Enquete Fosse 60

Kai Johnsen, regissør

(Og aldri skal vi skiljast, 1994, Namnet, 1995, Barnet, 1996, Mor og barn, Sonen, Natta syng sine songar, 1997, Draum om hausten, 1999, Besøk, 2000, Vakkert, 2001, Rambuku, 2006, Hav, 2014.)

1) Nei, jeg har vel egentlig ikke det. Det er nok mer summen av stykkene som for meg utgjør «favoritten». Det fullkomne med Fosses ulike verk er at de ikke er fullkomne. Men jeg er helt spesielt glad i noen av dem. Naturlig nok, kanskje, er det blant de tekstene jeg selv syns jeg har fått brukbart til: f. eks. Barnet og Namnet. 2. akten i Barnet er kanskje ikke helt på nivå med resten, og selve avslutningen kunne kanskje ha vært noe mer utviklet. Namnet er etter min mening kanskje hans mest fullendte stykke, men det er av de mer konkrete, og mangler noen av de andres metafysiske dimensjon. Nokon kjem til å komme, som jeg nå setter opp for første gang er utvilsomt også av hans aller beste og viktigste. Skulle jeg trekke frem en tekst som kanskje ikke så mange snakker om (som jeg gjerne en gang skulle sette opp), så er det Dødsvariasjonar. En ung kvinne tar livet av seg, uten noen egentlig grunn. En vakker og vond vev både språklig, teatralt og innholdsmessig.

2) Veldig, veldig mye. Jeg har tilbrakt mange år av mitt yrkesliv i samvær med Fosses skikkelser hjemme og i prøvesalen. Jeg kjenner en stor faglig/ teatral utfordring og dragning mot materialet, samtidig som menneskene hans, for så vidt helt «vanlige» mennesker, er bærere av en skjørhet, en sensibilitet, som for meg er dypt gripende og vakker. De strever alle med å være fanget i seg selv, i en slags indre monolog, og et konfliktfylt ønske om å kunne sprenge seg frem til den andre, de andre. Fosse står for meg også som en stor metafysiker i skjæringspunktet mellom prosaisk tilfeldighet og en overgripende ikke-skolastisk religiøsitet – som jeg oppfatter som spørrende og omfavnende.

3) Jeg mener hans betydning verken kan eller bør undervurderes. Han kommer inn på en internasjonal teaterscene hvor det fantes en form for krise i forholdet mellom litteraritet og visualitet – og pekte på nye muligheter. Konkret, musikalsk, poetisk og reelt. Strengt, presist,
og samtidig åpent for andres «kropper». I norsk sammenheng kan det ikke herske noen tvil om at han alene har medført en total omvurdering av den levende dramatikerens potensiale. Jeg mener han er av de viktigste etter Beckett. Men noen «folkekjær» dikter blir nok aldri Fosse her hjemme.Til det er det for lite natur, «debatt» og kos, og for mye (lysende) mørke.

Cecilia Ölveczky, dramaturg (Det NorskeTeatret, Dramaten o.a.)

1) Nokon kjem til å komme. «Et unikt mesterverk», sa jeg til teatersjef Otto Homlung etter å ha lest Nokon kjem til å komme. Det var både han og min dramaturg-kollega Ola E. Bø enig i. Men hva var det som gjorde et slikt inntrykk på meg? Kanskje at essensielle livsspørsmål fortelles med overbærende humor? Kanskje at presisjonen i språk og konstruksjon blir avbrutt av særegne overraskelser? Eller at dramatikeren kan fremkalle mystikk uten å bruke ett eneste unødvendig ord? Eller kanskje var det at stykket kunne tolkes på så mange forskjellige måter? Men det kan også være at stykket virker så enkelt i all sin kompleksitet. Med sin debut som dramatiker gjorde dermed en velkjent teaterhater suksess over hele verden.

2) Jeg håper at jeg leser nye stykker med større interesse. Å skrive for teater har blitt mye mer populært etter Fosses enorme suksess, og til min store glede dukker det opp flere og flere dramatikere som blir lagt merke til i utlandet, som for eksempel Arne Lygre og MariaTryti Vennerød. Jeg ønsker også å benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på Fosses innsats på andre områder, som oversettelser, nytolkninger og dramatiseringer. Edda og Oidipus- trilogien blir sett på som Fosses verk. Nynorsk-oversettelser av Goethes Faust og av Lars Noréns stykker kommer til å leve lenge på norske scener. Agóta Kristófs roman Det store heftet ble i Fosses dramatisering, kalt Tvillingar, et interessant teaterstykke. Og så videre…

Det er også verdt å nevne at selv om Fosse ikke ville ha dramaturgisk innblanding i sine egne stykker, så var han meget interessert i å samarbeide med regissører og dramaturger på andre områder. Hans gode forhold til regissører som Robert Wilson og Jacques Lassalle og et langt samarbeid med Eirik Stubø har resultert i mange førsteklasses oppsetninger.

3) Fosses verdenssuksess gir oss håp om at et diktverk kan nå sitt mål i lengden, uten å måtte følge nye trender eller ta opp aktuelle temaer. Hans små, søkende og strevende mennesker kan lett bytte nasjonalitet under Fosses himmel. Hans stykker vekker interesse i, og blir forstått like mye, i Frankrike som i Iran. De blir spilt like mye på store teatre som i små frigrupper, og regisseres av både berømte regissører og nybegynnere. Det samme stykket kan resultere i både en 4 timer lang koreografert, langsom og drømmende forestilling og i en time-lang morsom, frisk og energisk forestilling. Og begge er ekte Fosse – ingen endringer i teksten, ingen aktualisering.

Simon Stephens, dramatiker, oversetter (I am the Wind, 2011).

1) Jeg elsker Namnet. Og Barnet. Og Eg er vinden. Og Draum om hausten. Jeg skulle svært gjerne laget en versjon av Draum om hausten.

2) Mer enn noen annen forfatter jeg vet om har han gjort meg oppmerksom på at det kan være poesi i hvordan mennesker snakker. At det kan være åpent rom og stillhet i et stykke. At scenen kan være et sted for utgraving av sorg. Og at sorg og stillhet er en fundamental del av det å være menneske.

3) På mange måter ligger betydningen hans ganske enkelt i stykkene. I Storbritannia er det ikke hundrevis av Fosse-elever. Men jeg tror at han, mer enn mange andre dramatikere i dette århundret, har ført poesien i menneskelig tale tilbake til teatret. I en tid preget av vold og omveltning foreslår han stillhet.

Thomas Oberender, kunstnerisk leder av Berliner Festspiele. Dramaturg og redaktør for Jon Fosse: Ich will kalt und klar sein, Bochum 2002

1) Mitt favorittstykke er Vinter – det er fullstendig abstrakt og symmetrisk som en fuge av Bach. Det er overraskende, fordi opplevelsen man har av stykket synes å være bestemt av psykologiske øyeblikksstemninger, hvor den bortimot matematiske speilingen av og reverseringen av figurasjonen; karakterenes møte på begynnelsen, er så lite merkbar, at stykkets forløp gir inntrykk av et spill av tilfeldigheter. Matematikken – eller poesien – som ligger gjemt i de små episodene, forbinder alle scenene med noe underforliggende, som man aner, men ikke kan sette ord på.

2) Hvert av Fosses stykker har en skandale i sentrum, som virker heftig og forstyrrende, men dens framtredelsesform er som et undersjøisk jordskjelv: Voldsomheten i rystelsene opptrer altså bare i randsonene, i grenseoverskridelsene – voldsomme bølger av følelser og avmakt som treffer breddene og slår inn over land. Men forfatteren viser og ser det fra havets side. Hans skriving virker i mange henseende paradoksal – for menneskene i tekstene tier eller forstummer ikke fordi de ikke har noe å si, men fordi det er for mye å si, og det virker som om de fornemmer at det ikke er uten risiko. For i Fosses verden er selve det å snakke en voldshandling, en invadering av den andres skjørhet, og kanskje sågar «verdensordenen», som hos Fosse går gjennom det paranoide, og fører inn i døden og taushetens verden, men også i de vareste kjærlighetserfaringer, ungdommens magi og trykket fra fattigdommen. Fosse skriver stykker i betydningen Rites de Passage – de er overgangsverker. Mens vi har vent oss til at dialog fører til, eller driver handlingen foran seg, er dialogen selve handlingen hos Fosse. Tale er ødeleggelse i Fosses verden. Og tale er samtidig en supplement. Å snakke tilfører noe til den som er til, fordi det sagte, alt som blir sagt, på samme tid blir et faktum.

Den brutale kjernen i alle Fosses stykker, i det minste i fasen før han skapte sine verkdestillater av klassikere fra den vestlige litteraturens kanon, består nettopp i dette halv-språket til gurene hans – deres endeløse partiturer av forstumming, pauser, nye begynnelser, nøling, flosklene de griper til og avbryter. Det har han funnet opp – ingen andre har gjort det på en liknende måte før ham. I denne hypernøyaktige før-notasjonen av meningsutfoldelse og i den «for- styrrete» talen, må hver skuespiller supplere utsagnene med sine egne gester. På scenen «kompletterer» de altså noe forfatteren har gitt bruddstykker av med sin egen tilstedeværelse. Dette supplementet gjør at Fosses stykker fremstår som så personlige, så lite «spilt» og i så sterk grad blir «gjennomført» foran øynene våre.

3) Som Beckett har Fosse skapt et eget teaterspråk. Med ham har det oppstått en egen sound og en figurenes melankolske væren- i-verden, som man forbinder med ham og bare med ham. Han har skjenket det tjuende århundrets teater – på basis av teksten – takt, melankoli, ærefrykt for døden og for kjærlighetens gebrekkelighet. For dette har han skapt et eget språk, der galskapen banker på døra, og gitt sine «enkle mennesker» store livsdimensjoner. Egentlig finnes det naturligvis flere Fosser: Dramatikeren som holder seg strengt på det jordiskes grunn, og den andre, som kaster småstein over mot døden og de dødes tilstedeværelse. Han har tatt parti for lonerne – alle stykkene hans kommer fra periferien. Og på scenen går figurene hans et lite stykke over denne randen. I en tid da vi forsøker å dekolonialisere oss fra Vesten, dens ødeleggende rasjonalitet og livsstil, for å finne andre communities med andre sannheter og livspraksiser som er mer aktpågivende overfor naturen og sosiale spørsmål, er Fosse vår sjaman. Hans stykker foreldes ikke. Hvert av dem virker friskt som et bilde av Hertervig, og for meg går de mer eller mindre over i hver-andre i erindringen: Draum om hausten går over i Dødsvariasjonar, og det er en vedvarende utfoldelse – ikke av det samme, men hver i stor fart mot livet, slik Fosse lager det. Tekstene hans er et bevis på at fortolkningen, som de gjør mulig, ikke er en tjenesteytelse overfor forfatteren, men en svært individuell reise i en struktur som bærer og forfører en til å gi slipp på seg selv og til å finne livet. I disse gamle titteskapsscenene, med skuespillere, som lærer seg andres ord, hvem ville trodd det.

Siren Leirvåg, teaterviter, Universitet i Oslo

1) Det må være Draum om hausten fra 1999.

2) Som vestlending opplever jeg at Fosse setter ord på det jeg vil kalle en kyst-melankoli. Den er på den ene siden knyttet til den upolerte naturen, med havet og gråsteinen. Men også til menneskene, fåmælte og nesten sørgmodige i møte med hverandre. Den langsomme, gjentakende rytmen hos Fosse er som et eksistensialistisk ritual. Hva som er effekten eller virkningen av ritualet står mer åpent, tenker jeg. Og det er kanskje noe av det som gjør Fosses tekster universelle, og gjør at han spilles ofte og over alt. Det er en form for spirituell gjenkjennelse som er lokal og universell på samme tid.

3) Til tross for at Jon Fosse gjentatte ganger har uttrykt at han nærmest ufrivillig og til dels motvillig har endt opp med å skrive for teater, innehar han en sentral plass i samtidsdramatikken. Nå kan man spørre seg om det skyldes dramatikken som sådan, eller om ikke også den medieskapte geni-statusen han har fått som «den nye Ibsen» spiller en rolle. Det er interessant å se hvordan samspillet mellom kunsten, kunstneren og iscenesettelsen i det offentlige kulturbildet skaper den betydningen en dramatiker får i samtiden og i ettertiden. Og så er det jo selvfølgelig av betydning den oppmerksomhet Fosse har fått i teatret og i forskningen og analysene – slik som her.

Eirik Stubø, regissør (Någon kommer att komma, 2002, Eg er vinden, 2007.)

1) Det er vanskelig å velge ett stykke, men om jeg får nevne to så må det bli Nokon kjem til å komme og Eg er vinden. Det første satte jeg opp på svensk i en utmerket oversettelse av Lars Norén i Stockholm i 2002. Eg er vinden med Fridtjov Såheim som Den Eine og Ole Johan Skjelbred som Den Andre fikk sin urpremiere under Festspillene i Bergen i 2007, i et samarbeid mellom Festspillene og Nationaltheatret.

2) Fosses dramatikk har betydd veldig mye for meg. Da jeg ble teatersjef på Rogaland Teater i 1996 bestilte jeg flere stykker av Jon. Både Natta syng sine songar og Vinter, to av Fosses neste og mest spilte stykker – ikke minst internasjonalt, hadde urpremiere i Stavanger på slutten av 90-tallet.

Jons tekster har også vært viktige for meg som regissør. Ikke bare i forbindelse med iscenesettelsen av hans egne stykker, men også som en døråpner til andre forfatterskap. Gjennom arbeidet med Jons tekster fant jeg også en vei gjennom og bak Ibsens utførlige og iblant kronglete realisme. Det befriende med Jons sceniske skikkelser er at vi vet så lite om dem. Om Ibsens rolle gurer vet vi ofte alldeles for mye. Hos Fosse står plutselig «Kvinna», «Sonen» eller «Den Eine» bare der, uten forhistorie eller tyngende biografi. Når Jon blir bedt om å beskrive hvordan han ser på teater og dramatikk siterer han ofte Lorca som hevder at et teaterstykke er «et dikt som har reist seg opp og går omkring.»

Det er alltid inspirerende å gå omkring i Jons tekster, særlig når han formulerer seg slik han gjør i innledningen til Eg er i vinden: «handlingene (i stykket) er tenkte og skal ikkje utførast, men illuderast.»

3) Jon Fosse er vår fremste dramatiker etter Henrik Ibsen og har hatt stor betydning for samtidsdramatikken og teatret de siste tjue åra. Hans høyst personlige, nakne og rytmisk suggestive tekster har inspirert og påvirket mange. Både skuespillere, regissører og dramatikere. For meg har han i alle fall hatt en avgjørende betydning.

Kia Berglund, regissør (Någon kommer att komma, 2017, Vinter, 2004, Mor och barn, 2000, Natten sjunger sina sånger, 1998, Barnet, 1997.)

2) I början läste jag Fosse ur ett psykologiskt perspektiv och i hans inskrivna pauser projicerade jag in skam, skuld och oförmåga. Kanske är det så… också. Min fascination för Fosses dramatik har alltid varit hans förmåga att skapa och synliggöra levande mellanrum. Deras betydelse har skiftat; psykologisk, form och musikaliteten. Hans karaktärer är så ofta sköra och känsliga och det är som existensen utsätts för mötet med ur-existensen, gåtan, tystnaden, tomheten, stillheten – och allt kan vi projicera in i det för ögonblicket formlösa.

Tystnaden och stillheten har för mig personligen förändrats och fördjupats och blivit det centrala. Idag ser jag pausen som en portal till möjlig transcendens. Från neurotikerns tystnad till mystikens.

Madame Nielsen. Forfatter, scenekunstner, overs. (Drøm om efteråret, 2014).

1) Hvad skal jeg sige … jeg forsøger at komme i tanker om et … jeg har læst mange, tyve, tredive, måske halvtreds af hans skuespil har jeg læst, men … jeg husker ikke et eneste. Jo, vent, det, der foregår på en kirkegård, hvad er det nu, det hedder …? Det har jeg glemt, men jeg husker kirkegården, stemningen, den unge mand, moderen, kæresten, eller hvad hun nu var, var hun gravid? Jeg har oversat det skuespil til dansk, det er vel derfor jeg husker det. Resten er ligesom … væk.

2) Ingenting. Absolut intet. Men hans romaner. Romanskriften. Bernhard Marie Koltés’ monolog La nuit juste avant les fôrets og Fosses tidlige romaner, ikke mindst Bly og Vatn, de to tekster, eller skriftstemmer, musikken, det var dem, den, der forløste prosaen i mig og – om jeg ville det eller ej – gjorde mig til forfatter. På det tidspunkt, jeg læste dem, havde jeg skrevet nogle få digte, en håndfuld, måske to, men bortset fra det, var mit liv en katastrofe. Det er det stadig, en katastrofe, men nu er det en anden form for katastrofe, lige så dødbringende, uden tvivl, jeg holder ikke længe, ikke sådan, ikke med den musik. Den januarnat engang i de tidlige 90’ere, hvor jeg lå på en tynd madras under et tyndt tæppe på betongulvet i et lille kollegieværelse hos en ung svensk digter, som jeg aldrig siden har set, og læste Bly og Vatn, i ét stræk, uden at blinke, uden så meget som at trække vejret, det var en revolution, en begivenhed, en åbenbaring, fuldkommen på højde med, ja, måske større, uden tvivl større, meget større, end, det, der skete for Muhammed i grotten, for Jesus i ørkenen, for Abraham og Moses på bjergene, Frans af Assisi i febervildelsen, Jeanne d’Arc, da hun hører de første stemmer, Hildegard von Bingen, Nietzsche den dag i 1889 på torvet i Torino, det øjeblik, han ser manden piske sin hest, piske den, piske den, det chok, det gjorde ikke bare mig, men verden til en anden, med ét var sproget stemmer, musik. Siden den nat har jeg været en anden. Frelst eller forbandet, det kan jeg ikke afgøre, det kan være det samme, det er det samme. Siden den nat har jeg skrevet, prosa, romaner, det er mit liv, og kommer til at koste mig det, uden tvivl, som Muhammed, Jesus, Jeanne på bålet, uden tvivl.

3) Formodentlig ingen. De sidste tre år har jeg arbejdet intenst på nationalteatrene og andre store teatre i Serbien, Katalonien, Tyskland, Danmark og Sverige, og i de tre år har jeg ikke hørt nogen nævne Fosse eller hans skuespil med et ord. Intet. Jeg har ikke set skyggen af hans stykker i repertoirerne på de teatre, hvor jeg har arbejdet, eller hørt nogen tale om nogensinde igen at sætte et af dem i scene. Og heller ikke i samtidsdramatikken i det hele taget ser jeg nogen spor af Fosse, hans stykker, hans særlige scenemusik. Jeg ved ikke, hvordan det er i Norge, jeg har ikke arbejdet i Norge i mange år, Danmark er uden tvivl en provins, en latterlig lille og ubetydelig klat snot på randen af Europa. Men Norge er om muligt endnu mere provinsielt. Ikke desto mindre er der i Norge en tendens til at tro, at norske dramatikere, ikke mindst Fosse, har en stor betydning ude i den større verden, som er verden. Der var uden tvivl nogle år, hvor også verden blev ramt af en slags Fossefeber. Over alt i verden, på næsten alle teatre, fra de store tunge statsmaskiner til det mindste lille køkkenamatørteater i Akademi Garadok tredive kilometer øst for Novosibirsk, alle spillede Fosse, og mange, ikke mindst i Norge, formodentlig kun i Norge, ene og alene i Norge, begyndte at tale om Fosse & Shakespeare. Så, ikke pludselig, nærmest som luften, der siver ud af en ballon, gik euforien, al den hype, i sig selv igen.Tilbage er … ingenting. Ude i den større verden, i teatrene, samtidsdramatikken, Jon Fosse er … væk.

Also sprach Madame Nielsen am Stuttgarter Platz, Donnerstag 18. juli 2019

Andrine Sæther, skuespiller, Nationaltheatret

vi leser Barnet på Malersalen, det er ikke satt opp før og manuset ser annerledes ut enn andre manus, det ser ut som poesi, teksten står smal nedover på sidene med brede marger så det er lett å se ordene, du, står det på en linje, vi går på den neste, kom, det er annerledes å lese også, det er en slags rytme i teksten som virker bestemt og ikke bestemt samtidig, pause står det, ja, står det, kort pause, ja og eg veit ikkje, pause, det kjennes som det er den som har skrevet stykket sin rytme, dramatike- ren sin, vi har jo vår egen rytme, men vi får hans også, eller jeg vet ikke, replikkene er ihvertfall ne å si med en gang, Gisken er Agnes, den unge kvinna og Øistein den unge mannen, Fredrik, Eindride er både askesamlaren Arvid og Legen, Liv er mora Evelyn og jeg Sjukesøstra, Agnes og Fredrik møtes i busskuret, Arvid er også der, han går alene rundt og samler tom asker, så ytter det unge paret sammen og Agnes blir gravid, mora Evelyn kommer på besøk i leiligheten deres med en pose reker og loff og det blir rar stemning, Arvid henger utenfor leiligheten der de bor, de blir urolige når de ser ham fra vinduet, no er han der igjen, sier de, han er jo der heile tida, vi røyker på Malersalen, det er deilig, vi har vinduene åpne mot Studenterlunden for å lufte, de røyker mye i stykket også, har du ein sigarett spør de hverandre, har du fyr, eg går rundt og spør folk etter fyr, eg reiser ned til sentrum og spør folk etter fyr, eg kan vel få fyr av deg, Hildegun er rollemodell for dialekten og vi prøver å snakke Strandebarm, det er også deilig, vi blir annerledes av det, kanskje vennligere, eg veit ikkje, sier vi, det skal nok gå bra, sier vi, pause, Kai har regi og svære svetteringer under armene i den lyseblå skjorta, han ser ned i det svarte gulvet på Malersalen og sier at vi skal være og ikke være noe som ikke er noe spesielt samtidig, når scenene i busskuret og leiligheten er over triller Sjukesøstra en sykeseng og hvite skillevegger ut på gulvet så Malersalen blir rom og korridorer i et lite sykehus et sted på vestlandet eller et annet sted i verden, Gisken ligger i senga og er gravid på ordentlig, det er også rart, at stykket ligner på oss, men det er noe med barnet, fostervannet går for tidlig og det må tas prøver, Fredrik og Sjukesøstra venter sammen den lan- ge natta, han sitter på en stol og hun står ved siden av ham, eit barn er liksom sier de, pause, berre sei det, nei, eg veit ikkje, det viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om, Legen kommer og sier at det er ikkje så stor sjans, men av og til går det bra, sjølv om det ikkje kan gjere det, liksom, sier Sjukesøstra, men det gjør ikke det, barnet dør og Agnes og Fredrik forstår ikke at det kan skje, at de mister barnet, vi drikker mye øl på en pub ved Rådhuset etter prøvene og snakker om scenene og teksten, den åpner seg mer og mer og det er ikke snakk om å stryke ord eller en setning, teksten er det den skal, noe som er nært og lite og stort samtidig, Jon kommer på prøvene og får også svetteringer når han går bøyd rundt på gulvet og gjør noe med armene for å forklare oss noe vi spør om i teksten, eller jeg er ikke sikker på hva vi egentlig spør om og hva han egentlig svarer, men han er både seg og oss og det er umulig å forstå hva han sier, men samtidig helt klart, jeg husker at jeg hadde en liten rund klokke i et kjede i brystlomma på den hvite sykesøs- terdrakta, at en sa eg gjekk jo ut utan klokke, berre for at eg skulle kunne spørje nokon om kva klokka var, jeg sto i mørket før applausen og så på den siste scenen, det unge paret holdt rundt hverandre og Malersa- len ble ein kyrkje da, ein kan aldri vite, sa de, det er ikkje viktig, heller, sa de, men det er jo så mange sammenhenger, å få si de replikke- ne, si, ja og eg veit ikkje, trur du på Gud og sjø må ein sjå elles trivst vi ikkje, å få være i de pausene, hver kveld ble rytmen annerledes enn kvelden før og sånn er det jo, menBarnet var annerledes enn alt annet, det var Jons første stykke som ble satt opp på Nationaltheatret og jeg tenker på Malersalen, at den snart forsvinner, men Barnet gjør jo ikke det, det kan settes opp når som helst og hvor som helst i verden