Forførelsens tomhet

Kvartett

Av Heiner Müller

Regi: Ilene Sørbøe

Skuespillerfoajéen i Centralteatret/Oslo Nye, Oslo

Privat produksjon, premiere 3. august 2019, spilles til og med 14. august

Den overdådige barokkjolen er det første du ser idet skuespiller Marte Germaine Christensen entrer scenen i Centralteatrets vakre skuespillerfoajé. Dernest ser du brystene hennes. Det skyldes at publikum sitter oppe på balkongen som omkranser det intime scenerommet. Derfra ser vi – bokstavelig talt – ned på de to skuespillerne, og da blir Merteuils dype utringning en sentral del av spillet. For dette dreier seg om forføringens kunst, og da er den slags attributter betydningsfulle. I motsetning til medskuespiller Ivar Furre Aam viser hun en del hud, og etter hvert legger vi også merke til svetten og pusten som hever og senker brystet hennes. Her blir det hett.

Populær erotikk

Scenen er satt for Heiner Müllers adapsjon av Pierre Choderlos de Laclos’ klassiske brevroman Les Liaisons dangereuses (1782). Den er bedre kjent som Farlige forbindelser fra Stephen Frears’ film med Glenn Close og John Malkovich anno 1988. Filmatiseringen av Christopher Hamptons skuespill hadde premiere åtte år etter at Heiner Müller (1929 –1995) skrev sin versjon i 1980. De to er ikke de eneste som har vært fascinert av hovedverket til Laclos (1741–1803).

Blant mange adapsjoner av den erotiske teksten er den franske filmversjonen verdt å nevne, i Roger Vadims regi. Han er kjent for dampende hete filmer som …og Gud skapte kvinnen (1956), som gjorde Brigitte Bardot verdensberømt, og Barbarella (1968). I 1959-produksjonen av Les Liaisons dangereuses var det Jeanne Moreau, en annen, legendarisk skuespiller, som ble verdensberømt. Vadims filmatisering ble tidenes kassasuksess i Frankrike, og den ble utsatt for sensur i de fleste land den ble vist.

I Ilene Sørbøes regi er ikke Heiner Müllers versjon like erotisk utfordrende som andre versjoner av Laclos’ roman. Så ligger da også Müllers interesse i de moralske implikasjonene, i spillet mellom kvinne og mann, og i det dype (for-)fallet den overflatiske forførelsen leder til. Ved å spille så å si uten andre rekvisitter enn de barokke kostymene, noen parykker og en stabel plastkanner (for å peke på den enkle sceneinstruksens andre del: «Tid/rom Salong før den franske revolusjon/ bunker etter den tredje verdenskrig») ligger vekten på teksten og det intime samspillet mellom skuespillerne. Der er det dessverre kvalitetsforskjell i Christensens favør. Det tar tid før Aam er like sterkt til stede. Det skal tas høyde for at dette var premieren og at prøvetiden har vært kort, men hverken hans tilstedeværelse eller diksjon fyller det akustisk krevende scenerommet. Men han kommer sterkere etter hvert, og mot slutten er de to skuespillerne blitt likeverdige partnere. I den avsluttende dødsscenen er Aams fremstilling av Merteuil (skuespillerne skifter roller flere ganger) helt på høyden.

Forførelsens kunst

For noen år siden kom Spillet (Cappelen 2006) på markedet, en bok som beskrev oppskriften på hvordan menn skulle få flest mulig kvinner til sengs. Læremesteren Neil Strauss ble kalt «forførelsesartist», og det kunstneriske aspektet ved å være en «pick-up-artist» overskygget de moralske spørsmålene en slik praksis stiller. Erfaringen boken blottstiller er at begjæret etter seksuell tilfredsstillelse var så stort at forførelsens spill overskygget kjærligheten. Den samme erfaringen ligger hos Laclos.

Heiner Müllers interesse for Laclos’ tekst kan oppsummeres slik: Når spillet rundt forførelsen blir viktigere enn måloppnåelse og vedlikehold av kjærligheten mister man meningen med livet. Müller understreker dette med en tekst som preges av korthugde setninger. Stilen er nærmest stakkato, og den inviterer til en klinisk fremstilling uten store følelsesutbrudd. Slik er det ikke i Centralteatrets vakre skuespillerfoajé. Her er det tidvis et frislipp av følelser. Den fysiske utageringen går aldri over streken (Sørbøe har forstått at det er mer pirrende å antyde enn å vise), men de vokale følelsesutbruddene oppleves overdrevne og unødvendige. Jeg mener oppsetningen ville tjent på en mer behersket, kontrollert form.

Lavbudsjett

Når det er sagt skal det bemerkes at dette er en lavbudsjettproduksjon med kort prøvetid og vanskelige rammebetingelser. Budsjettet består av en kulturrådsbevilling på kroner 100 000. Med kun 25 publikumsplasser og ti spilledatoer er billettinntektene svært lave. Og når markedsføringen begrenser seg til private oppslag på Facebook og en beskjedent plassert vignett på Oslo Nyes nettsider (forestillingen står ikke i avisenes teaterspalte), er bare det at det er blitt premiere en kraftprestasjon.

Dette er ikke første gang Ilene Sørbøe og Ivar Furre Aam har gjort noe slikt. I fjor satte de to opp Konstellasjoner av Nick Payne, et kammerdrama der han spilte mot skuespiller Ane Ulimoen Øverli. Da hadde de ingen bevilgning i det hele tatt, denne gangen har de fått en liten sum. I år som i fjor er det Aam som har tatt initiativet. Han er utdannet fra Scenkunstakademiet i Fredrikstad og Teaterhøyskolen i Stockholm, mens hun er mest kjent som teateranmelder i Norks Shakespearetidsskrift og Morgenbladet.

Spesiell atmosfære

Tidligere i år ble Sørbøe ansatt som dramaturg på Oslo Nye. Det var gjennom denne jobben at hun oppdaget det spesielle rommet i Centralteatrets bakgård. Skuespillerfoajeen har røtter tilbake til 1802, og er antagelig det eldste, eksisterende teaterrommet i Oslo, om ikke i Norge. Rommets spesielle karakter passer godt til den barokke atmosfæren i Heiner Müllers Kvartett. Garderobeavlukkene har glasspartier over dørene, og disse lyssettes med skiftende farger slik at rommet lett assosieres med et bordell.

Det lille kompaniet skal ha all ære for å trekke Heiner Müller frem i lyset. Han har ikke vært spilt så mye i Norge som han fortjener, gitt hans sentrale posisjon i tysk og internasjonalt teater. Han ble lenge regnet som Bertolt Brechts arvtager, og han fikk eneansvaret for Brechts teater Berliner Ensemble like før han døde i 1995. Müller regnes blant det postmoderne teaterets sentrale dramatikere og dramaturger, og hans åpne strukturer og «sampling»-teknikk er blitt skoledannende. Han anså andres tekster som råmateriale, og brukte klassiske tekster fra Aischylos til Shakespeare i sine egne adapsjoner. Kvartett er et godt eksempel på hans tett sammenvevde, meningsbærende tekster der ulike lag kolliderer i et tekstdrevet teaterunivers. Ved å la teksten spille hovedrollen viser regissør Ilene Sørbøe at hun har forstått Heiner Müllers intensjon. Det har resultert i en drivende intens forestilling som fortjener et større publikum enn det vil få i disse rammene.