H2-Hebron: Teaterdokumentar på sitt beste

Det er dag to av Bastardfestivalen til Rosendal Teater i Trondheim. Det tidligere Teaterhuset AvantGarden Teater har flyttet fra sine trange lokaler i

Folkets Hus i sentrum, til den stadig voksende bydelen Østbyen. Som navnet antyder ligger den øst for Midtbyen, mellom sentrum og kjøpesentrene på Lade, med Svartlamon, Lademoen, Dora, med kunstnerverksteder, lokaler for musikk, litteratur og kunst, kafeer og restauranter, et kunst- og kulturliv med Lamoparken som grønt hjerte, med soperan, kunstneran og doperan, rockeran og feikeran, studentan og kineseran, som Tre Små Kinesere sang en gang. Og i Innherredsveien 73, i den snart hundre år gamle kinobygningen har Rosendal Teater etablert seg. Med sine egne tre scener og sin egen kafè – yeah yeah – spiller Bastardfestivalen 2019 forestillinger fra Europa og Amerika på alle scenene over seks dager under mottoet: Alt det teater kan være.

Og teater kan for eksempel være det Winter Family gjør i Verkstedhallen denne tirsdagskvelden i Trondheim, omtrent fire hundre mil i luftlinje, nord-nordvest for Hebron, med forestillingen H2-Hebron.

Winter Family består av Ruth Rosenthal og Xavier Klaine, et kunstnerpar basert i Tel Aviv og Paris, som sammen har gjort musikk og teater siden 2007. Duoen har utgitt fem plater og gjort tre teaterforestillinger. Musikken blir beskrevet på hjemmesiden deres (winterfamily.info) som en slags dommedagsswing eller begravelsespop.

H1 og H2

Denne forestillingen tar for seg byen Hebron og alle konfliktene som herjer og har herjet denne stakkars byen. Det er en by i krig og badet i gjensidig hat. Hebron ligger i det området av verden som kalles Vestbredden og ble okkupert av Israel i 1967 fra Jordan, som okkuperte det i 1948 fra britene, som overtok Palestina etter det Osmanske riket i 1920, osv. Massakrene på jødene i 1929 og muslimene i 1994 er viktige hendelser og fortellinger for begge parter. Siden 1997 har Hebron vært delt i to soner: H1 med rundt 175.000 innbyggere under palestinsk selvstyre, og H2 med 500-800 bosettere og 20.000 palestinere under israelsk styre. I utkanten av Hebron ligger den eldste israelske bosettingen på Vestbredden, Kiryat Arba, med over sju tusen innbyggere. I Hebron finnes også den norskledete politistyrken TIPH, (Temporary International Presence in the City of Hebron), som skal observere at avtaler overholdes og den løpende situasjonen i byen. Styrken har ingen politimyndighet og blir av alle parter beskyld for å være partisk. Sist vinter leverte TIPH en hemmelig rapport (som ble lekket til den israelske avisen Haaretz) til sine oppdragsgivere, og dokumenterte 40.000 hendelser, stort sett trakasseringer og menneskerettighetsbrudd mot den palestinske befolkningen fra bosettere og soldater.

I hele mitt liv har jeg levd med begrepet Midt-Østen. Det er ensbetydende med vold, lemlestelse og død, angrep og overgrep, hat, ideologier og religioner som støter sammen, omringet av de skiftende verdensmaktene som halvt deltar, griper inn og bidrar til tragedien som stadig utspiller seg, og har utspilt seg i over hundre år. En hundreårskrig, og vel så det. Fra fortidige og for lengst oppløste imperier, via kald krig med USA og Sovjet i spissen, til dagens USA og Russland og deres støttespillere i Saudi-Arabia, Tyrkia, Iran, fra sekulær sionisme og baathisme, til religiøst funderte hatideologier. Midt-Østen er komplisert, et vepsebol, et kompleks ingen kan røre ved uten selv å risikere skade. Det er en konflikt, eller rettere sagt, et sett sammenvevde konflikter som angår hele verden, fordi nær sagt hele verden på en eller annen måte deltar i eller tar side i konfliktene. Et mulig metaforisk Sarajevo – en 3. verdenskrig-utløser. Hebron representerer en aktuell og virkelig konflikt i seg selv, på et konkret sted, langs en gate i en gammel by, men er også et bilde på konflikten mellom Israel og Palestina, såvel som hele det eksplosive Midt-Østen. Hebron er både virkelighet og figur.

Alle sider

Vi blir møtt i døren av Ruth Rosenthal. Hun ringer med en liten bjelle, kaller oss inn i salen, ber oss ta plass og ønsker oss velkommen til en guidet tur gjennom Hebron, denne nær fire tusen år gamle byen, knappe fire mil sør om Jerusalem. Og her bør bjellene ringe for oss som publikum, med tanke på hva som i teaterforestillingen egentlig er tema her: Hebron eller Publikum. Eller begge deler?

Ruth Rosethal forlater fort guiderollen og forteller med fast røst og vekslende perspektiver, med stemmer fra jøder og muslimer, israelere og palestinere, soldater og lokale kjøpmenn, kvinner og menn, fra fem hundre sider med intervjuer, enkelthistorier, enkeltmenneskers lidelser, hat, overbevisninger og forestillinger. For øynene på oss bygger hun opp byen med modellhus, mens hun gjenforteller vitnesbyrd om situasjoner, hendelser, drap, vold, trusler, angst og hat. Bit for bit framtrer byen, sonen H2, fra ulike perspektiver, rundt moskeen/synagogen over patriarkenes grav, denne hellige byen i både jødedom og islam, denne politisk viktige byen for både Israel og Palestina, de stadige sammenstøtene mellom bosettere, soldater  og lokalbefolkning. Vi er tilskuere rundt en modellby og er vitner til vitnenes kaskader av inntrykk og uttrykk i Ruth Rosethals kontinuerlige, pauseløse snakk. Hun veksler mellom ulike vitnemål uten punktum, og gjenskaper kanskje med det noe av trykket innbyggerne i Hebron daglig må leve med. For hvert skritt vitnene tar gjennom byen er politisert, er en påstand, en kamp for tilværelsen, om historien og for sannheten, en kamp mot de andre. Den eneste pausen vi får fra monologen er en kort video fra gaten Ruth Rosenthal har fortalt om, bygget for oss, bilder fra Shuhadagaten, opp bakken.

Alle sider er representert her. Det innebærer ikke en likegyldighet til konflikten som pågår; det er åpenbart at maktforholdet mellom israelere og palestinere er så himmelropende skeivt, at palestinerne alltid kommer ut som den tapende parten. Dette misforholdet er vel dokumentert. Men hatet, det tilsyndelatende uoppløselige og alltid konfliktskapende hatet synes likt fordelt mellom partene her. Det står påstand mot påstand, det tenkes tann for tann og øye for øye. Hvordan forholder vi oss til hatende mennesker? Hva gjør vi med dem som hater så mye at de alltid frykter den andre siden, eller er så redde for den andre siden at hatet synes uunngåelig? Hva gjør de med oss? Hebron er et langsomt pågående armageddon, og uten en ny verden i sikte.

Dokumentar på sitt beste

Dette er teaterdokumentarisme på sitt beste. Lik den israelske dansekunstneren Arkadi Zaides’ forestilling Archive, fra Bastardfestivalen for tre år siden: Konfliktmaterialet dumpes i fanget vårt og utfordrer vår tilværelse. Måten Winter Family (og Zaides) håndterer det dokumenterte konfliktmaterialet for oss på scenen, tvinger publikum til å tenke over sine roller, som publikum (i forestillingen, så vel som i verdenssamfunnet) og som enkteltmennesker i møte med et fremmed hat.Teaterdokumentarisme er å håndtere dokumenterbare fakta, og gjennom forestillingen sin må et ensemble forsvare hvorfor det skal på scenen. Winter Family har 500 sider med intervjuer å lene seg på når de setter sammen en kaskade av en monolog, en talerekke uten opphold, et faktuelt trykk av en sprengt virkelighet, mens krigsbyen bygges opp i modellform for våre øyne. Det eneste konkret fiktive elementet de anvender er til inngang og utgang, og gjelder publikum, når Ruth Rosenthal er vår gaid og vi er på gruppereise. Winter Family gir stoffet sitt en estetisk form, som dels er fortellerteatrets, når Ruth Rosenthal ifører seg de ulike stemmene, men uten å gjøre stemmene ulike i annet enn innholdet: Det monomane i det polylogiske. Og dels er det å gjengi sannhetspretensjonene i vitnemålene (som er forestillingens fakta) ærlig og respektfullt, slik at gjenfortellingens fiksjoner ivaretar vitnenes uttrykk. For enhver gjenfortelling av fakta er fiksjon, det er dokumentarens uunngåelige paradoks. Dokumentarisme i alle sine former er en etisk øvelse. 

Forestillingen H2-Hebron undersøker ikke konflikten i Hebron, men framstiller den for oss, for å undersøke vårt møte med den. Ruth Rosenthal er guiden som inviterer oss inn og fører oss ut av Hebron, som var vi tragedieturister, krigskikkere, før vi atter dumpes i den trygge, trondheimske virkeligheten. Vi etterlates i en anatopisme der vi selvrettferdig og fortreffelig kan sikre oss moralsk overlegenhet mot urettferdighetens voktere, mot de dumme og onde menneskene der ute i verden, mot dem som utspiller seg i 3. person flertall. Eller bare bli deprimerte over verdens beskaffenhet og egen utilstrekkelighet.

For H2-Hebron hensetter publikum i et nedstemt lune. En ting er at verdenssamfunnet kan finne mulige politiske løsninger på et omfattende politisk problem, og at vi kan presse våre politikere til å gjøre noe mer. Det går det an å tro på og jobbe mot, men hvordan løse menneskene fra sine traumer, hente dem ut av all mistro og hat? Det er fristende å bruke bildet av den gordiske knute for å forstå hva som må til for å fatte situasjonen: At konflikten er så sammenfiltret, innvevd, uløselig, at den kun kan løses med ett sverdhugg, og gjerne av en stor og sterk mann. Men ingen endelig løsning har noensinne løst noe – den som lever ved sverdet skal dø ved sverdet. (Publisert 18.09.2019. Oppdatert 19.09.2019)