All American Shakespeare

Noen millioner kinopoublikummere, som har latt seg sjarmere av mega-hit’en Shakespeare in Love, må nå være overbevist om at Shakespeares henførende sonette «Shall I Compare Thee to a Summer’s Day» opprinnelig ble skrevet til en blond og rik ung kvinne, Viola de Lessups; av utseende slående lik skuespillerinnen Gwyneth Paltrow. I en av de mest besnærende scenene i filmen styrter den unge Will ut av teatret, hvor skuespillerne prøver på hans nye og bare delvis fullførte skuespill, Romeo and Ethel, the Pirate’s Daughter, mens han roper på vei ut: «Jeg har en sonette å skrive!» Noen minutter etterpå, etter et glimt av ham i kvistværelset, skrivende som en gal, med en fjærpenn stukket mellom blekkflekkete fingre, ser vi Miss Paltrow smelte over sonetten som bærer tilegnelsen «Til Lady Viola de Lessups». Poeten har funnet sin muse.
Problemet med den ellers så fortryllende scenen er at én av de ganske få tingene som forskerne vet om Shakespeare – rent bortsett fra eiendoms-transaksjoner, mindre søksmål, og testamenteringen av den nestbeste sengen til konen hans – er at dette diktet (nummer 18 i 1609-utgaven) tilhører en gruppe på 126 sonetter som tilsynelatende ble skrevet til en lyshåret, rik, ung mann. For å holde oss på den sikre siden, angir ikke språket sonetten er skrevet i hvorvidt den elskede er en mann eller en kvinne; men de sytten foregående sonettene er tydelig adressert til en mann, og de følgende sonettene, før The Dark Lady gjør sin inntreden i den 127. sonetten, synes samtlige å fokusere på poetens forhold til en person som han provokativt betegner som «the master mistress of my passion». Manusforfatterne, Marc Norman og Tom Stoppard, har ganske enkelt løftet «Shall I Compare Thee to a Summer’s Day» ut av den rekkefølgen den inngår i, og omadressert den til en mottaker som det moderne kinopublikum – eller snarere: filmstudioene som forsøker å nå dette publikum – anser som passende. Hva kan det komme av at en jammerlig udemokratisk, uopplyst kultur, for 400 år siden kunne være mer tolerant overfor uttrykk for homoseksuell kjærlighet enn vår egen? Svaret ligger tildels i at det elisabethanske England faktisk ikke var mer tolerant; våre lover om seksuelle forhold er, hvor utilstrekkelige de enn måtte være, forbilledlige dersom man sammenlikner dem med de grusomme statuttene i lovbøkene fra 1590-tallet. Men det eksisterer betydelige vitnesbyrd om at disse statuttene bare sjelden, om noen gang, ble tatt i bruk: Få anklager ble reist; juryene viste en konsekvent motvilje mot å foreta faktiske straffeutmålinger, og mange av de politisk mektigste skikkelsene på feltet lot til å ha et avslappet forhold til uttrykk for begjær rettet mot samme kjønn. I kontrast til dette har vi framtredende politikere som majoritetslederen i Senatet, Trent Lott fra Mississippi, som slår til lyd for at homofili er artsbeslektet med alkoholisme og kleptomani. Hvordan skildre Avons Søte Svane som avviker?

For noen år siden oppsøkte Marc Norman meg på Berkeley, California, inviterte meg til lunsj på Chez Panisse, og fortalte at han ønsket å skrive et filmmanus om Shakespeare, noe i stil med Amadeus, den populære filmen om Mozart. Han spurte meg om ting i Shakespeares liv som kunne være utgangspunkt for et godt film-plot. Jeg svarte at det er svært lite av det vi faktisk vet om Shakespeares liv som virker egnet for film: Han skrev to skuespill i året for kompaniet sitt, unngikk fengsel (i motsetning til Ben Jonson og mange andre av hans dramatikerkolleger), tjente penger, investerte fornuftig, og trakk seg endelig tilbake til hjembyen hvor han hadde kjøpt seg ett av de fineste husene. Fra et kino-synspunkt sett: Et stort gjesp. Det beste ville være, fortalte jeg Norman, å fokusere på den perioden av Shakespeares liv som vi nesten ikke vet noe om – det sene 1580- og tidlige 90-tallet, årene etter at han forlot Stratford og før han etablerte seg i Londons teaterverden.

Norman spurte om det var noe fra disse årene som kunne danne utgangspunkt for et mulig plot. Jeg foreslo først at han kunne gjøre Shakespeare delaktig i tidens mørkelagte og farlige religiøse konflikter. (Når alt kommer til alt, var 1588, da Shakespeare var 24, året for den Spanske Armada; det fins tegn på at Shakespeare kan ha vært involvert i, eller i det minste har kjent til, hemmelige, katolske sirkler; han kan ha overvært demonutdrivelser, forfeilede intriger mot dronningens liv, vært vitne til henrettelsen av jesuitter, osv.) Slik forestilte jeg meg noe i likhet med handlingen i Elizabeth, en annen av årets sukessfilmer; men Norman falt ikke for en slik idé.

Etterpå – over dessert og kaffe – fikk jeg en annen innskytelse. Den virkelig spektakulære skjebnen fra slutten av det sekstende århundre var ikke Shakespeares, men hans venn og rival Marlowe: Spion, blasfemiker, ateist, bølle og bråkmaker, dobbeltagent, homoseksuell, såvel som brilliant dramatiker og dikter, myrdet i en alder av 29 år. En offisiell undersøkelse fastslo at Marlowes død – forårsaket av et knivstikk over øyet – fant sted under en vertshuskrangel over regningen. Men moderne undersøkelser har funnet indisier på at mordet var overlagt, og muligens planlagt av lederen for Elisabeths hemmelige politi, Francis Walsingham. Hva med å la Shakespeare, hvis seksuelle legning var tvetydig, ha en affære med Marlowe, og senere være innblandet i Marlowes død på en eller annen måte? Man kunne la dødsfallet tjene som et vendepunkt i Shakespeares karrière, i og med at de virkelig store skuespillene så dagens lys først etter mordet. Før 1593 hadde Shakespeare skrevet skuespill som Henry VI og Two Gentlemen of Verona, men etter dette begynte han å skrive skuespill som A Midsummernight’s Dream og Romeo and Juliet, og hadde ennå Hamlet, Lear og de andre mesterverkene lysende framfor seg.

Rent lotteri, sa Norman; ingen studioer ville kjøpe det. Og dette var før noen i dette landet hadde hørt om Trent Lott.
Hvorom allting er. Shakespeare in Love fant noe som alle amerikanere kan bejuble. Ikke politisk etterretning, ikke religiøs fanatisme, ikke kompliserte moralske spørsmål, ikke engang kjærlighet; men oppvisningen av suveren og overlegen evne.

Vår kultur tilber de som kan hoppe høyere, løpe raskere, slå ballen lengre enn noen andre, og våre populære kunstnere har skapt myter om metamorfoser, i historier som handler om hvordan personer med beskjedne talent transformeres til ruvende helter. Men det er langt enklere å dramatisere hvordan en basketballspillers ferdigheter vokser, enn en dikters. Norman og Stoppard har pønsket ut en genial måte å formidle til et bredt publikum hvordan en dramatiker gjennomgår utviklingen fra å være den talentfulle sliteren som skrev Two Gentlemen of Verona, til å bli den ruvende dikteren som skrev Romeo and Juliet. Tapet av den elskelige Gwyneth Paltrow blir finurlig parert av det forbausede uttrykket som står skrevet i ansiktene til de første publikummerne til Shakespeares tragedie; et publikum som vet at det står overfor et ferdighetsnivå det aldri tidligere har kunnet forestille seg at var mulig. Og suksessen som denne talentoppvisningen avstedkommer, inntreffer – slik filmen utførlig viser – på den sydende, kapitalistiske markedsplassen.

Shakespeare ville sannsynligvis forstått ubehaget som fikk manusforfatterne til å surre med faktaene, for i sine egne historiske skuespill gjorde han det samme på en høyst spektakulær måte. Men filmstudioene har kanskje undervurdert i hvor stor grad amerikanere elsker talent; for selv om filmen hadde skildret en Shakespeare som skrev sin sonette til en vakker ung mann, ville muligens publikum likevel latt seg begeistre av den overveldende suksessen. Overs.: red.

(Første gang trykket i New York Times, 04.02.19991. Artikkelen er oversatt og publisert med forfatterens tillatelse. Red.).