Nattas sanger

Det er tungt å skrive om Fosse. Jeg har allerede forsøkt flere ganger, men ikke funnet et språk for å befatte meg med ham, med skriften hans, som jeg ikke er så begeistret for. Fordi jeg opplever den som svært konstruert, planlagt, villet og kalkulert. Og egentlig uten risiko, fordi skriften selv aldri innrømmes en autonomi, som kunne åpnet en mulighet for at det usagte kunne kommet til uttrykk. Jon Fosse har en visjon – og den er svært fatalistisk: figurene hans er fanget i syngende gjentagelser, ute at stand til å ta avgjørelser. De er tvunget til å være et sted hvor stillhet, taushet, pauser, ikke bare oppleves i forhold til tid, men også i rommet. Fosse lar figurene sine dvele i et tjukt bad av hendelsesløshet. Man vet ikke engang om de virkelig lengter etter noe, eller om de helst bare vil synge for seg selv ut i lufta, for å vise at de feirer den statiske tilværelsen sin. Det er et nærmest perverst spill, en lyst til blokkering som livsstil; som litterær stil. Og det er et «sterilt» spill, som først kan realisere seg som tragedie ved at døden gjør slutt på det hele. Døden som forløsning, takket være den som tar livet av seg, som befrir seg selv og sin partner fra de uløselige bindingene og kvalene ved samlivet. En akt av fortvilelse, som – endelig – skaper en bevegelse, en forandring, et brudd på den tilfrosne helheten.

Jeg snakket mye med skuespillerne om døden på slutten av stykket. Om dens «meningsløshet» i forhold til konstruksjonen av stykket, fordi Fosse lar den unge kvinna være igjen alene med barnet, foran øynene på publikum, uten å si noe som kan få publikum til å reflektere over om det fins en mulig fremtid for henne, og hva meningen med denne dramatiske konstruksjonen egentlig er. Stykket kollapser i et sørgelig enkelttilfelle, som burde hatt en plass i nyhetene, men ikke på en scene. Denne formen for dramatikk gir ikke mulighet til refleksjon og inviterer ikke til å problematisere den narrative situasjonen. Teatret mister sitt fundament – refleksjonen rundt menneskelig handling, åpningen av et abstrakt rom hvor man undersøker og stiller spørsmål ved det subjektet som snakker – og slik blir skriften, som sitter fastlåst i affekten/effekten ved et selvmord, til en fatal avslutning. Den blir språkløs, den åpner ikke opp for et «utenfra», men støtter frenetisk opp om den fatalistiske «melankolsk-narsissistiske» forfatterholdningen, der den musikalsk og repetitivt – som et rottehjul – synger om livets meningsløshet. Hva skal den unge kvinna gjøre, alene med barnet? I dette stykket fins det ikke noe å søke etter for henne. Forfatteren har ikke noe språk for henne.

Men er det mulig å forestille seg at den unge mannen i stykket har lett etter et slikt språk i sin forfattergjerning? Et språk som kunne ledet Fosses tekst over mot noe annet? En stil, hvor noe ble nevnt, hvor ord for det som er usagt hos den unge mannen kunne komme til uttrykk? Et språk som befridde ham fra Fosses stil og besvergelser. Hvis jeg leser stykket slik, gir kanskje selvmordet på slutten mening. Da er man straks langt unna det potensielle sjalusi- og hevndramaet, som er nærliggende i en slik form for psykologisk teater. Den unge mannen skaper kanskje gjennom den fatale gesten en ny realitet, noe han ikke klarte å oppnå i skrift. Han blir til forfatter gjennom selvmordsakten. Løsriver seg fra de symptomatiske og lammende gjentagelsene i hverdagen, som Fosse helst vil holde ham fanget i, for på den måten å utløse et brudd i språket til Fosse: Gjentagelsene kan ikke fortsette, handling vil plutselig finne sted og slik kan han hjelpe sin venninne i å oppfylle ønsket sitt: å gå fra ham. Skille seg fra ham, fra denne situasjonen, fra dette stykket. Hans død kunne skrive, åpne en ny historie, som han ikke torde å overveie i skrivningen sin. Gjennom sin død kunne han lykkes  i noe som Fosse ikke lykkes med i skriften sin: Å forandre virkeligheten, isteden for å gjenta, bekrefte, og sågar feire den narsissistisk: kunst skapes av smerte. Ved å gi plass til min smerte, skaper jeg kunst. Som egentlig er det motsatte av sublimering. 

Likevel - det kan ikke dreie seg om å feire selvmordet som «acting out» og å betrakte denne handlingen som en form for selvrealisering. Selvmord er (nesten) alltid forbundet med nederlag. Et nederlag for mennesket som vesen, dets evne til å finne løsninger, modeller, konstruksjoner for å kunne hanskes med sine «symptomer». Men Fosses skrift fører til det, som eneste løsning innenfor dramaet, fordi det er noe som mangler: skriftens tenkning, distansen til den dramatiske situasjonen, lengselen etter identifikasjonens umulighet, som er en betingelse for at møtet med det egentlige overhodet kan finne sted, og for at det «ikke-psykologiske» kan settes inn som en uutgrunnelig menneskelig realitet og fundament. Teksten som «sinthome»* — som Lacan sier om skriftene til James Joyce – skal gjøre det mulig å (over)leve, hente kraft til ikke å falle. Fordi språket til Fosse ikke er i besittelse av nettopp dette, er det én som må dø, som løsning på den uløselige konflikten. Bare døden, det totale fall, kan redde stykket i seg selv fra de endeløse sløyfene. Og på den måten gi det en slutt, som ellers ikke hadde eksistert. Når språkets struktur ikke i selv kan tilby en utvei, er døden det eneste som kan få noe til å opphøre.

Men kunsten bør tilby alternativer til døden. Sarah Kane klarte det til tross for en uunngåelig død. Hölderlin, Kleist, Heiner Müller, Büchner, Goethe. Alle disse forfatterne, som har preget meg som regissør og menneske, møter døden i sine skrifter, men kunsten er et svar på livets uutholdelighet. Skriften deres blir aldri, gjennom skuespillernes snakking, til en psykologisk kommunikasjon som negerer kløften mellom tale og skrift, og som dermed lukker det stedet, hvor det kunne være luft til å leve. Nettopp denne differansen mellom å skrive og snakke, gjør mennesket fritt og i stand til å handle, definere seg selv, og kan slik (kanskje) unnslippe døden. I forhold til Fosse, hvis skrift bare så altfor godt egner seg til å snakkes, må regissøren tilstrebe en distanse, slik at teksten forblir papir, og for å vise absurditeten, meningsløsheten, i situasjonen som den unge mannen og unge kvinna befinner seg i. Den må for enhver pris  ikke bli en identifikasjonsflate. Den dømmer til døden. 

      Under prøvene lette jeg etter denne distansen mellom tekst og skuespiller, og det førte plutselig teksten over på komikkens område, og dermed til refleksjon om situasjonen. Skuespillerne kunne vise noe, henvise til noe, uten å bli det. Dette vedrører spørsmålet om kroppsliggjøring, eller umuligheten ved identifikasjon, og får en til å tenke over det som er skrevet, som er tilstrebet fra forfatternes side. Mange timers arbeid på prøvene og modige skuespillere, gjorde det mulig å oppdage riktige måter å snakke på, å utvikle den riktige kroppslige dynamikken, slik at kroppene kunne unnslippe den statiske, beklemmende forsteiningen hos Fosse. Løpe vekk fra den. For hver av regianvisningene forsøker å fastholde, fange, kroppen; støpe den i betong. Løsningen min var å gi skuespillerne uforutsigbare, kretsende bevegelser, som ikke tar slutt, som utfolder seg kontinuerlig, ikke altfor planlagte gester, og uopphørlig skape den sceniske motstanden som var nødvendig for å holde alle våkne – skuespillere, tilskuere, regissør, kostymedesigner, lysdesigner, teatersjefen osv., slik at de fortsatt kunne høre tragikken til det snakkende vesenet, som dessverre bare har denne ene teksten til disposisjon. Bare disse ordene, som fordømmer det til å forbli fastlåst i gjentagelsene.

Det dreide seg om en kritisk posisjonering, som vel og merke kan gjøre det mulig å lese den unge mannens død på slutten av stykket som en «forfatterakt», og ikke bare fremstiller det som en narrativ realitet. Funksjonen til denne handlingen i forhold til helheten blir vist som redningen av et drama hvis slutt bare kan finnes ved hjelp av et menneskes død, fordi forfatteren ikke kan finne en avslutning innenfor språket. Dersom språket feirer seg selv, isteden for å stille spørsmål ved seg selv gjennom skriften, hevner kroppen seg. Kroppen krever sin egen død som bevis på sin særegne eksistens: men det betyr slutten på kunsten. Det visste Empedokles meget vel, da han kastet seg ned i vulkanen. Fosse er sluttpunktet for teaterkunsten. Men ikke «åpningen av forhenget» som Kane så vakkert og storslått ber om på slutten av Psychose 4.48. Hos Fosse tar slutten språket bort fra en, slik den unge kvinnen forstummer på slutten av stykket.

(Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe)

        Fotnote

• Lacan benytter ordet «sinthome», isteden for «symptom», for å via etymologien (gr.) sette et nivå av skriften på spill. Sinthomet er et symptom, som imidlertid tilbyr en løsning. Et sinthome er et symptom man bruker, og som man vet hvordan man skal omgås, for å uttrykke noe, som det ellers ikke fins uttrykksrom for. Fosse blir etter mitt syn værende i symptomet. Fordi det bare dreier seg om sorgen, det fatalistiske, det utveisløse, skaper ikke språket et nytt rom. L.C.  

Billedtekster:

1

Natta syng sine songar; Marte Engebrigtsen som Den unge kvinna. Regi: Laurent Chétouane.