Oppdagelsesrom/ Magi i praksis

The practice of love omtales som både verk og seanse, samt en multdisiplinær fordypning i musikk, litteratur og bevegelse av musiker,

The practice of love

Komponist, utøver: Jenny Hval

Koreograf, utøver: Orfee Schuijt

Lyddesign, utøver: Håvard Volden

Video, utøver: Jenny Berger Myhre

Utøvere: Natali Abrahamsen Garner, Vivian Wang.

Musiker: Espen Reinertsen

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Lys: TBA

Co-produksjon: Black Box teater, Ultima, 22. september 2019.

komponist og tekstforfatter Jenny Hval. hun slapp nylig sitt syvende album med samme navn, i The Guardian beskrevet som «Ambient therapy … a deep exploration of emotion with a new-agey, therapeutic feel.»

VI.

På Black Box i Oslo har Hval med seg lyddesigner, musiker, koreograf, videokunstner og flere utøvere. Scenen er fylt med et oransje turtelt, en bakebolle og en papirpose. Med sukker kanskje? Nærmere publikum ligger en haug med mel, eller er det aske? Et par bokser står ved siden av haugen. På den andre siden av scenen skimtes mikrofoner og høyttalere under en stor plastduk. I forgrunnen noen blomsteraktige sølvpapirkreasjoner. Inn kommer det utøvere i sorte kjeledresser. Samtidig strømmer publikum inn. En stemme høres over høyttaleren, svakt hviskende, av og til uhørlig, fragmenter på engelsk, på norsk, noe av det jeg snapper opp er dette: «Nå kan du gå og finne deg en plass, vi ses». Og «Hei velkommen. Det er dadler og gullmynter. Det er sikkert ekte gull, de kan du spise hele forestillingen, vær så god!» En publikummer hentes inn og føres inn i det oransje turteltet. Tekst introduseres også i form av projeksjoner av enkelte bokstaver på bakveggen og får meg til å tenke på barnets uttesting når det lærer seg alfabetet. Enda en fra publikum blir invitert inn i teltet. Får de noe å spise der? Dadler? Bokstavene på lerretet blir ord: «These things are not» står det rablet i notatboka mi etterpå. Var det det som ble projisert på bakveggen? Som et vink til Magrittes maleri av en pipe med underteksten «Dette er ikke en pipe». Er det en oppfordring til hvordan vi skal ta prosjektet inn over oss? Stemmene fortsetter å snakke og hviske til oss fra høyttalere med variert volum. Flere utøvere i kjeledresser kommer inn på scenen, og enda flere publikummere kommer også inn for å sette seg i salen, og denne aktiviteten, denne forberedelsen blir en viktig del av seansen og er med på å utviske grensene mellom scene og sal. Det oppstår et «vi».

Avdekking og oppdagelse

Plastduken løftes vekk og det avdukes et område med høyttalere, mikrofoner, miksebord, hvite kopper, en saksofon, ledninger og mat, med mer. Et lydbilde trer inn. Projeksjonen av bokstavene på bakveggen erstattes av en film av en notatblokk. En hånd med en lang fingernegl tegner på side etter side. Boksen på scenen åpnes. Utkledningshender i gummi som man kan tre utenpå egne hender tas opp. Saksofonen ordnes med. Og en historie fortelles om en kvinne på et kjøkken. Hun teiper igjen en dør. Hvorfor gjør hun det? Det spekuleres i hvorfor. Samtidig fortelles en annen historie og de to historiene legger seg over hverandre, og en liten stund blir jeg irritert, jeg vil høre, jeg leter etter mening, men så tenker jeg at det er noe annet det handler om her, noe mer assosiativt. Stemmer og historier legger seg over andre historier og stemmer akkurat som gummihender kan trekkes over virkelige hender.

Sekvenser

Seansen er bygget opp av sekvenser eller scener. Noen av dem med fokus på stemme og lyd eller bilder, andre er mer koreograferte fysiske og humoristiske. Bare noen få sekvenser minner om å være på en konsert hvor låter framføres. Utøverne på scenen står ofte for seg selv og holder på med noe, utfører en oppgave. Men så er de plutselig sammen om noe, før de igjen er tilbake til sitt eget. Sekvensene forbindes via tråder som plukkes opp i form av hint og henvisninger, utvidede gjentakelser, variasjoner over et tidligere tema, og til sammen utgjør dette et rikt, komplekst univers som også snakker med bøkene til Hval.

Opp og nedskalering

En utøver står på scenen og snakker og kan ses simultant på film på bakveggen. En annen kommer med to dråpeformede perleøredobber. Hun forsøker å feste øredobben mot øret hennes, som om hun er piken i Vermeer sitt maleri, men snart flyttes perlen til under øyet på kinnet og bildet skifter karakter. Aktøren som snakker står langt bak på scenen, men på filmen er vi så tett på henne, og denne leken med opp- og nedskalering gjennomføres i hele seansen og gjenspeiles i lydbildet, ved for eksempel hvisking kontra høyere stemmebruk. I en sekvens har alle hver sin snorbit som er knytt sammen i enden, og de følger instruksjoner for noe som ligner fingerhekling: «Grab, put, scroll, dig, pause, stop, feel, touch, revers, revers, cut, count, swap, swipe.» Så vises resultatene fram mellom fingrene. Ingen av «snorheklingene» ser like ut. Senere gjøres den samme leken på nytt, men da oppskalert. De har nå ett stort tau og med kroppene sine utfører de sammen det de tidligere hver for seg utførte med fingrene.

Film og projeksjoner

Sekvensene som involverer film og projeksjoner på bakveggen blir aldri illustrative. I en sekvens går Hval i dialog med seg selv. På filmen sitter hun i en stol. I hånden har hun en eggeplomme, og med skyggen som skapes av kroppen hennes på scenen forsøker hun å «bryte seg» inn i filmen og ta på eggeplommen. Med skyggen forsøker hun også det umulige i å skrive på sin egen Mac på filmen. Det er både morsomt og litt trist, som når man i minnet forsøker å korrigere noe som allerede har hendt. Hval forsøker også å klatre opp en stige på filmen med skyggen sin på scenen. Og i koppen på bordet ved siden av Macen på filmen er det noe galakseaktig, rosa og lilla. Etterhvert går skyggen fra scenen inn i koppen på filmen. Gjennom manipulering av størrelsesskalaer blir plutselig det umulige mulig, som i Alice i eventyrland, og skyggen fanger nå bokstaver inne i koppen på filmen. Det minner om drømmeaktige forestillinger jeg hadde som barn, den måten å gli inn og ut av ulike verdener, nivåer og størrelser. I en annen sekvens forsøker hun å gi stemme til en av de andre medvirkendes ansikt på en filmsekvens. Vi ser bare munnens bevegelser, og Hval forsøker å treffe riktig med stemmen, men det blir for det meste usynk og jeg tenker på noe jeg har lest om stumfilmkonserten hennes til Dreyers stumfilm om Jeanne d’Arc. Hun skriver i boken Inn i ansiktet at hun lette etter stemmen til skuespilleren, så hun fikk vite om stemmene deres lignet, men hun fant den ikke. «Det eneste jeg vet, er at i enkelte øyeblikk åpner vi munnen samtidig, som synkronsvømmere.»

Praksis

The practice of love leker med forventninger på en barnslig befriende måte. Som når det ringer i en banan. De tar bananene til øret, alle har en hver og de rister på dem og lyden av et rytmeinstrument høres. På et punkt høres lyden av regn og alle løper gjennom teltet. «These things are not». En av bananene blir så liggende opp ned på scenen som en åpenbar påminnelse om muligheten for å falle. Jeg blir rolig av å være der, og glad. Av lydene, av musikken, filmsekvensene, de projiserte tekstsekvensene, gjentakelsene, humoren, de medvirkende på scenen, hvordan de er mot hverandre, de pussige barnslige tingene de gjør, på en omstendelig måte, det de gjør betyr noe for dem enda så rart det er det de driver med, melet de leker med, gummihendene som plasseres i melet, sukkerbiter som trekkes opp av melet. Noe av det er så deilig dust, som sangen og dansen med en joystick som gir diskolys i ansiktet og de lyser på publikum og de lyser på melet og de lyser inn i teltet og de gjør det med det største alvor. På et punkt blir det helt stille. Utøverne står på rekke foran oss, og putter øreplugger i ørene, og mens de står der og lytter og beveger seg litt fra side til side, kan vi forestille oss hva de hører på.

Etterpå

The practice of love er ikke bare en vakker humoristisk og nesten helende seanse, det er også en påminnelse om en måte å være på i et rom, i verden, i meg selv, og jeg kommer på et banalt og trygt minne jeg har fra første gang jeg ble budt opp til dans av en gutt. Det var på en ferie i Portugal, med moren og faren min. På et bryllup kanskje. Da gutten spurte, snudde jeg meg mot mamma og pappa og så på dem, ikke for å få tillatelse, tror jeg, kanskje var jeg forlegen og ville se om de fulgte med på meg, og de nikket og smilte og jeg gikk og danset, for jeg hadde et sted å gå fra, ut i verden, mot min første dansepartner. Og denne seansen har en lignende virkning på meg. Når det er over, etter applausen, er det ikke over likevel, virkningen varer ut i foajeen og det nysgjerrig undersøkende fortsetter ute på gaten, i den plutselige sommervarme kvelden i høsten. Og hjemme igjen, mens jeg skriver dette om The practice of love, hører jeg en sang fra en bil utenfor som jeg hørte på i starten av forholdet med pappaen til datteren min som det nylig ble slutt med. Jeg melder ham og spør om jeg kan komme bort og jeg kan, og datteren vår sover på rommet sitt hos ham og vi har plutselig den samtalen som jeg har ønsket meg å ha lenge, som jeg ikke har fått til å sette i gang. Nå sier stemmen min det jeg tenker og det er enkelt, det kommer ikke ut noe annet enn det jeg vil si, stemmen tar ingen omveier som gjør at han kan misforstå og vi brake utfor i noe som gjør at en av oss må reise seg og si stopp og jeg må gå igjen, nei, det kommer ut helt rent og sant og han tar det i mot. Takk. (Publisert 23.09.2019)

https://www.theguardian.com/music/2019/sep/15/jenny-hval-practice-of-lov...