Butikkretorikk: Å legge alle eggene i en handlekurv

Å velge lokaler utenfor teatret er ingen ny ide, men det fungerer svært godt for Liavaag og Lindbergs prosjekt Feilvare. Et teaterhus er en kjent affære for

Feilvare

Manus og regi: Ingrid Liavaag

Utøvere: Petra Casale, Ode Aunan

Cecilie Solberg og Silje Lindberg

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Lyddesigner: Yvonne Stenberg

Komponist: Martin Rane Bauck

Kostymer: Jenny Hilmo Teig

Tekniker: Leik Raknes Finne

Produsenter: Rose Aker og Silje Lindberg

Co-produsert av RemoteControl Theatre

med støtte av Rosendal Teater. Turnerer med Turnéteatret i Trøndelag

Rema 1000 Amfi Verdal, 18.-21. oktober, Rema 1000, Inderøy, 25/10, Rema 1000, Nordsia, Steinkjer, 25/10,

et ganske uvant publikum. Jeg kommer inn i salen, finner plassen min og når lyset dempes slutter jeg å prate med personen ved siden av. Når lyset kommer på igjen er forstillingen som regel ferdig og jeg får klappe etter lyst og behov. Teaterforestillinger utenfor teaterhuset utfordrer uskrevne regler og tillært oppførsel. Hva er inngang og utgang, og når er start og slutt. Kanskje viktigst er at scene og sal ikke lenger er kjent eller umiddelbart gjenkjennelig. Grensene for hva vi tror er teater oppløses og andre opplevelsesformer og spillemuligheter får komme til.

REAMA 1000 Bakklandet er en nærbutikk og akkurat stor nok for fire aktører og en tekniker til å gjennomføre en forestilling for et tjuetalls tilskuere, de ansatte i butikken og de faktisk handlende kundene som kommer og går. Butikken er både scene og sal, aktører og tilskuere er i konstant bevegelse. Etterhvert tar forestillingen til.

Beretninger fra frysedisken

Pulikum blir ønsket velkommen av Silje Lindberg ved inngangen, der vi får utlevert hodetelefoner fra en handlevogn og en kort instruks i hvordan de virker. Lindberg er kledd i REMA-uniform og vinker hun oss inn i butikken mens hun prater litt om REMA. Samtidig får vi på øret høre en stemme som forteller om forretningsidé og mottoet: Det enkle er ofte det beste. Det dukker opp flere stemmer, resitasjoner av handlelister, Lindberg forteller om handlevaner og butikkfilosofi, samtidig som publikum sprer seg omkring i butikken. Starten er langsom og flytende mens vi gjør oss kjent med lokalet og forsøker å finne ut hvor vi skal fokusere.

Etter hvert kjenner vi igjen tre av kundene, der vi ser dem prate og hører stemmene deres gjennom hodetelefonen. De tre er tydelig kledd i hver sin farge – gul, grønn og brun. Vi hører småpraten og tankespinnet deres, stemninger, små glimt av andres liv. De tre er Cecilie Solberg, Petra Casale og Ode Aunan. Det dukker opp en fortelling etter hvert, som jeg ikke vil gjengi, for det vil ødelegge opplevelsen for dem som eventuelt skal se forestillingen ved en senere anledning. Fortellingen er heller ikke nødvendig for anmeldelsens del. Måten forestillingen skjer på er viktigere enn de narrative elementene. Her ligger budskapet i formen.

Det andre publikumet

Feilvare er en teaterhendelse som ikler seg mange lag. I bunn en tradisjonelt spilt forestilling for et gitt publikum. Men så utspiller dette seg på et utradisjonelt sted og det finnes et annet publikum i tillegg til teaterpublikummet, nemlig de handlende kundene i butikken. De utgjør et utenforstående publikum som ikke bare ser noen skuespillere agere utenfor normene for shoppingoppførsel (altså scenen), men de ser også teaterpublikummet, gjengen som går rundt i flokk med trådløse, blinkende og helt like hodetelefoner (altså salen). Så hele teaterpraksisen har fått helt andre og tilfeldige tilskuere. På den ene siden. Og så på den andre siden blir disse delvis aktører for det opprinnelige teaterpublikummet, for vi ser hvordan de reagerer på skuespillernes ord og handlinger, med latter, vantro eller påtatt likegyldighet. Som når de brått blir utsatt for en Ode Aunan sittende inne i kjøledisken og drikkende melk rett fra kartongen eller når Petra Casale med stor kraft kaster en boks gelé i gulvet så den sprekker og den røde massen spruter utover.

Handel og handling

Slik folk i forgangne tider levde et liv med kirken, er butikken gjerne åsted for vår tids daglige liturgier. Her skal det hentes kraft og næring, kos og glede, trøst og forhåpning, og her avlegges syndsbekjennelser det ikke finnes tilgivelse for i butikken: Jeg har ikke nok penger. I butikken blir folk både forelsket og skilt. Vi tar livene våre med oss inn i handlerommet og det er der fortellingen i Feilvare tetter seg til. Livskjebner utspiller seg med karikert presisjon og et fysisk spill. Her blir fortvilelse og sorg og forshåpning kombinert med næringsinnholdet i bananen.

Noen ganger får jeg følelsen av å delta i en film for jeg beveger meg fritt omkring og selv velger perspektivet i et låst og fast rom. Andre ganger kunne det vært radioteater, for lydbildet i øret er stort og avansert, med dialogen i butikken, aktørenes tankespinn i opptak og musikk.

Etter en knapp times forestilling triller Lindberg langsomt de tre aktørene ut av butikken på en tralle og inn på lageret. Avslutningsvis får vi i øret noen refleksjoner om Ockhams barberkniv, at av to forklaringer på en situasjon, er den enkleste den riktige. Det irrelevante blir fjernet, er undøvendig for å forstå. Ergo: Det enkleste er det beste.

I motsetning til livet.