Hjertelig tullball

«Som poet kan du finne på å inkludere en setning som klinger godt, selv om du vet at innholdet er åndssvakt» sa Michel Houellebecq i et nylig intervju i

Lanzarote

Tekst: Michel Houellebecq

Regi, scenografi og dramatisering: Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Aasheim

Lys: Steffen Telstad

Lyd: Anders Schille

Maskør: Bjørg Kristin Rønning

Dramaturg: Kristoffer Spender

Trøndelag Teater, Studioscenen, 6. september 2019

Morgenbladet. Det var kanskje koketteri fra forfatterens side, men det kan nesten virke som dette har vært en slags poetikk for Lanzarote på Trøndelag Teater. For det meste ved denne oppsetningen svinger skikkelig, selv om innholdet er helt ko-ko.

Ole Johan Skjelbred har stått bak flere suksessrike forestillinger på Studioscenen på Trøndelag Teater de siste årene. Til Lanzarote har han både dramatisert, regissert (og koreografert?) og stått for scenografi. Og det er tydelig at han har hatt en kjærlighet til materialet han har forvaltet. Fortellingen i Houellebecqs korteste roman Lanzarote dominerer starten av forestillinga på Trøndelag Teater, mens utover blir handlinga stadig hyppigere ispedd passasjer fra også andre av forfatterens romaner, som Muligheten av en øy, Utvidelse av kampsonen, med flere. Selv om disse litterære foreleggene er ansett som delvis dystopiske, er resultatet på scenen stort sett muntert.

Miserabelt

Vi møter en venneløs og bister franskmann som reiser til Lanzarote for å unngå nok en miserabel nyttårsaften hjemme. Her møter han på den deprimerte belgieren Rudi, og et heftig lesbisk tysk par. Disse fire begir seg ut på en ekspedisjon i et naturreservat, har sex, drikker, raver rundt og blir til slutt opptatt i en mystisk sekt ledet av en karismatisk profet.

Kenneth Homstad spiller stort sett hovedpersonene fra bøkene, Mari Hauge Einbu og Ingrid Bergstrøm spiller i hovedsak de to kvinnelige karakterene Pam og Barbara, og Øyvind Brandtzæg er stort sett belgieren Rudi. Men alle glir inn og ut av forskjellige roller, noe som legger til rette for mange morsomme scener – som når noen av Houellebecq-hovedpersonenes velkjente misogyne utsagn framsies av de kvinnelige skuespillerne. Eller når Rudi-karakteren plutselig forvandles til en kamel. Slik blir Houellebecq-universet mindre kjønnet, og man klarer å vri seg bort fra overdreven stereotypisering.

Innrøkt

Studioscenen er dominert av et enormt vegg-til-vegg-teppe som ikke bare går vegg til vegg, men som også er dratt oppover bakveggen. Det er lett å assosiere slike tepper med noe innrøkt, umoderne og patetisk. Helt i tråd med det bildet kanskje mange har av forfatteren Houellebecq og hans romanpersoner. Men motivet forandres og får nye funksjoner, teppet blir til flytende lava som sluker personene på scenen eller til scenetepper som avdekker det imponerende «mottakssenteret for utenomjordiske».

Høyt oppe på bakveggen er det plassert et innglasset hotellrom hvor mye av handlingen også utspiller seg, og som skuespillerne har en god løpeavstand opp trappene og bortover galleriet for å komme seg til, noe som skaper ekstra driv i forestillinga.

Ole Johan Skjelbred har som sagt vært direktøren for det hele og samarbeider med mer eller mindre faste partnere, som kostymør Ane Aasheim, og slik skapes et helstøpt univers. Man kan først innvende at estetikken i Lanzarote er i overkant velbrukt: Campingstoler. Bleke ølmager som presses ut gjennom for små grilldresser. Fett og tupert hår. Knallblå sminke. Alt for høye hæler. Casio-keyboards. Nirøyking.

Men her danner det visuelle et bakteppe for noe jeg opplever som friskere enn i andre forestillinger med lignende estetikk. Der framføringsstilen i for eksempel Jonas Corell Petersens nyeste produksjoner ved Nationaltheatret (som Skjelbred selv har spilt i) er overspilt høydramatisk, kalkulert fragmentert og forvirrende, og humoren dermed oppleves noe kald og kynisk, er crazykomikken i Lanzarote overskuddspreget, lattermild og hjertelig. I førstnevnte understrekes budskapet om menneskenes søken og tap av mening av oppgitte og overdrevent absurde dialoger, i Lanzarote oppleves framstillinga av det meningsløse ved tilværelsen som rent oppkvikkende.

Hysterisk

Mye av humoren ligger i det fysiske spillet. De lange, godt koreograferte tegneseriemime-aktige scenene skaper komiske klangbunner for teksten. Det er for eksempel utrolig hvor hysterisk vittig det er med fire skuespillere som klapper hverandre lett under haka, samtidig som de forteller om viktigheten av å ha fokus på testiklene under sex!

Det er også flust av oppfinnsomme innfall i regien: Midt i et firsprang bortover galleriet legger Homstad Mari Hauge Einbu brått i bakken og brøler «Det er du som er den peneste her!» opp i ansiktet på henne før han spurter videre. Brandtzæg og Homstad står for en kostelig overmacho-scene som blant annet innebærer grov høhøhø-latter, urinering og, kremt, mer klasking. Og samme Homstad er rent ut virtuos når han framfører monologene til profeten som var han en karismatisk talkshowvert og dragartist på et vogue-ball på samme tid.

Også lydeffektene er gøyale i inntreden og timing. Når noen snakker om at de ser havet hører vi et lite *klikk* og så – bølgesus, som om alle lydeffektene spilles av fra kasettspiller. En bag som tilfeldig sparkes ut av scenen hviner plutselig skingrende til, som om den inneholder et eller annet levende vesen. Men det tas ikke videre notis av skuespillerne.

At den triste, saktmodige Rudi-karakteren etter hvert tar form av en drøvtyggende kamel, er både vittig og rørende på samme tid. Men når kamelen begynner å synge Åge-sanger på spansk er det det rene publikumsfrieri mot trønderske tilskuere. Litt for mye for meg, men mange i publikum gir seg ende over.

Lindrende

Om det ikke var høykulturelt anerkjent eller politisk korrekt å dra på charterferie da Houellebecq skrev Lanzarote i 2000, er det iallfall ikke det nå i disse flyskamtider. Det er arbeiderklassekultur på sitt mest reindyrkede, ofte utsatt for satire. Der white trash-estetikken i tidligere nevnte Nationaltheater-forestillinger blir brukt som uttrykk for et vestlig samfunn uten mening og hvor arbeiderklassekulturen blir sett ned på, er skildringa mye mer kjærlighetsfylt både i Houellebecqs roman og i Skjelbreds forestilling.

Michel Houllebecq er omtalt som både geni og barnslig provokatør. I Lanzarote på Trøndelag Teater er det det vulgære, underholdende og satiriske ved forfatterskapet som er lengst framme, og mindre av det visjonære, dystopiske, politiske og provoserende. Iallfall er det vanskeligere å få øye på. Det meste framstår som underholdende tullball. Men hjertelig tullball kan jo være helt topp! Omtrent slik en charterferie preget av rus og sex for en stakket stund kan lindre den evige søken etter mening i tilværelsen.