Refleksjoner om Black Box teaters strategi, kuratoriske valg og forståelse av vårt nasjonale ansvar.

I artikkelen «Miljøet som forsvant» publisert i Norsk Shakespearetidsskrift i mars 2019 kommer Gry Ulfeng med synspunkter på Black Box teaters (BBT) strategi og nasjonale ansvar (http://shakespearetidsskrift.no/2019/03/miljoet-som-forsvant). Vi ønsker debatten velkommen og vil gjerne benytte anledningen til å vise noen av prioriteringene som ligger bak programmeringen på teatret og å presentere vår forståelse av hva et nasjonalt ansvar innebærer.

Da jeg startet som teatersjef i 2016 ønsket jeg å utarbeide en strategi som var bredt forankret. Jeg så på BBTs arv, teatrets rolle før og nå og behovene til kunstnerne i feltet. Jeg møtte mange kunstnere og kompanier med ulik bakgrunn, både når det kommer til alder, erfaring, behov og kunstneriske uttrykk. Som et programmerende teater har vi ansvar for å bistå kunstnerne på flere plan. Vi skal legge forholdene til rette så en produksjon kan bli ferdigstilt til premieren. Dette er ekstra viktig innen scenekunst hvor kvaliteten på prosessen har stor betydning for det ferdige resultatet. Og vi skal jobbe for at forestillingen når ut så bredt som mulig, både når det kommer til publikum, presse og profesjonelle. 

Motsetninger i behov og kapasitet

BBTs overgang til et programmerende teater var nødvendig for å styrke profilen og nå ut til publikum. Våre ressurser er begrensede, med tanke på økonomi, fasiliteter og menneskelige ressurser, men vi jobber aktivt for å øke dem. En stor andel av de norske frie scenekunstnerne/kompaniene er basert i Oslo. Dette gir oss en nærhet til feltet og dermed god mulighet til å treffe kunstnere, se prøver og forestillinger jevnlig. 

Det frie scenekunstfeltet har blomstret i Oslo og Norge de 15 siste årene. Men selv om det har kommet til nye visningsarenaer, har antallet programmerende teatre vært uforandret. Dette skaper en flaskehalseffekt. På et mikronivå har vi ikke kapasitet til å besvare alle invitasjoner og henvendelser fra scenekunstnere, og på et makronivå ser vi at et sterkt scenekunstfelt med hele fire aktive skapende generasjoner mangler prøve- og visningssteder, produsentstøtte og alternativer for co-produksjon og gjestespill. Denne situasjonen skaper legitim frustrasjon i feltet. Videre vil deler av feltet føle at tilgangen til teateret har blitt dårligere, noen oppleverat de har mistet teateret, i takt med at BBT har fått større autonomi. Det er ingen tvil om at BBT har en maktposisjon ved å være et viktig visningssted for et stort antall scenekunstnere. Det er viktig at vi er bevisst vår posisjon og hvordan vi forvalter vår autonomi. 

Styrke støtten til norske kompanier

Å støtte det frie scenekunstfeltet er en grunnleggende del av Black Box teaters mandat, og prioriteres høyt.De tre siste årene har vi gjort flere tiltak for å øke støtten til norske kompanier. 

Vi har åpnet opp for lengre produksjonsperioder og residenser, og på den måten gitt mer frihet og fleksibilitet for kunstnerne. Hver sesong tilbyr vi også dramaturgisk støtte til flere av kompaniene. 

Fagprogrammet er styrket. Kunsten kan ikke operere i et vakuum, men må settes i en kontekst. De siste årene har vi satset på et fagprogram som skal stimulere samtalen rundt den kunstneriske praksisen, samt åpne opp for nye perspektiver til feltet.

De tre siste årene har vi innført ordningen assosierte kunstnere, en ordning som innebærer et langsiktig samarbeid med enkelte kunstnere. I noen av samarbeidene ønsker vi å gi kompanier som ikke er del av basisfinansieringen større forutsigbarhet. I et annet samarbeid ønsker vi å legge til rette for at kunstneren i større grad kan knytte sammen forskning og praksis. Ulfeng hevder at jeg på grunn av de assosiertekunstnerne har begrenset mulighetene for andre kunstnere. Jeg ser ikke denne motsetningen, siden det de to siste årene har vært en økning i antall kunstnere som er støttet og programmert av BBT. Implementeringen av ordningen går ikke utover mulighetene til de andre kunstnerne, den er bare en måte å oppfordre til tettere samarbeid og gi noen av kunstnerne større forutsigbarhet. 

Å formidle det lokale, det nasjonale og det internasjonale i form av samproduksjon, presentasjon, kontekstualisering og nettverksbygging.

Kunstneriske ledere tolker rollen sin på forskjellige måter. Mitt fokus er å dele kunstnerisk tankesett, å reflektere over kontekster, utvide mulighetsrommene, stimulere relasjoner og utvide perspektiv. Å skape debatt, åpne perspektiver og legge til rette for kritisk tenking om verkene, gjennom seminarer, foredrag og publikasjoner, anser jeg som en viktig del av vårt nasjonale ansvar. For meg er kjernen av kuratering basert på å lytte, forstå og fasilitere. Selvfølgelig innebærer det også å ta valg. 

Jeg fokuserer på å øke det kulturelle mangfoldet ut fra et postkolonialt perspektiv, interseksjonell tilnærming, og jeg ønsker å vie oppmerksomhet til de/det underrepresenterte. Her har vi fortsatt en lang vei å gå. 

BBT er dedikert til fri scenekunst, og vi skal presentere teater, dans, performance og tverrkunstneriske prosjekter. De prosjektene som dominerer her er de som utfordrer hva scenekunst kan være, både med tanke på form, format og innhold. Dessuten kombinerer programmet dimensjoner som vi opplever at er relevante for utviklingen i feltet og den verden vi lever i. Vår rolle er å oppdage og oppmuntre til alle former for nyskapende skrivepraksiser, inkludert de tekstbaserte. Vi søker aktivt etter tekstbaserte verker vi kan presentere på teatret. Når vi mottar søknader og forslag til norske produksjoner blir både manus og søknad lest av flere i teamet og diskutert internt. 

Fordi jeg ønsker å åpne opp huset og omfavne et mangfold av praksiser, har jeg vært ekstra oppmerksom på prosjekter som befinner seg utenfor den tradisjonelle black box-scenen. De tre siste årene har vi lagt til rette for produksjoner i vidt forskjellige formater. Korte og lengre verk (som gjerne strekker seg langt utover rammen til en kveldsforestilling), stedsspesifikke prosjekter, prosjekter som knytter sammen kunstnerisk praksis med nærmiljøet og prosjekter som utfordrer tilskuerens rolle. Vi har også åpnet opp for nye kuratoriske rammer gjennom den 12-timer lange gruppevisningen Waiting for the Sun, nytenkning rundt det tverrkunstneriske konseptet Pluss Pluss (som blir kuratert av ulike kunstnere) og en utvidelse av Oslo Internasjonale Teaterfestival. Dette igjen har gjort at vi har kunnet åpne opp for kunstnere utenfor hovedstrømninger i feltet. 

Vårt nasjonale ansvar innebærer at vi presenterer scenekunstnere fra hele Norge, norske kunstnere med base i utlandet og setter norske kunstnere inn i en internasjonal kontekst. Når det er sagt er jeg klar over at vi i større grad bør programmere kunstnere fra hele landet. Og når det kommer til presentasjon vil jeg ikke at vi skal begrense oss til Oslo, i tilfeller hvor det kan være et poeng ønsker vi også å bruke visningsarenaer utenfor byen. (For eksempel presenterte vi Fru Inger til Østeraat av Marie og Fredriks teaterlagi Otta høsten 2018.) 

Det er viktig med en balanse mellom langvarige samarbeid og nykommere, og jeg har økt antallet nye stemmer i programmet for å sikre flere innspill og ulike perspektiver både for publikum og for scenekunstfeltet. Vi sørger også for å presentere kunstnere i ulike økonomiske situasjoner, fra de uten noen form for offentlig støtte til kompanier med basisfinansiering.

Å oppdage og koble til seg

En viktig del av jobben min som kunstnerisk leder er å finne nye kunstnere som ikke er innenfor kretsen av de som allerede er presentert på BBT. Dette er en utfordrende oppgave med tanke på den intense aktiviteten vi har på huset og størrelsen på teamet. Jeg reiser mye, og det er flere ansatte ved teatret som også ser forestillinger utenfor BBT. Vi besøker så mange festivaler og teatre som mulig, både i Norge og i utlandet, men vi har dessverre ikke kapasitet til å få en fullstendig oversikt over alle kunstnere som kunne være aktuelle å samarbeide med og presentere på teatret. 

Utover å reise, oppdager jeg nye arbeider og kunstnere gjennom å se videoer, lese prosjektbeskrivelser, møte kunstnere, være en del av juryer og komiteer, pleie forbindelser og samarbeide med utdanningsinstitusjoner og derigjennom presentere nyutdannede kunstnere, samt å etablere formelle og uformelle samarbeidsnettverk. BBT har samarbeid med en rekke norske spillesteder og festivaler, og vi er en del av europeiske og nordiske samarbeidsprosjekter. Dette gir muligheter for å utvide handlingsrommet for norske kunstnere og kompanier, så de kan være aktive på nye arenaer. 

Som en programmerende scene skal vi tenke uavhengig og dyrke særegenhetene våre. Når Ulfeng påpeker likhetene mellom Oktoberdans og Oslo Internasjonale Teaterfestival er det problematisk at hun antar at BBT løper etter BIT Teatergarasjen. Bortsett fra enkelte samarbeid, opererer de tre programmerende teatrene (BBT, BIT Teatergarasjen og Rosendal) individuelt. Det er ikke lenger et formelt samarbeid, men det er naturlig at det er en del kunstnere som alle de tre teatrene er interesserte i. 

Det tar tid å etablere et fullverdig programmerende teater. Black Box teaters historie er over tredve år og har hele veien vært preget av endring. De siste årene har vi utvidet omfanget og økt aktiviteten. Kvantitativt har antallet produksjoner og forestillinger økt. Kvalitativt har programmet blitt styrket når det kommer til kontekstualisering og mangfold. Men BBT har ikke kapasitet til å omfavne den fulle endringen som foregår i det frie scenekunstfeltet. Derfor er en styrking av økonomien og organisasjonen viktige tiltak for å gjøre teateret i stand til å dekke enda bredere enn det gjør i dag. 

Prioriteringene for de kommende årene inkluderer økt teknisk støtte til kompaniene under produksjonsfasen, samt å styrke og utvikle samarbeidsformer med kunstnerne. I en tid hvor maktfordeling ofte diskuteres, vil vi få på plass ordninger som sprer det kuratoriske ansvaret. Og vi vil presentere deler av programmet på en slik måte at det fremstår enda tydeligere og mer i kontakt med aktuelle samfunnsspørsmål. Vi trenger også å øke staben med en stilling, så vi blir flere som kan ta ansvar for kontakten med kunstnerne og følge opp feltet, inkludert de utenfor Oslo. Vi ønsker å konsolidere og utvide samarbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 

Black Box teater har et solid program og nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Internasjonale kolleger har tillit til teateret og bruker programmet som en måte å oppdage norske scenekunstnere. Det internasjonale scenekunstfeltet er mangefasettert, og har de siste årene åpnet opp med en større utveksling mellom store og små aktører. Selv om det norske scenekunstfeltet ikke er stort rent tallmessig, har det blitt en sentral aktør i det internasjonale feltet. BBT tar del i samtaler i Norge og internasjonalt og anses som en likeverdig partner i ulike sammenhenger, på tross av begrensede ressurser. Dette er verdifullt for teateret og feltet. Vi skal fortsette å jobbe grundig og uavhengig, med ærlighet og engasjement, samtidig som vi holder en tett dialog med feltet.  (Oversatt fra engelsk av Hedda Fredly)

Anne-Cécile Sibué-Birkeland,
Teatersjef

Gry Ulfengs innlegg finner du her: http://shakespearetidsskrift.no/2019/03/miljoet-som-forsvant