet. Når de fire mennene legger instrumentene til side for å danse tradisjonell ring- og pardans, bryter de gradvis opp kjønnsrollene i dansen. Ved å innta kvinnerollene og fremføre dansen helt nakne, utøver de en opposisjon til de strenge rammene som oppleves overraskende frigjørende for oss som tilskuere. Gjennom utallige «turns» på scenegulvet forsøker mennene å skape et frirom hvor kjønn spiller en mindre rolle. De kaster seg inn i dansen med en seriøsitet og profesjonalitet som er imponerende, samtidig som forestillingen er preget av en befriende humor.

Låst i et kyss

Forestillingen Don´t, Kiss av Fabio Liberti starter ved at to menn møtes i et kyss i foajeen til Sørlandets Kunstmuseum og beveger seg sakte opp trappene, fortsatt mens leppene berører hverandre. De leder oss til et maleri av en onanerende dame hvor de danser seg gjennom et kjærlighetsforhold. Med presise og skarpe armbevegelser utvikler det seg til en mer omfattende koreografi med tangoliknende innslag. Forestillingen har tidvis seksuelle undertoner, men de greier likevel å balansere det slik at koreografien blir ganske enkelt handlende om to mennesker – uavhengig av kjønn og legning. Og det var det som gjorde det så rørende.

Opplevelsen av forestillingen blir forsterket gjennom diskusjonen i ettersnakken. Siden duetten består av to menn ligger legningsaspektet som en tolkningsmulighet helt fra starten. I ettersnakken får vi vite at det var meningen at det skulle være en mann og en kvinne som danset, men av helt tilfeldige grunner ble det to menn. Kunstneren hadde i utgangspunktet ingen politisk agenda, men påpekte at vi er i et historisk øyeblikk hvor det homofile aspektet blir liggende som et bakteppe, enten man vil eller ei. Denne forestillingen er et godt bidrag til normaliseringen av likekjønnede forhold, og til at denne tematikken, slik det står i programmet, «is not intended to be a statement (…), just simply a matter of fact».

På tross av at Sissy Bomb, Sons of Sissy og Don´t, Kiss ikke tematiserer det samme, var det likevel en fin opplevelse å se de tre forestillingene i relasjon til hverandre og i en politisk sammenheng som utfordrer det kjønnsnormative.

En festival for utøvere?

I tillegg til forestillinger av internasjonale kunstnere, var det i alt tre lab-visninger med utøvere som har svart på Open Call-utlysninger. Magnus Myhr ledet en gruppe unge dansere gjennom en workshop som endte i en visning for en fullsatt sal. Mottakelsen fra publikum var varm og raus, og det var rørende å se hvordan miljøet støttet opp om hverandre og de unge danserne.

PMHS2 av Agder Teaterlaboratorium og SKUM av Wigdel/Helgebostad var to andre lab-visninger som ble utviklet i løpet av festivalen i hver sine omgivelser - førstnevnte i Ravnedalen og sistnevnte i badeanlegget Aquarama. Ravnedans gir rom for at kunstnerne som deltar kan være utforskende og skapende under selve uken, og det viser at festivalen er et viktig samlingspunkt som bidrar til erfaringsutveksling og vekst for utøverne. Det er tydelig at Ravnedans ønsker å ta et ansvar for å dyrke og fremme fremtidige scenekunstnere, og at de er et viktig bidrag for kompetanseheving innen scenekunst.

Når det kommer til tilskuere sier Irene Theisen i et intervju med Fædrelandsvennen at «Vi prøver å nå et bredt publikum i Kristiansand, selv om det også er et møtepunkt for mange dansekunstnere. Det er viktig at dette skal være en festival for alle i byen. (…)». Å både nå et bredt publikum ogdansekunstnere kan være utfordrende, og det ser vi tydelig på festivalpublikummet som stort sett består av dansere som deltar i festivalen selv, de frivillige og tilreisende fra samme miljø. Programmeringen tyder på at festivalskaperne ønsker å tiltrekke seg en bred demografi – Barnedisko, Søppeltur, Filmkveld, Lotteri – tilsynelatende noe for alle. Men er det det? Eksempelvis bærer Lotteriet preg av interne vitser. Å komme som en utenforstående, en ikke-danser, inn i denne sirkelen for spesielt interesserte, gjør at Ravnedans fort kan oppleves å være av dansere – for dansere.

Men så beveger vi oss inn i Ravnedalen i en vandreforestilling som består av fire, korte innslag. Her ser vi et glimt av det publikummet vi antar at initiativtakerne ønsker å treffe – unge, eldre, kvinner, menn, familier, lokale og folk som aldri har vært på Ravnedans før. Det er en fin opplevelse å gå som en stor flokk gjennom Ravnedalen og ikke vite hva som møter en på veien. En deler smil med kjente og ukjente, og det oppstår et fint fellesskap blant oss som tilskuere. De forbipasserende turgåerne får ta del i dette fellesskapet i et forvirret øyeblikk – om de ikke velger å bli.

Festivalbobla

Til tross for at Ravnedans vokser i både størrelse og anerkjennelse, har de greid å bevare det uformelle aspektet som initiativtakerne opprinnelig startet. Som tilskuer, både på festivalen og på sosiale medier, oppleves festivalen som et dugnadsbasert arrangement som løftes fram ved at venner, familie og kunstinteresserte bidrar med blant annet kostymer, kjørehjelp og bolig til de tilreisende kunstnerne. Det betyr ikke at Ravnedans ikke oppleves som profesjonell, men at festivallederne greier å bevare det jordnære i festivalen.

I et euforisk skumparty med alle festivaldeltakere samlet i bassenget på Aquarama feiret vi bursdagen til Ravnedans. Etter en intens uke er konklusjonen at, for å få fullt utbytte, har en ikke annet valg en å gi seg hen til festivalbobla – det temporære, parallelle universet som opprettes for en liten stund på Sørlandet. Det er først da en kan oppleve hva Ravnedans virkelig har å by på, fra sosiale ritualer til nasjonale og internasjonale forestillinger av høy kvalitet. (Publisert 17.07.2019)

*

Ravnedans er Sørlandets største samtidsdansfestival, og arrangeres for tiende gang i 2019. I år ble den holdt 8.-13. juli på flere spillesteder i Kristiansand. Initiativtakere er Irene Vesterhus Theisen, Julie Rasmussen, Tone Martine Kittelsen og Maren Fidje Bjørneseth.