... og så gråter vi litt

Historien om sauebonden Bjarnes drøm om Helga, kvinnen han aldri fikk, har alle de menneskelige

Svar på brev frå Helga

Av Bergsveinn Birgisson

Oversettelse: Johannes Gjerdåker

Regi og dramatisering: Stig Amdam

Scenografi: Åse Hegrenes

Riksteatret og Hordaland Teater, premiere Nydalen, Oslo, 13. september 2019

ingrediensene som skaper godt drama: Drømmen om den sødmefylte kjærligheten, dampende erotiske skildringer, en liten dose samfunnskritikk, og akkurat nok bitre erfaringer til at sentimentaliteten ikke tar overhånd.

Føy til en erfaren og folkekjær skuespiller som Helge Jordal og en dyktig kvinnelig motpart i Ragnhild Gudbrandsen. Hun både besvarer hans lystige blikk og gir Helga en sjelelig og kroppslig fremtoning som får oss til å forstå Bjarnes kjærlighet. Da har du et drama som, til tross for sin enkle form, snakker til noen og enhver. Like vel blir et spørsmål hengende i luften: Hvor godt teater er dette, egentlig?

Suksessroman

Utgangspunktet er det beste: Bergsveinn Birgissons korte brevroman Svar på brev frå Helga ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2012. Her hjemme var anmeldelsene overstrømmende positive. Ulike dramatiseringer er blitt satt opp på teater i flere land. I hjemlandet Island gikk en teaterversjon i to år og ble sett av ti prosent av den islandske befolkningen. Nå skal romanen filmes. Og så skal den altså på turné med Riksteatret i regi av Hordaland Teater.

Dette er teater på sitt mest basiske. To mennesker i et enkelt scenerom. Nærhet mellom scene og sal, tett dialog og passelig tempo til at alle får med seg alt. Selv om det høres ganske trivielt ut, er det alle grunner til at dette bør bli en suksess. Helge Jordal gir kropp og sjel til en mann i sin alders høst som endelig får spille ut den undertrykte kjærligheten han har båret så lenge.

Fortiet kjærlighet

Originalen er en brevroman, der det kun er Bjarnes stemme som kommer til uttrykk. I Stig Amdams dramatisering og regi er Helga høyst tilstedeværende. Akkurat det er selve nøkkelen til teatersuksess, fordi Ragnhild Gudbrandsen legemliggjør det som i romanen bare er tanker i Bjarnes hode. Scenograf Åse Hegrenes har skapt en scenisk ramme med bevisst bruk av lyskastere: Når Helga ikke er med i handlingen hviler ofte hennes skygge over Bjarne. Hun er med uten å være fysisk tilstede på sceneplattingen. Det viktigste er imidlertid det at hennes fysiske tilstedeværelse i Amdams dramatisering og regi legger grunnlaget for den store, ønskede usikkerheten: Hva er egentlig sannheten?

I innledningen fremstiller Bjarne kjærlighetshistorien som bygdesladder uten rot i virkeligheten. Kona har vært fem år på pleiehjem, og preget av demens har hun anklaget ham for å ha elsket nabokona Helga. Nå er hun død, og Bjarne rydder i hodet. Han nekter for at sladderen har rot i virkeligheten. Men så gjør Helga entré, og historien viser seg å ha flere sannheter. Etter hvert som Helga blir en stadig mer sentral del av den sceniske fremstillingen kommer hun med sin versjon av historien som korrigerer Bjarnes gammelmannsminner.

Forutsigbart

Dette dramatiske grepet holder liv i stykket. Men det er ganske forutsigbart. Den eneste spenningen ligger i spørsmålet om forholdet mellom de to kun eksisterer i hans tanker, som en drøm om noe som aldri ble forløst? Eller om de faktisk har elsket i høyet på låven, og om hennes datter også er hans?

Etter hvert som handlingen skrider frem blir det mer og mer klart at det er hennes virkelighetsbeskrivelse som er nærmest sannheten. Dermed knytter historien seg til tidsaktuelle temaer for den godt voksne generasjonen som må antas å være stykkets primære målgruppe: Nemlig den kjønnsstereotype konflikten mellom den driftige kvinnen som vil ut og skape seg nye muligheter, og, på den andre side, mannen som gjerne bryter normene og kaster seg ut i elskoven, men som blir ved sin lest og holder seg til røttene og det vante når det kreves forandring.

Hyggelig

Svar på brev frå Helga er en hyggelig forestilling. Enkelte vil kanskje oppfatte det som en ironisk nedvurdering, men det er ærlig ment. Jeg hadde en fin stund i teatret. Jeg kunne identifisere meg med Bjarnes skjebne. Helgas perspektiv ga spenning nok til å holde på publikums oppmerksomhet. Tidvis var det både underholdende og moro. Og det er godt å bli fortalt at våre valg kan bli skjebnesvangre.

Men er det nok å ha en hyggelig kveld i teatret? Alt teater må ikke være nyskapende. Det kan faktisk være helt ålreit å bare følge en helt konvensjonell historie, så lenge den blir godt fortalt. Publikum kan tillate seg å glemme de moralske spørsmålene som ikke får de politisk korrekte svarene. Og det er mulig å ignorere den kjønnsstereotype avslutningen der en (endelig) lykkelig Bjarne dør i Helgas favn, med hodet mellom hennes bryster. Det som blir fortalt på veien frem til den Peer Gynt-inspirerte avslutningen er så alminnelig som tenkes kan. Men for en gjennomsnittlig teatergjenger uten de store forventningene til sceniske krumspring er dette godt nok. Mer skal det kanskje ikke til? (publisert 16.09.2019)