En avtrollet Peer

Da den amerikanske litteraturprofessoren Harold Bloom i 1994 tildelte Henrik Ibsen plass i Vestens dramatiske kanon som nummer to etter Shakespeare,

Peer Gynt

Av Henrik Ibsen

Oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen

Regi: Eline Arbo

Dramaturg: Matilde Holdhus

Scenograf: Katja Ebbel Frederiksen

Kostymedesigner: Christina Lovery

Komponist: Jakop Janssønn

Lysdesigner: Øystein Heitmann

Lyddesigner: Jim-Oddvar Hansen

Maskedesigner: Leo Thörn

Hålogaland teater, Scene Vest, 12. september 2019

var det særlig på grunnlag av Peer Gynt og Hedda Gabler. Det kanoniske ved Ibsen, og Ibsens kvintessens, var ifølge Bloom trollet og trollskapen: Peer er «et borderlinetroll, fascinerende og vital» (Bloom 1996, 322). Det kan diskuteres om trollet og trollskapen er det sentrale i Ibsens dramatikk som helhet, men det er liten tvil om at det stemmer i tilfellet Peer Gynt. I HTs versjon, regissert av Eline Arbo, møter vi imidlertid en litt avtrollet Peer.

Ibsens drama handler om drømmeren og fantasten Peer Gynt som forelsker seg i Solveig, men flykter fra henne og alle løfter når Dovregubbens datter, som han har hatt et forhold til, krever sitt. Solveig venter tålmodig i hytta i skogen, mens Peer i utlandet slår seg brutalt og hensynsløst opp på plantasjedrift, slavehandel, misjonshandel, gullgraver- og pelsjegervirksomhet, i tillegg til at han prøver seg som profet og oldtidsforsker. Først som gammel vender han hjem, og konfronteres her med Knappestøperen som vil støpe han om fordi han aldri har vært seg selv. Han kan se ut til å reddes av Solveig, men det er verken romantisk kjærlighet eller rett levnet det handler om for en moderne leser, men Peers uhyrligheter.

Peer spilt av kvinner

Ibsen Stage, en database over Ibsenoppsetninger fra hele verden, opprettet og drevet av Ibsensenteret ved UiO, har registrert hele 3168 ulike oppsetninger avPeer Gynt fra urpremieren i 1876 og fram til i dag. Det reelle tallet er nok høyere. Også tolkningsmangfoldet er stort, dramaet er blitt forstått som nasjonal satire, dramatisk dikt om fantasi og diktning, som moralitet og eventyrspill, og som identitetsdrama. Eline Arbos versjon av 2019 føyer seg inn blant oppsetningene som vektlegger identitetstematikken. Det spesielle ved hennes versjon er, i tillegg til at personene snakker nordnorsk slik de pleier å gjøre på HT, at Peer spilles av kvinner – den unge Peer av Kristine Cornelie Margrete Hartgen, den eldre av Guri Johnson. At Peer spilles av en kvinne, er imidlertid ikke nytt, slik det hevdes i lanseringen og i presentasjonene av intensjonen med oppsetningen i Tromsø. I 2016 gjestet den australske regissøren Simon Stone Ibsenfestivalen i Oslo med en tysk versjon av dramaet med en kvinnelig Peer spilt av tre kvinnelige skuespillere (med Angela Winkler som den eldre Peer). Under overskriften «En kvinne av i dag!» siteres Stone i Ibsenfestivalens programhefte: «Peer Gynt er den mest spennende rollen Ibsen ikke visste at han skrev for en kvinne av det 21. århundre».

1980-tall, eventyr og fantasi

Eline Arbo har regissørutdanning fra Amsterdam og i tillegg en master i teatervitenskap fra UiO. Hun har tidligere regissert blant annet Hærmennene på Helgeland for Nationaltheatret (2018) med fokus en sterk kvinneskikkelse, Hjørdis. Utfordringen med å sette opp Peer Gynt er at dramaet er tenkt og utformet som et lesedrama, særlig fjerde akt, som er preget av store hopp i sted (fra kysten av Marokko til Sahara-ørkenen til Giza med de ikoniske pyramidene, Sfinxen og Memnonstøtten, og videre til Kairo), har vært regnet som krevende og har ofte blitt kraftig komprimert eller utelatt. Ved urpremieren ønsket Ibsen selv, som hadde hyret Edvard Grieg til å lage musikken, at fjerde akt (utenlandsoppholdet) skulle komprimeres kraftig og gjøres om til et musikktablå («musikalsk tonemaleri»):

Sågodtsom hele fjerde akt skal udelades ved opførelsen. I dens sted har jeg tænkt mig et stort musikalsk tonemaleri, der antyder Peer Gynts omflakken i den vide verden, amerikanske, engelske og franske melodier kunde klinge igennem som vekslende og atter forsvindende motiver. (Henrik Ibsens Skrifter, bd. 5, s. 585)

HTs oppsetning lener seg ganske tett på Ibsens originaltekst uten omfattende forkortninger, utelatelser, omskrivninger eller tillegg. Teksten er gjendiktet til nordnorsk ved Ragnar Olsen, og musikken er nyskrevet av Jakop Janssøn, lokal musiker i Tromsø. Bandet spiller i et hjørne av scenen, men entrer også scenen, som musikere. Handlingen er lagt nær vår tid, og trekk ved kostymer (skulderputer, nagler) og hårfrisyrer (hockeysveis) påminner om 1980-tallet. Peer selv har langt rosa hår, og framstår som litt punk-aktig i stilen. Når handlingen glir over i det fantastiske og eventyraktige, blir scenebildene effektfulle visuelle og auditive tablåer. Delingen av Peer-rollen og Hartgen og Johnsons fine spill får fram både følsomhet og trollskap i protagonisten. Jørn Fuller-Gees nonchalante Knappestøper i grønn dress, Julia Bache-Wiigs hovmodige Den Magre og Skam-stjernen Carl Martin Eggesbøs flakkende Begriffenfeldt er også strålende.

Scenografien – sted og identitet

Scenografisk er de store steds- og tidshoppene løst ved at en stilisert stålkonstruksjon går igjen i de fleste scenene, i ulike større og mindre former, som Peers hjemgård, fjellet, Hægstadgården, Dovregubbens hall, Dårekisten i Kairo osv. På slutten representerer den til og med løken Peer skreller. Det vil si, i denne Peer Gynt-versjonen skrelles ikke løken, den settes sammen, (re-)konstrueres: Peer finner deler av stålkonstruksjonen (løken), deler som han beskriver som den og den av sine ulike roller og identiteter, og som han så setter inn i konstruksjonen, en fin utforming av identitetsproblemet: Ingen kjerne å finne, men noe å konstruere. Gjennom at stålkonstruksjonen brukes som uttrykk både for stedene Peer reiser til og ferdes og for hans identitet og manglende kjerne, antydes dessuten stedets og forflytningenes betydning for identiteten.

I scenene fra Marokkokysten og Saharaørkenen, er scenografien strippet ned til enkle, flyttbare sandkasser. I Dårekisten i Kairo er scenen fylt med statueaktige skikkelser med Peers klær og utseende, innpakket i plast, representasjoner av Peers ulike identiteter, og det er her skuespillerbyttet til den eldre Peer finner sted, etter en scenisk dobbelteksponering av de to. Plast, store bølgende plastflak, brukes også effektfullt for det stormfulle havet ved Peers hjemreise i femte akt. I Dovregubbens Hall fylles stålkonstruksjonen, og scenen, med såpeskum. Det siste blir for meg mer et slående estetisk uttrykk, enn integrert i eller betydningsproduktivt for det som utspiller seg i scenen.

Kjønn

Det romantiske kjærlighetsplottet, historien om Peer og Solveig, er modernisert, blant annet ved at det er Solveig som tar initiativ til dansen. Det er dessuten også utsatt for et metaperspektiv allerede i begynnelsen, hvor dansen glir over i et spill-i-spillet når lyskastere settes på det dansende paret (Peer og Solveig), og gjennom at musikken til denne dansen i rampelyset er en modernisert versjon av Griegs musikk. Også slutten moderniserer kjærlighetsplottet: Den potensielt lykkelige slutten avbrytes idet Solveig heises opp og bort fra Peer, som blir sittende igjen med drømmene og den forestående døden.

Peer spilles altså av kvinner og er kledt som kvinne, men framstår i handlingen, som ikke er skrevet om for en kvinnelig Peer, som mann. Arbo sier selv at det er mennesket som står i fokus:

I vår versjon er det mennesket Peer som er i fokus. Jeg har valgt å gjøre Peer om til kvinne i denne oppsetningen, ettersom det er viktig for meg å utfordre ideen om at de store eksistensielle rollene på teatret kun er forbeholdt menn. Når Peer blir spilt av en kvinne er det for å understreke Peer som menneske og ta noe av fokuset vekk fra at han er mann. (Arbo, programheftet)

Og mens Solveig og Mor Åse er kvinner spilt av kvinnelige kvinner, og mennene i bygda menn spilt av mannlige menn (med penisfutteraler), spilles Dovregubbens datter og Anitra av menn. Dette blir forvirrende, og det er uklart om det er noe mønster i det, eller om den kjønnsforvirringen man utsettes for har en funksjon eller dypere mening enn forvirringen i seg selv. Hovedpoenget er, slik jeg forstår det, likevel, i forlengelsen av dette, at også kvinner kan være troll. Men hvor mye troll får den nordnorsk-talende kvinnelige Peer egentlig være?

Kjønn, identitet, troll og trollskap – uklart poeng

Peer er i denne oppsetningen satt til å representere «noe vi alle kan kjenne oss igjen i – søken etter å finne oss selv» (Arbo i programheftet). Dette utdypes: «Peer Gynt er et stykke som utforsker hva det betyr å være seg selv, og vi følger Peer på reisen bort fra hjembygda og ut i den store verden, på leiting etter seg selv» (min uth.). Her gis Peer et positivt, for ikke å si oppbyggelig prosjekt, tross alt, reisen har sammenheng med at han er på leiting etter seg selv, mens han bare flykter hos Ibsen. Det er en slik litt avtrollet Peer på leit etter seg selv vi møter i oppsetningen. Han har helt klart skrevet seg trollenes hensynsløse motto («Trold, vær dig selv nok!») bak øret, og lever etter det, men overgangene mellom rollene han går inn i får nesten preg av å være eksistensielle valg, ikke tilfeldigheter, noe som blir understreket når det livslange utenlandsoppholdet ikke bare ender med kroningen i Dårekisten i Kairo, men med en fortvilet Peer omgitt av sine plastdekkede tidligere identiteter.

Gjendiktningen til nordnorsk, skuespillerprestasjonene, scenografien, kostymene, musikken, alt er i seg selv godt, til dels strålende, problemet er helheten – den uklare intensjonen (hvor vil man med kjønnspoenget?) og avtrollingen av Peer (har den sammenheng med at Peer er kvinne?). (Publisert 04.10.2019.)

Debattvekkende Peer Gynt: Les også Maria Utsis motanmeldelse mot anmeldelsen i Nordlys her:

https://www.nordlys.no/ht/peer-gynt/anki-gerhardsen/nordlys-sin-anmelder...