Kristin Lavransdatter som spilt lesning

Sigrid Undsets romantrilogi om Kristin Lavransdatter i første halvdel av 1300-tallet er vel kjent og har vært populær lesning. Forestillingen på Trøndelag

Kristin Lavransdatter

Av Sigrid Undset

Regi: Kjersti Horn

Dramatisering: Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag

Scenegrafi og kostymer: Sven Haraldsson

Lysdesign: Eivind Myhren

Komponist og lyddesign: Alf Lund Godbolt

Dramaturg: Vera Krohn Svaleng

Trøndelag teater, hovedscenen, premiere 28. septeember 2019

Teater bygger på den første boken, Kransen, om for- og etterhistorien av kjærlighetsmøtet mellom den seksten år gamle Kristin Lavransdatter og tolv år eldre Erlend Nikulaussøn i Oslo 1318.

En sentimantal historie

Undset har først og fremst fokus på Kristin, hennes tanker og opplevelser rundt sin egen forelskelse og kjærlighet, i hennes tro og i ære og ættekrav. Kristin vakler mellom drivkraften i hennes egen kjærlighet og svikene mot familien og Gud, når hun setter seg selv over pliktene sine som datter og kvinne. Romanen er melodramatisk og sentimental, og karakterene er fulle av sterke følelser og lidenskapelig forelskelse; de rødmer og hvitner om hverandre, hun skjelver i hans armer og hans begjær er voldsomt, det sukkes og stønnes, det tenkes om Guds vilje og ættens ære, og det ties. For ikke å øke synden og skammen må det ties, og tausheten og hemmelighetene sliter på dem alle.

For meg framstår Kristin Lavransdatter som en anakronisme og som et nostalgisk forsøk fra Undset på å unnslippe den moderne verdens uoversiktelige rotløshet, frakoblete individualitet og tilhørende umoral. Derfor vet jeg ikke riktig hva jeg skal hente ut av Undsets snart hundre år gamle fortelling om middelaldermenneskenes levnet og samfunn for sju hundre år siden. Og derfor jeg ser jeg heller ikke hva Trøndelag Teater ønsker med Kristin Lavransdatter som oppsetning på hovedscenen, utover romansyklusens tilsynelatende popularitet i Trøndelag, fordi Kristin befinner seg i Trøndelag i de to andre romanene, på Husaby i Skaun i Husfrue, og på Reins kloster i Rissa i Korset.

Vellykket scene og lyd

Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag har gjort teaterteksten som et romanutdrag. De har beholdt Undsets riksmål, med eksempelvis nuog efterog hinannen, også i skuespillerne ulike dialekter. Vokabularet har mange innslag av fortidige ord og vendinger, og programmet inneholder til og med en liten ordliste som publikum kan lene seg mot. Det gammelmodige språket fungerer godt mot samtidsuttrykket i scenografi og kostymer.

Hovedscenen består av en boks uten inngang og utgang, med vegger, tak og gulv av lyse finérplater som skinner mot publikum. Kostymene er hverdags- og treningsklær, jogge- og tøysko. Med så få virkemidler dominerer skuespillerne inntrykket. I de tre aktene (som følger romanens tre deler) er alle de medvirkende skuespillerne i hver akt på scenen hele tiden, sittende på benker mens handlingen utspilles på gulvet. Under hele forestillingen ligger en nedtonet og langsomt pumpende musikk som kler det sceniske uttrykket.

Fra begynnelse til slutt (som tar fire og en halv time, inkludert to pauser à femten minutter) holdes forestillingen fast i ett uttrykk, der skuespillerne veksler mellom handlingsberetninger, tankespinn og følelser i 3. person, og samtalene mellom de ulike karakterene, som romanen er full av. Slik at Ingrid Unnur Giæver som Kristin både kan snakke som jeg og fortelle hva hun tenker og gjør.

Dramatisering eller redigering?

Forestillingen er en spilt lesning av romanutdrag, noe som også bidrar til forestillingens lengde. For det tar lang tid å lese en romantekst, når romanspråket er så fortettet og innholdsrik. Og skulle man ønske seg en kortere forestilling vil selvsagt mye av fortellingen forsvinne. Slik blir forestillingen fanget av sin eget grep og det er vanskelig å frigjøre seg fra det. Innholdet på scenen forsvarer ikke en så lang forestilling og mye kunne vært vunnet ved faktisk å dramatisere romanteksten heller enn å gjenfortelle den, ved å basere den på kortere eller friere utdrag med et tydeligere, og ikke minst, et aktuelt tema.

Kjersti Horn har godt grep om scenen og skuespillere sine, men valget av tekstgrunnlag gjør at forestillingene svikter for henne. Den spilte gjenfortellingen av Kransen gjør også at Horn slipper å forholde seg til tematikken i romanen. Det vil si til Sigrid Undsets tematikk, fra hennes hundre år gamle religiøst sosialkonservative blikk på kvinnens plikter i samfunnet som kvinne, hustru og mor. Horn har hatt mulighet å løfte opp andre begreper fra romanen og aktualisere dem, som synd, feilsteg og tilgivelse, ære og ikke minst skam, men ved å gjøre romanen til et fortellerteater unndrar hun seg ansvaret for fortellingen: Dette er Sigrid Undsets Kristin. Og jeg spør igjen hva Kristin Lavransdatter kan gi oss i 2019, utover underholdningsverdien i andres ulykkelige kjærlighet.

Dyktige skuespillere

Forestillingen er nok underholdende, fordi Undsets melodrama i fortellingens mange sterke følelser, brå vendinger, skjebnetunge handlinger, ligner vår tids populære fortellinger i historiske og fantasipregete fjernsynsserier, som Downton Abbey eller Game of Thrones. Det sterkt sanselige kjenslelivet og de stridige sinnene er gjødsel for populærkulturens forutsigbare, tankeløse og overflatiske uttrykk.

Forestillingen reddes av skuespillerne på Trøndelag Teater, for de er svært dyktige i sitt arbeide. Ingrid Ussur Giæver og Kingsford Siayor som Kristin og Erlend, Trond-Ove Skrødal og Janne Kokkin som ekteparet Lavrans og Ragnfrid, og de andre på scenen, får publikum til å le og sukke og føle med karakterenes levnet og lidelser, der de veksler mellom en nedtonet fortellerstil og et psykologisk-realistisk spill. Om trønderpublikummet ønsker å se en fire og en halv time lang teateroppsetning, kan teatret takke skuespillerne for god innsats. (Publisert 29.09.2019)