Black Box som programmerende teater i dag

I Norsk Shakespearetidsskrift nr. 1 2019, reiser Gry Ulfeng en rekke spørsmål knyttet til Black Box teater i sin artikkel «Miljøet som forsvant». I sitt tilbakeblikk på teatrets historie framhever hun blant annet støtten teatret hadde fra det norske frie (ikke-institusjonelle) scenekunstfeltet som et «omvendt Riksteater» der alle frigrupper og kunstnere kunne leie seg inn. Slik fungerte teatret de første årene, som en ren utleiescene etablert av Danse- og Teatersentrum (DTS) som den gang var en medlemsorganisasjon for det frie scenekunstfeltet. Mye er forandret siden 1980-tallet, og det har vært en markant økning og utvikling i det frie scenekunstfeltet. Ulfeng skriver i korte trekk om utviklingen av teatret under de tre siste teatersjefene, Kristian Seltun, Jon Refsdal Moe og Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Beskrivelsen er langt fra utfyllende, og i teatrets historie er det også viktig å nevne Oslo Kommunes krav tidlig på 1990-tallet om at BBT måtte tydeliggjøre en kunstnerisk profil og bygge opp et publikum, hvis teatret fortsatt skulle motta tilskudd fra kommunen. Som følge av dette, og med teatersjefene Inger Buresund og Kristian Seltun begynte en prosess der BBT gradvis gikk fra å være et utleieteater, der det var fritt frem for alle å spille, til å bli et programmerende teater med en egen og tydelig programprofil, definert av teatersjefen. DTS er fortsatt eier, men er ikke lenger en ren medlemsorganisasjon, og i sin utøvelse av eierskapet skal DTS, ifølge sine vedtekter, sikre at BBT har full kunstnerisk frihet og uavhengighet til sin eier.

Ulfeng er i artikkelen innom nettopp DTS sitt eiermandat og etterspør i tillegg en synlig strategi for hva det vil si at teatret skal fremme den frie scenekunsten i Norge.

Styret i BBT mener at full kunstnerisk autonomi og en tydelig programprofil med norske kunstnere og grupper, både fra Oslo og fra andre steder i landet, er en forutsetning for teatrets nasjonale (og internasjonale) relevans og for at teatret målbærer formålet sitt: Å fremme den frie scenekunsten i Norge. Men å fremme den frie scenekunsten er ikke det samme som å representere et helt felts identitet, slik Ulfeng mener teatret bør etterstrebe. Scenekunstfeltet er bredt og mangfoldig, det finnes langt flere spillesteder og det er naturlig at ikke samtlige scenekunstnere i det frie feltet ser på BBT som sitt spillested eller identifiserer seg med teatrets kunstneriske profil som samtidig, eksperimentelt (og interdisiplinært).

Dagens teatersjef utvikler etter styrets mening teateret videre på en tydelig og åpen måte gjennom en programmering og dialog som følger tett på kunstnere og scenekunstens utvikling i Norge og internasjonalt. Først og fremst gjennom presentasjon av forestillinger og kunstnerskap, men også gjennom et utstrakt formidlingsprogram og samarbeide med andre kunstinstitusjoner. At Sibué-Birkeland ikke er norsk og i sin første tid som teatersjef heller ikke leste norsk selv betyr ikke at teatret ikke lenger inngår intensjonsavtaler om spillested, eller at dynamikken mellom teatret og scenekunstfeltet har fått en negativ dreining, slik Ulfeng påstår.

Med Sibué-Birkeland, har teatret fått en kraftig økning i det statlige tilskuddet, gjennom blant annet å argumentere for sin nasjonale status og tilhørighet i Oslo som programmerende teater. Teatret har også, særlig gjennom Oslo Internasjonal Teaterfestival, tydeliggjort sin lokale tilknytning til Oslo. Begge deler er viktig for Black Box teater og for at forestillingene og kunstnerne skal ha et publikum som både består av de som kjenner teatret og scenekunsten godt og de som ikke gjør det.

Suzanne Bjørneboe, styreleder Black Box teater

Gry Ulfengs innlegg finner du her: http://shakespearetidsskrift.no/2019/03/miljoet-som-forsvant