Fra utstillingsobjekt til menneske

Med vinterpesk, lavvo og reinsdyr, løfter om god betaling og en sjanse til å se Europa, la flere samiske familier ut på reiser i Europa og seinere USA på

Human Zoo

Forfatter: Kathrine Nedrejord

Instruktør, scenograf og kostymedesign: Bård Lie Thorbjørnsen

Lysdesign: Steinar Lohne

Komponist: Roger Ludvigsen

Kostymemaker: Ann Majbritt Eriksen

Rekvisitør: Gerlinde Thiessen

Skuespillere: Nils Henrik Buljo, Eila Ballovara Varsi, Anitta Suikkari, Mary Sarre, Marte Fjellheim Sarre

Premiere på Nationaltheatret 4. oktober, deretter turné i Sápmi, Norge og Finland frem til 12. november.

1800- og 1900-tallet, for å la seg stille ut ved siden av andre stammer, urfolk, og eksotiske folkeslag. Det er dette historiske bakteppet Human Zoo av Katrine Nedrejord spinnes rundt, en forestilling som følger en familie på fem – mor, far, to døtre og bestemor – og deres liv på utstilling i tyske dyrehager.

Tidsepoken er kolonialismens og raseteorienes tid, og utstillingene viste frem urfolk og andre eksotiske folkeslag med en underliggende tanke om primitivitet. Men Human Zoo er ikke bygget opp som historisk fordømmelse eller skamhistorie rundt dette, snarere vil den gjøre familien om fra utstillingsobjekter til menneskelige subjekt. Samene var ikke ofre for rå utnyttelse; de valgte selv å reise, og forestillingen gjør et dypdykk i hvordan de kan ha opplevd det å være med på en slik utstilling, hvorfor de dro og hvordan det var underveis. Ved å gå tett på én families erfaringer, undersøker Nedrejord hva som motiverte dem, og hva det gjorde med dem som mennesker og familie.

Et ønske om å se verden

Det er mor Anna (spilt av Mary Sarre) som bestemmer at familien skal reise, etter å ha blitt lovet gode penger av en Herr Daly for å vise frem seg og sine klær, reinsdyr og skikker som utstillingsobjekter blant andre eksotiske dyr og mennesker. Hun vil se verden, og her er en sjanse til å gjøre akkurat det. Far Máhtte (Nils Henrik Buljo) går motvillig med på dette, og sammen med sine to barn og bestemoren drar de til Europa og forsøker å innordne seg i et dagligliv på utstilling som arktiske urfolk.

Perspektivet rekonstrueres fra barnas minner, spilt av Marte Fjellheim Sarre og Eila Ballovara Varsi. I de ulike scenene veksler de mellom å spille ut fortellingen om det som skjedde, og krangle seg imellom i et slags udefinert ‘nå’ om de husker riktig eller ikke, om hva de følte og hvordan de oppførte seg.

Iført pesk i den europeiske sommervarmen, det varme plagget av pels og skinn som er laget for den arktiske sprengkulden på vinteren, er det yngstedatteren som uttrykker misnøyen tydeligst. ‘Kan vi ikke bare si at vi går med genser om vinteren’, spør hun, men får til svar fra bestemoren, i Anitta Suikkaris gestaltning, at de betalende gjestene vil se dem i pesk fordi det er dette som er vist på bildene.

Falmede drømmer

Allerede tidlig i forestillingen har drømmen om å se verden bokstavelig talt falmet inn i utstillingens scenografi. Bakteppet, et malt landskap på lerret, med vidde og åpen himmel, står i en absurd kontrast til det solide og levende håndverket som er lagt ned i kofter og pesk som familien har på seg. Lerretet heises opp og ned i takt med at de flytter seg mellom steder, og denne lyden, av litt slitne taljer som hever og senker et like slitent landskapsportrett, og det utstoppede reinsdyret som trekkes inn og ut av rommet, viser det absurde og monotone i å stå på utstillingen på samme måte dag ut og dag inn.

For selv om det ikke er noen tvil om at dette er historie fortalt fra et samisk perspektiv (vi møter f eks aldri Herr Daly bortsett fra i omtalen om ham), tegner ikke forestillingen noe positivt bilde av livet på utstilling. Det er mor Anne som snakker språket til Herr Daly, og som tar seg av all kommunikasjon. Barna, ektemann og bestemor har ikke noe annet valg enn å føye seg etter det som blir sagt, beskjeder som Anna heller ikke har makt over, foruten å bringe dem tilbake til familien. De har sagt ja til å bli med på turnéen, som varer til den er slutt. I mellomtiden blir utstillingsmonteren trangere for hver dag, og på et av stedene er det ikke en gang plass til å slå opp lavvoen.

Far føler seg utstilt som dyr, og blir mer og mer sliten og oppgitt over å ikke ha makt over sitt daglige liv. Bestemor blir sykere, og den gravide moren gjør så godt hun kan for å ta vare på alle. Eldstedatteren, som i begynnelsen er ivrig og pliktoppfyllende oppstilt med treski på beina i timer av gangen, mister til slutt tålmodigheten med hele situasjonen, etter hvert som uroen forplanter seg også til henne.

Hvem er ‘den andre’?

Det er tydelig at Nedrejord ikke er interessert i motivasjonene til dem som levde av å stille ut samene og andre folkegrupper. Raseteori og koloniale tankesett ligger litt på avstand, som et bakteppe heller enn hovedhistorie. Unntaket er i scenen der far, bestemor og til slutt mor blir utsatt for skallemåling utført av fremmede menn, som på scenen gestaltes av de unge jentene i familien. Iført kun underskjorte- og underkjole blir de målt med metallinstrumenter. Ubehaget forplanter seg dypere i familien og i kroppene deres, mens de føyer seg for de fremmedes krav.

Likevel er det ikke denne scenen som sniker seg under huden min. Kanskje fordi jeg har sett det før i sterkere varianter, blant annet i filmen Sameblod og kunstner Katarina Pirak Sikkus verk, iscenesettelser av rasebiologiske målingene som er så presise at de etser seg inn på netthinnen. I Human Zoo er ikke denne scenen like sterkt fremført som de andre delene av forestillingen, og det som kunne vært et vendepunkt blir mer et apropos om at også dette var en del av virkeligheten på denne tiden. Ubehaget er tilstede, men den psykologiske nedbrytningen de lever i er tydeligere i forholdet til den usynlige Herr Daly og hans utstillingsprogram, enn i den direkte utøvelsen av rasebasert vold som skallemålingene var.

Det er også i ambivalensen at tematikken kommer til sin rett, sammen med en stillstand som lever i dialogene og dagene som glir over i hverandre. Familien ser på menneskene som ser på dem, men de bygger aldri noe forhold til noen utenfor familien. Uroen hos foreldrene vedvarer, og gradvis forplanter den seg over i barna. Barna kjeder seg ikke bare, de føler seg også fanget slik faren gir uttrykk for. «Jodi lea buorit go oru», sier bestemoren i begynnelsen av stykket; det er bedre å være i bevegelse enn å være bofast, men denne reisen går ikke langs kjente stier, og skaper en søvnløshet og mistro som må ha fortsatt å prege familien etter at de kom hjem.

Språklig godt

Scenespråket er nordsamisk, og med norsk teksting krever det en timing og presisjon som skuespillerne i høyeste grad mestrer. Teksten sitter godt, og selv om tilværelsen som familie på utstilling er preget av stillstand og repetisjon, er det et driv i samspillet som aldri blir kjedelig å følge. Særlig Buljos tolkning av den slitne, frustrerte og sjalu familiefaren er til tider hysterisk morsom, men han fremstår også solid og troverdig i de mer alvorlige scenene. Varsi, som gjør sin profesjonelle scenedebut med denne forestillingen, overbeviser som den eldste og veslevoksne datteren i familien.

Når samspillet fungerer så godt, blir også Human Zoo et troverdig portrett av familiens indre og ytre vanskeligheter på utstillingsturneen, et perspektiv som kan bringe noe annet til torgs enn for eksempel den mye omdiskuterte Kongolandsbyen i Frognerparken. For selv om familiens opplevelser ikke fremstår som særlig positive, er de heller ikke ofre og objekter uten noen egen vilje; de er sterke, varme mennesker som forsøker å navigere sin samtid, og (for døtrenes del) forstå i ettertid hva det har gjort med dem og deres forståelse av barndommen. Med høy underholdningsverdi og stoff til ettertanke, viser den at Nationaltheatret og Beaivváš trygt kan satse på samarbeid i framtiden også.

Samtidig kjennes det som om det er noe ufullbyrdet ved forestillingen: for selv om vi får møte familien på denne reisen, er det kun barnas fortellerstemme som sier noe om hva som skjedde da de kom hjem, og dette grepet lar oss som publikum sitte igjen med en rekke uforløste spørsmål. Forestillingen lykkes i å gjøre dem som deltok på utstillingene til mennesker og subjekter i sin egen rett, men det er også der de stopper. Jeg venter nesten på et steg videre, et svar på hva utstillingene fikk å si for det samiske samfunnet i møte med dem som hadde vært der eller mellom dem som var på turné og ikke var like isolert som denne familien. Kanskje er det tema for andre forum, eller andre forestillinger: i alle tilfelle er det mye materiale for utforskning videre.